Folk blander seg for lite | Frank Rossavik

Nesten ingen gifter seg på tvers av etnisitet og religion. Før den koden knekkes, blir det ikke ordentlig integrering.

Jeg husker godt innvandringsdebattene den gangen jeg var elev og student, tidlig på 1980-tallet.

Fremskrittspartiet var der, men da som et fremmedelement. Ingen andre var opptatt av å forholde seg kritisk til sider ved innvandringen. Sett i bakspeilet var dette en tabbe.

Selv var jeg som tenåring en forholdsvis glødende SV-er, og for oss var saken grei: Det gjaldt å dele godene og bekjempe rasisme.

Store ambisjoner

Men jeg hadde større ambisjoner enn som så med datidens kjente slagord «ja til et fargerikt fellesskap». For meg var innvandringen en fremragende mulighet til å løse to problemer.

Det ene gjaldt at folk ikke var pene nok. Pakistanere er for eksempel ikke særlig pene, vanligvis. Det samme gjelder hvite nordmenn. Men blander man, oppstår det et mangfold av vakre barn i ulike fargesjatteringer.

Det andre problemet gjaldt religionens rolle. På 1980-tallet var jeg på krigsstien mot kristendommen. Den truet meg som homofil, som ateist og som det kritisk tenkende mennesket jeg i ungdommen trodde jeg var. I 1980 hadde kristenfolket for eksempel klart å hindre visningen av Monty Python’s film Profeten Brians liv og historie på kino, fordi filmen visstnok var blasfemisk.

Ser ikke bra ut

Tanken var at etter hvert som muslimer (og buddhister, hinduer m.v.) kom sigende inn i landet, ville neste generasjon gifte seg med mer eller mindre kristne nordmenn. Deretter måtte det helt logisk oppstå mange familier med et fornuftig og avslappet forhold til religion, helst som agnostikere eller ateister.

Målet var altså raseblanding og religionsblanding. Den gangen trodde jeg at begge deler var nødt til å bli realitet, bare det fikk gå noen tiår.

Jeg har ikke gitt opp, men foreløpig ser det ikke så bra ut.

Flere meninger om innvandring og integrering? Ayaan Hirsi Ali: Vi må velge de innvandrerne som kan tilpasse seg:

Stort hinder

Siste befolkningsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) for giftemønsteret blant norskfødte med innvandrerforeldre, viser at 3,8 prosent av mennene med pakistansk bakgrunn har inngått ekteskap med en «uten innvandrerbakgrunn», mens tallet for kvinner er enda lavere: 2,5 prosent.

Årsaken er naturligvis ikke bare motvilje i innvandrerkretser. Det er to parter som inngår ekteskap.

For dem med tyrkisk og marokkansk bakgrunn er tallene nesten like lave: under 10 prosent for begge kjønn.

Andelen ekteskapsinngåelser med etniske nordmenn øker noe straks man kommer til dem med bakgrunn fra ikke-muslimske land: India, Vietnam og Chile. Danskene er helt på topp. SSB-tabellen jeg refererer fra gjelder, for ordens skyld, kun et utvalg land.

Mye går bra

Debatten om hvordan integreringen skal bli best mulig, og hvordan parallellsamfunn skal unngås, gjelder et vell av temaer. Arbeid og utdannelse står sentralt også med tanke på velferdsstatens bærekraft. Det er et positivt trekk at mange unge med innvandrerbakgrunn tar høyere utdannelse.

Terrorangrepene i Brussel var en varslet katastrofe.

Faren for opphopning av kriminalitet i innvandrertette områder er et annet tema. Her kunne Dag og Tid nylig melde at kriminalitetsstatistikkene for beryktede Groruddalen har en positiv, altså nedadgående, utvikling.

Respekten for universelle menneskerettigheter, som jeg selv har vært og er mest bekymret for, er enda et felt. Her er det mer uklart om kvinners og homofiles rettigheter er truet, og om ytringsfriheten er det, men problemene er mindre i Norge enn i mange andre land.

Mange nye stemmer

Alt i alt ser jeg ikke så mørkt på situasjonen i Norge. Debatten er nå ganske åpen om behovet for å begrense asylanttilstrømmingen til håndterbare størrelser, for å bruke ressurser på integreringstiltak og for å stille nødvendige krav.

Situasjonen preges av støy og konflikter, men mye fungerer bedre enn hva mange tror.

Det er utvilsomt viktig at folk med innvandrerbakgrunn, fremfor alt muslimer, nå deltar for fullt i debattene og det fra vidt forskjellige politiske og religiøse ståsteder. Her har situasjonen endret seg sterkt de siste 10–15 årene.

For meg personlig har visjonen, for å bruke et fint ord, fra det tidlige åttitallet fortsatt vekt. Jeg har ikke gitt den opp. Ordentlig integrering blir det først når ekteskapsinngåelser på tvers av religioner og kulturer er et reelt valg.

Fordommer hindrer

En bokstavelig tolkning av islam, ansporet av konservative imamer, hindrer det. Den islamske tradisjonens krav om konvertering til islam for ektefeller er vanskelig å trosse.

Pakistans ambassadør til Norge:

Fordommer på begge sider hindrer det også, noe Aps nestleder Hadia Tajik og stortingsrepresentant Stefan Heggelund (H) fikk merke da de var gift. Det var ikke måte på mistenkeliggjøring, særlig i kommentarfelt og sosiale medier.

På den annen side bør man ikke ta det så tungt om noen skriker høyt. En annen SSB-statistikk viser at stadig færre i befolkningen som helhet «synes det ville være ubehagelig» å få en innvandrer som svigersønn eller – datter. I 2002 var 40 prosent motvillige, i 2015 bare 17 prosent. Og som kjent kan man venne seg til også slikt man i utgangspunktet føler ubehagelig.

Kast dere uti

En undersøkelse fra 2006 blant folk med bakgrunn fra Pakistan, Tyrkia og Vietnam viste dessuten at kun to av tre var enige i påstanden «man bør gifte seg med en person med samme etniske bakgrunn som en selv».

På noen felt går det litt i riktig retning. SSB-tall viser for eksempel at samboerskap blir mer vanlig blant folk med innvandrerbakgrunn. Det er nok lettere å bo sammen med en «fremmed» enn å gifte seg.

Uansett: Det er langt igjen. Ungdommen bør kaste seg uti det. Ved å gifte seg med en fra en annen bakgrunn svekker man rasismen og religionens undertrykkende aspekter. Dessuten får man trolig penere barn.

Les flere av Frank Rossaviks kommentarer:

Følg Rossavik på Twitter.

**Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter**