Prøvet og feilet med psykisk syke

TREKKING AV TENNER, malariainfisert blod, sterilisering, kastrering, narkose i ukevis, insulinsjokk, elektrosjokk og lobotomi er noe av det leger har forsøkt i behandlingen av psykisk syke i Norge.<br></br>TVANG, overbelegg, pasienter i korridorene og for lite penger er ikke nye problemstillinger. Psykisk syke har historisk sett vært et stebarn i norsk helsepolitikk og norsk medisin, sier historiker Per Haave.

«En 40 år gammel ugift husmann ligger fastsurret med rep til en jernseng, med hendene i håndjern og føttene i både tau og hestesele. Målet for ferden var det nye asylet for sinnssyke på gården Sanderud i Stange. Husmannen ble brakt til asylet fordi han ble svært sint og truende når han ble motsagt, noe som hadde økt i styrke etter at han hadde begynt å vanke i «en religiøs bevegelse med tungetale».

Slik begynner boken Ambisjon og handling, Sanderud sykehus og norsk psykiatri, skrevet av historikeren Per Haave som lanseres i morgen. Bare få dager etter at Riksrevisjonen feller en knusende dom over det psykiske helsevernet i Norge i dag, dokumenteres det hvordan psykisk syke, eller sinnssyke som var betegnelsen på denne pasientgruppen langt inn i forrige århundre, har vært brukt som forsøkskaniner.

Tvang en forutsetning.

I dag er det strenge regler for når tvangstiltak kan tas i bruk. De etiske utfordringene er, når pasientens rett til egne valg og et fritt liv må vike for nødvendigheten av å beskytte pasienten selv, de nærmeste og samfunnet.

Sånn har det ikke alltid vært. Helt frem til 1935 var det en forutsetning for plass på asyl at man var umyndiggjort. Da måtte man finne seg i den behandlingen som ble bestemt. Noen ble pakket inn i store tepper og lagt tett i tett på store saler for å ikke kunne bevege seg rundt og ødelegge inventaret Senere ble belter og remmer tatt i bruk.

Isolasjon.

Kvinner trengte lenger behandlingstid enn menn, angivelig fordi de var mer urolige. Isolasjon ble brukt både av hensyn til at pasienten selv trengte skjerming mot impulser, men også av hensyn til andre som måtte slippe «urokråkene» i avdelingen. Først i 1935 fikk man et tillegg i sinnsykeloven av 1848, med mulighet for frivillig innleggelse. Den brukte man imidlertid lite de første årene.

Gjennom mer enn 100 år famlet legene nærmest i blinde i behandlingen av «sinnssyke». Impulser utenfra førte til at en rekke behandlingsmetoder ble testet ut. Før man satte i gang, visste man lite om effekt og eventuelle skadevirkninger. I tidligere tider var målet mer å få roet ned brysomme og bråkete pasienter på asylene, enn håp om bedring.

Biologi og vannbad.

Inspirert av Darwinismens gjennombrudd fikk biologien en stadig større betydning utover 1800-tallet.

«Sinnssykdom var en legemlig, vesentlig nedarvet sykdom som ga seg til kjenne ved forandringer i forstand, følelse og vilje, som alle hadde sete i hjernen», het det nå.

Det ga liten tro på at man kunne gjøre noe for de sinnssyke.

Men fagfolk så lys i den mørke behandlingstunnelen. Sengeleie i uker og måneder ble innført. Man antok at høyere kroppstemperatur som følge av sengeleie, ville virke velgjørende, og at liggestillingen ville virke gunstig på blodomløpet i hjernen. Økt temperatur og dermed blodtilførsel til hjernen var også begrunnelsen for at pasienter ble lagt i langbad i uker og måneder. De fleste lå slik hele dagen, mens natten ble tilbrakt i sengen. Metoden ble introdusert og praktisert, men ga ingen resultater og forsvant uten å bli nevnt igjen.

Infisert blod.

Malariabehandling – innsprøyting av malariainfisert blod – ble opprinnelig utviklet og anvendt for å kurere sinnssykdom i sluttstadiet av syfilis. Gjennom den ble pasienten påført flere feberanfall, gjerne opp til 20, eller man lot pasienten ligge med høy feber i et par døgn. Kroppstemperaturen skulle heves til minst 41 grader for å drepe bakterien Spirochaeta pallida, som i 1905 ble påvist å forårsake syfilis.

Men legene prøvde også behandlingen på andre «alvorlige» sinnstilstander. Ved Ullevål sykehus ble det etablert en «bank» for blod som var infisert av malaria. Blodet ble distribuert til asyler over hele landet og gitt til «sinnssyke» i stor stil.

Noen døde, og noen gunstig virkning så man aldri på pasienter som ikke hadde langtkommen syfilis.

Ikke senger til alle.

Gjennom alle ulike behandlingsmetoder, som på løpende bånd ble introdusert, forsøkt og så forkastet, var presset på asylene stort. Antall pasienter var flere enn plassene. Dagens problemer med pasienter i trange sykehuskorridorer er velkjent. På Sanderud var det til tider så fullt at man ikke hadde senger nok. Madrasser på gulvet i korridoren var alt de hadde å tilby psykisk syke.

Samtidig klaget helseadministratorene på for høyt pengebruk. Budsjettene ble ikke overholdt. Psykisk helsevern hadde lav prioritet når pengene ble delt ut, og psykiaterne hadde lav status i det gode medisinske selskap.

–Psykisk syke har historisk sett vært et stebarn i norsk helsepolitikk og norsk medisin, sier Haave.

«For tennenes vedkommende må til eksempel kosmetiske hensyn i tvilstilfelle komme i anden rekke; vi lar tvilen komme pasienten til gode, ikke hans tann.»

Det uttrykte overlege Rolv Gjessing på Dikemark. Han kunne ikke si noe bestemt om resultatet av behandlingen, men han var optimist. Trekking av tenner ble en etablert behandling i Norge. Noen ganger var det noen få tenner som gikk føyken, men hos mange fjernet man hele tanngarden. Også fjerning av mandler ble forsøkt. Det var i det vesentlige psykiaterne som nå tok i bruk kirurgiske metoder på sine pasienter.

For flere psykiatere ble deres kirurgiske virksomhet et viktig ledd i forsøket på å heve psykiatriens medisinske status. Men tannløse pasienter ble ikke mindre aggressive eller mindre «gale» enn før.

Ukjent langsøvnkur.

En sovekur gikk ut på å holde pasientene sovende i inntil tre uker ved hjelp av et sterktvirkende narkosemiddel. Pasientene ble vekket opp en gang daglig for å få flytende føde – tilsatt vitaminer. Metoden ble etter første verdenskrig introdusert som en kur mot schizofreni, og den ble fortrinnsvis brukt på spesielt urolige og engstelige pasienter. Tanken var at pasienten etter en langvarig søvn skulle falle til ro og havne i en tilstand av hjelpeløshet, og dermed bli mer mottagelig for psykoterapi.

I Norge ble sovekuren første gang forsøkt på Dikemark i 1922. Men etterfølgende psykoterapi ble sjelden gitt, og langsøvnbehandlingen forsvant, som så mange andre metoder, like stille som den kom.

Insulinbehandling.

På midten av 30-tallet ble insulinsjokk tatt i bruk i behandlingen av psykisk syke i Norge. Høye insulindoser ble gitt et bredt spekter av pasienter, også for å få ro i asylene. Blodsukkeret falt så kraftig at hjernecellene «sultet» og pasienten falt i en dyp bevisstløs tilstand. Slik skulle sinnssykdommen kureres. En kur strakte seg ofte over mange uker, med insulintilførsel fem-seks dager i uken.

Det var skepsis mot insulinbehandlingen, den ga for mye bivirkninger og ingen effekt.

«Etter oppvåkningen var man vitne til en varierende adferd. Noen var svært urolige og kastet seg frem og tilbake, andre var «svært tøvete», rastløse, gråtende og skrikende. Andre igjen kunne være «svært medtatt» og «tufs», mens noen ble liggende slappe, tause og innesluttet», heter det om insulinbehandlingen i boken.

Behandlingen ble ikke brukt mye eller lenge i Norge.

Sjokkbehandling.

Troen på sjokkbehandling levde videre. Psykiaterne forsøkte å påføre pasientene kunstig dykkersyke, men denne metoden ble raskt etterfulgt av sjokkbehandling som påførte pasientene kramper med etterfølgende bevisstløshet. Først ble en hjertemedisin brukt til dette, før den mer kjente elektrosjokkbehandlingen overtok.

Hvorfor kramper kunne helbrede, var det ingen enighet om, like lite som det forelå noen enighet om hvorfor insulinsjokk skulle kunne virke gunstig på psykiske problemer. «Man famler ennå helt i blinde», sa psykiateren Ørnulv Ødegård om bruk av hjertemedisin i sjokkbehandlingen til tidens Tegn i 1939.

Elektrosjokk brukes i begrenset grad også i dag. Da elektrosjokk ble tatt i bruk på midten av 30-tallet, ble det ikke gitt narkose, og flere pasienter ble påført brudd i ryggen og andre alvorlige skader. Etter at narkose ble tatt i bruk, forsvant skadene.

Lobotomi ga nobelpris.

Utviklingen gikk videre, og den portugisiske legen Egaz Moniz fant ut at å kutte forbindelsen mellom fremre del av hjernen og resten av hjernen, var løsningen. I 1949 fikk lobotomiens far Nobelprisen i medisin, for sin nyvinning. Lobotomien gjør sitt inntog i Norge allerede før dette. Behandlingen ga avstumping i følelseslivet. Det var tilsiktet.

Det kirurgiske inngrepet i hjernen hadde sitt absolutte høydepunkt fra slutten av 40-tallet og det neste tiåret. Et journalnotat fra Sanderud sykehus er illustrerende for behandlingsresultatet:

«Dessverre viste det sig at hennes gamle uvaner litt etter litt kom tilbake. Hun begynte å bli ugrei, rotet med sengetøyet, og en dag hadde hun kledd av sig flere ganger. Etter hvert som dagene gikk, ble hun stadig mer «urolig» og «urenslig».»

Andre gikk det ikke engang såpass med. Mange av de totalt rundt 2500 psykisk syke som ble lobotomert i Norge, døde. Siste lobotomi i Norge ble gjort på Rikshospitalet så sent som i 1974.

Christian Erlandsen, psykiater og tidligere stortingsrepresentant, jobbet ved Sanderud sykehus på 50-tallet. Han har senere uttalt: «I ettertid er det lett å dømme. Men jeg spør meg selv: Hvorfor sjekket vi ikke grundigere resultatene på dem vi opererte, før vi gikk i gang med flere?»