Retten og de sakkyndige
TORGERSEN-SAKEN. En rekke personer med professortitler innen medisin og naturvitenskap<br></br>har skrevet brev til justisministeren med utgangspunkt i Torgersen-saken.
POLEMIKKEN MOT Gjenopptagelseskommisjonen skal jeg ikke blande meg inn i, men våre akademiske venner har noen mer generelle betraktninger om domstolene som er verd en kommentar. Man vil at justisministeren skal "ta initiativ for å sikre at rettsvesenet fungerer på en slik måte at oppdatert og kritisk vitenskapelig metode sikres en plass ved bevisvurderinger". Ministeren forventes å iverksette tiltak "for å sikre at rettsvesenet forholder seg til vitenskapelig begrunnede konklusjoner på en faglig forsvarlig måte". Hva slags tiltak dette kan tenkes å være, sies det intet om. Det er lett å være enig i den bakenforliggende tankegang: At retten bør ha tilgang til de beste sakkyndige vurderinger. Det er det videre løpet som blir vanskelig. Retten vil selvsagt ikke ha den type fagkompetanse som er nødvendig for å gå dypt inn i vurderingen av sakkyndigbevis. Særlig vil dette gjelde i de alvorligste sakene, hvor bevisvurderingen i lagmannsretten foretas av en jury som består av rene legfolk. Å oppheve juryordningen er det viktigste grep man kan
foreta for å komme et stykke på vei i riktig retning.
Kontrollen fungerer.
Men hva mer kan gjøres? Kvalitetssikringen av sakkyndiges arbeid skjer i dag ved at alle rettsmedisinske erklæringer forelegges Den rettsmedisinske kommisjon. Kommisjonen vurderer nettopp hvorvidt de sakkyndiges konklusjoner er vitenskapelig begrunnet. I all hovedsak synes denne kvalitetskontrollen å fungere godt. Problemet for retten oppstår særlig når de sakkyndige er uenige, og hvor de ulike konklusjoner likevel er — eller hevdes å være - vitenskapelig holdbare. I et utall saker har jeg opplevd at de sakkyndige er uenige. Min personlige rekord er syv erklæringer i samme sak om medisinsk invaliditet, med syv ulike konklusjoner. Og hva kan jeg da gjøre som dommer, annet enn å bruke mitt forhåpentlig sunne skjønn? Og ikke minst: Hva kan en legdommer helt uten vitenskapelig skolering gjøre?En løsning kunne være å sette retten med fagkyndige meddommere med tung vitenskapelig ballast. Men det har vi ikke adgang til i straffesaker, og en slik løsning vil også være helt uforenlig med grunnprinsippet om at man skal dømmes av sine likemenn. Dette ville underminere vår demokratiske tradisjon i rettsvesenet. Dessuten er bevissituasjonen i en sak ofte meget sammensatt, hvor sakkyndige gir ett bidrag som må veies mot en rekke andre bevis retten mottar. Den endelige og selvstendige bevisvurderingen er rettens plikt og ansvar, og retten forklarer i dommen hvordan man har vurdert bevisene - unntatt i
jurysakene.
Mer forskning.
Det eneste jeg tror justisministeren kan gjøre, er å bevilge midler til styrking av kompetanseutviklingen på dette området. Dette kan gjelde forskning, f.eks. knyttet nettopp til bevisvurdering, eller til vitnepsykologi og sakkyndiges arbeid. Og det kan gjelde kompetanseutvikling for dommere på dette området. En grundig innføring for dommere i bevisvurdering og rettsmedisin burde være en naturlig del av dommerutdanningen, men ligger nok utenfor de økonomiske rammene vi i dag har til rådighet. På den annen side: En skolering av forskere innen medisin og naturvitenskap om domstolene ville nok også være et poeng.
