Meninger

Fra Max Manus til Død snø

  • Forf>filmkritiker
  • <forf>per Haddal<

Mens Max Manus kjemper mot naziskurker på kinoene, må vi på nyåret påregne besøk av norske nazivampyrzombier i Død snø.

DA TOMMY WIRKOLA hadde première på sin debut Kill Buljo, en flåsete parodi på det meste, også seg selv, fikk vi en debatt om hvor drastisk det er lov å være, i smakløs retning. Wirkola hadde publikumssuksess med sine overskridelser på lavbudsjett.

Og nå har attpåtil Robert Redfords Sundance-festival i Utah tatt ut Død snø, en festival hvor unge talenter av mer uavhengig art slipper til. Filmen vil antagelig befinne seg svært langt unna hva den propre Redford selv har produsert. Men denne slags er populært nå, muligens i mangel av virkelige opplevelser.

Harald Zwart er medprodusent – og har regisignert en amerikansk produksjon. Den rosa panteren 2 vises i Berlin-festivalens sluttelig fase. Det er første gang siden Hans Petter Moland hadde en film i hovedmønstringen med A Beautiful Country at en nordmann er med i hovedmønstringen, dog denne gang utenfor konkurranse. Så får vi se hva Steve Martin gjør ut av rollen som det vandrende katastrofeområde, inspektør Clouseau, den mest kjente klovnerollen til Peter Sellers.

Norsk åpningsfilm.

Tromsøfestivalen 2009 åpnes med en norsk spillefilm. Pål Jackman vender tilbake etter en pause på ni år, nå med Jernanger. Det er en båt som har ligget 30 år på Stavanger havn og brukes som kafé. Så melder spørsmålet seg: Ruster gammel kjærlighet virkelig, selv på rustholker? Her skal Bjørn Sundquist gjøre sin beste rolle i en norsk film på lenge. Og det vil i så fall ikke si så lite. Jackman gjorde en fin debut med Detektor, manus Erlend Loe. Den innledet nærmest en norsk nybølge.

Matias Armand Jordal debuterer med et far-sønn-drama, Sammen. Her møter vi Fridtjov Såheim, en fortreffelig filmskuespiller, samt Evy Kasseth Røsten og debutanten Odin Waage.

Oppsamling.

Forsesongen er ellers et oppsamlingsheat etter de store festivalene i 2009 – og foran Oscar-seremoniellet i februar og nominasjonene i januar. Her kommer også filmer som distributører og kinoer ikke ville sette opp til jul, av frykt for Max Manus.

Den rølpete Mickey Rourke har gjort et comeback det går frasagn om, etter mange år i de dypeste skyggenes Hollywood-dal. The Wrestler vant Gulløven i Venezia og er et inntrengende portrett av en berømt fribryter, et vrak som Rourke forsvarer med intelligens og glød, skal vi tro ryktene. Her kan vi vente oss en skuespillerprestasjon langt hinsides det ordinære. Oscar-tippet.

Også Angelina Jolie har overrasket de senere årene. Hennes alenemor i Clint Eastwoods The Changeling vant stor respekt på Cannes-festivalen, en sterk kvinne som kjemper mot håpløse odds. Sønnen til Jolies telefonistinne i Los Angeles på 1930-tallet kidnappes, og dermed innblandes hun i et intrikat politisk spill, også med politiet. Briten Sam Mendes vant fire Oscar-statuetter for den etsende tragikomedien fra forstedene, American Beauty. Nå nevnes han hyppig som favoritt for Revolution Road, hvor hans ektemake Kate Winslet skal gjøre det strålende overfor Leonardo DiCaprio, kjærestene fra Titanic. Revolution Road er et tilbakeskuende tidsbilde, fra 1950-tallet, om mulighetene til å bryte opp fra det lammende forstadsmiljøet (igjen!) uten at ekteskapet bryter sammen.

President.

Etter det forbløffende presidentvalget i USA og dessuten Oliver Stones nesten vennlige nidportrett av W, alias George W. Bush, får vi en ny presidentfilm. Frost/Nixon skyldes manusmaker bak Stephen Frears briljante The Queen, som skaffet Helen Mirren en majestetisk velfortjent Oscar. Peter Morgan har skrevet et skuespill som den ellers likegyldige regissør Ron Howard har overført til lerretet.

Michael Sheen, som spilte Tony Blair i The Queen, er nå et annet britisk ikon, fjernsynsintervjueren David Frost. Tre år etter at Richard Nixon ble tvunget til å trekke seg som president, maktet Frost å få ham til å ytre seg for første gang om fornedrelsen. Resultatet ble TV-sensasjonen i 1977, fordi Nixon fra sitt indre og ytre eksil i California innrømmet både det ene og det andre. Frank Langella har fått mye skryt for sin fremstilling av presidenten. Her er det Oscar-materiale, igjen.

Mer britisk: Slumdog Millionaire, en uhyre presis tittel, forteller den virkelige historien om slumgutten fra Mumbai som lå an til å vinne storpremien i Vil du bli millionær. Han ble beskyldt for avansert juks. Skotten Danny Boyle har høstet mye ros for denne overraskende spenningsfilmen. Den er spennende fordi den avdekker så mange skjebner i dagens India. Filmen bygger på faktaromanen Gutten som hadde svar på alt.

Steve MacQueen er afroengelsk billedkunstner og må ikke forveksles med den halvglemte amerikanske superstjernen. Hans debutfilm, Hunger, vakte enorm oppsikt i Cannes og vant hovedprisen i mønstringen samt filmkritikerprisen. På magert vis tar Hunger for seg sultestreiken i nordirske fengsler som kostet ni mann livet, i kampen mot det britiske styret. Hunger har høstet den ene prisen etter den andre, etter Cannes.

Aldres bakvendt.

Så kan vi se frem til en film etter en novelle av F. Scott Fitzgerald. Den fantastiske historien om Benjamin Button lar ham aldres bakvendt. Benjamin fødes 80 år gammel, siden går det bare bakover, han blir yngre og yngre. Filmen strekker seg fra den første verdenskrig til vårt eget årtusen.

I hovedrollene møter vi Brad Pitt og Cate Blanchett. David Fincher har regien.

Vi kan også vente på de belgiske brødrene Dardennes Lornas stillhet, manusprisvinneren fra Cannes. De dobbelte gullpalmevinnerne (Rosetta, Sønnen) forteller om skjebnen til en albansk kvinne som vil slå seg til i Belgia.

Vårhalvårets største rebus heter New York i et nøtteskall, regisignert manusforfatteren Charlie Kaufman, som også var inne i hodet til John Malkovich.

Og det er bare begynnelsen på kinoåret.

Det byr ellers på innføring av digitaliserte kinoer over mesteparten av landet, noe som setter fart i filmomløpet.