Meninger

Prinsesse Dianas tragiske liv og død

  • Stil>
  • > <
  • Forf><stil>journalist<p
  • <forf>ulf Andenæs <

TI ÅR ETTER HENNES DØD. Jeg trodde ikke det var mer nytt å skrive om prinsesse Diana, denne mest omtalte og mest fotograferte av kvinner. Biografen Tina Brown har klart det.

STERKE FØLELSER ble vakt blant britene da prinsesse Diana for ti år siden denne måned ble drept i en ulykke i Paris. I døden som i livet, fra det øyeblikk hun ble knyttet til den britiske tronarvingen, var hun et mediefenomen — det største i sitt slag. En urgammel prinsessemyte støtte sammen med en utvikling der journalistikk om kjendiser og berømtheter nådde nye høyder som salgsvare. I en engelsk og amerikansk medieverden som levde høyt på dette var Tina Brown en lysende stjerne. Hun hadde i tur og orden brakt suksess til kjente blader som Tatler, Vanity Fair og The New Yorker, ble en TV-personlighet i USA og hadde kjærlighetsforhold til en rekke berømte menn. Hun hadde intervjuet prinsesse Diana, og var som skreddersydd til å skrive biografien ("Diana Chronicles". Century Publishers, Random House, London).Det er en murstein av en bok, velskrevet og levende, bygd på grundige undersøkelser og hundrevis av samtaler. Jeg har notert meg at kvinnelige lesere jeg kjenner har hatt vanskelig for å legge den fra seg. Prinsessens livshistorie er samtidig en nærgående profil av det britiske aristokratiets særegne verden, og av en hardkokt britisk medieprofesjon.En makeløs historie fra virkeligheten: En skadeskutt pike, vokst opp på et ensomt gods, som aldri hadde kommet over at moren forlot henne da hun var seks år gammel. Moren gikk fra faren, mistet foreldreretten, og ble avløst av en stemor som Diana hatet av fullt hjerte. Fra første dag ved prinsens side var hun verdensstjerne, fordi hun viste seg som skapt for pressefotografers kameralinser. Alle redaktører i det britiske samveldet - og i stadig flere av den øvrige verdens land - fikk se at Diana på førstesiden var sikreste vei til å øke salget. I avisens tjeneste traff jeg på henne et par ganger, og jeg ble betatt som alle andre.

Blendet.

Denne seiersgang i mediene kom etter hvert til å blende henne, mener Tina Brown, slik at hun på noen felt mistet fotfestet i virkeligheten. Hennes far jarlen hadde gitt henne en foreldet utdannelse, basert på den forestilling at en dame i adelen ikke trengte mer skolegang enn det som skal til for å bli god husfrue og vertinne. Diana beskrives som en kvinne blottet for intellektuelle interesser. Det bidro til at hun og den intellektuelt søkende prins Charles fant lite å snakke om, i tillegg til alt det andre som skilte dem. Til gjengjeld viste hun seg å ha sjeldent vel utviklede antenner for andre menneskers følelser, en unik evne til å opprette kontakt med alminnelige folk, særlig med dem som hadde det stusslig. Gjetordene lever om hvordan hun besøkte invalide, dødssyke, AIDS-ofre, lemlestede landmineofre og spedalske, og tok et tak med å stelle dem. En av disse sa det var "som om en engel hadde vært der".Ekteskapet kom feil ut fra starten, i en kollisjon mellom gammel og ny livsholdning. I kongehus og høyadel var det fortsatt et vanlig syn at giftermål var en sak for staten, godset og slekten, mens kjærlighetslivet kunne bøtes på med en elsker. Charles var programmert for å leve slik, men ikke Diana. Hun ble dødelig såret, og tok revansje med andre menn.Ifølge Tina Brown var Dianas store kjærlighet etter skilsmissen ikke milliardærsønnen Dodi Fayed, som hun omkom sammen med, men en pakistaner: Hasnat Khan. Han var en høyt respektert hjertekirurg i London, "en Omar Sharif-skikkelse i hvit sykehusfrakk". Etter to år adlød han sin familie i Pakistan, avbrøt forholdet og giftet seg med en muslimsk kvinne som familien hadde valgt for ham. Diana var knust, og søkte trøst hos en annen muslim, Dodi.