Meninger

Fire grunner til at det er viktig å tenke nytt om flyktningsituasjonen | Thomas Hylland Eriksen

  • Thomas Hylland Eriksen

Militarisering av Middelhavet, mer politi på grensen og piggtrådgjerder neppe vil løse et eneste problem, skriver Thomas Hylland Eriksen. Her ankommer flyktninger fra Syria og Afrika den greske øya Kos, etter å ha padlet fra Tyrkia. YANNIS BEHRAKIS

Det er ikke bare flyktningene som er på vei ut i ukjent farvann. Det gjelder oss alle.

Antallet flyktninger er ikke så viktige, men det er større enn i fjor, det vokser, og ingen ting tyder på at det vil krympe nevneverdig de nærmeste årene.

Det siste halvåret har mange kommet i tanker om filmen The March (1990), der flere hundre tusen afrikanere marsjerer mot Europa under slagordet «Vi er fattige fordi dere er rike».

I dag er det ikke så få europeere som opplever det som om en barrière er brutt (proppen er ute av badekaret).

For det er ikke bare syrere som rømmer fra sitt ødelagte land.

Jemen er også i full oppløsning, Eritrea er en av verdens mest autoritære stater, Irak er ikke lenger et land, i Afghanistan er makten sterkt desentralisert, og fattigdommen i store deler av Afrika får mange til å ta sjansen, satse alt de eier og mer til, og legge ut på sitt livs store reise.

Briste eller bære.

Ytterpunktene Budapest og Berlin

Ingen kan ha unngått å registrere det store mangfoldet av stemmer, synspunkter og politiske beslutninger som kolliderer nå som Europa er stilt overfor sin største moralske utfordring på lang tid.

geirthe-150_doc6n27hk0spf711es5e3r6.jpg PRIVAT

To ytterpunkter markeres av Tysklands forbundskansler og Ungarns statsminister:I Budapest var det nærmest uttrykk for sivil ulydighet når frivillige ga mat, klær og penger til flyktninger som var strandet på jernbanestasjonen, mens Tyskland har bebudet en nasjonal dugnad der alle oppfordres til å brette opp ermene og gjøre sin del av innsatsen.

I Norge brukes begreper som «godhetsposør» og «godhetstyranni» langt inn i regjeringskvartalet for å mistenkeliggjøre dem som mener at vi bør gjøre vårt ytterste for at menneskene på flukt skal få en bedre fremtid.

Det har til og med vært insinuert, riktignok fra ytterste høyre fløy, at mange av de såkalte flyktningene er ulver i fåreklær som drømmer om å innlemme Europa i et fremtidig kalifat.

Motstanderne av å ta inn tusenvis av flyktninger til Norge, blir på sin side karakterisert som kynikere, egoister og pengepugende gjerrigknarker.

Azra Korjenic kom til Norge under Bosnia-krigen:

Les også

«Jeg kostet dere millioner av kroner. Jeg minnes på det hver dag.»

En hel region i støpeskjeen

Det er også mye tvil og ambivalens. Det finnes jo ingen enkel løsning, hverken for Europa eller Norge.

Det er ikke rasistisk å mene at Finnmark er dårlig rustet til å ta imot flere hundre flyktninger om dagen, spesielt nå som vinteren kommer.

Det er heller ikke nødvendigvis uttrykk for ansvarsfraskrivelse å foreslå at Norge kan bidra direkte i landene øst for Middelhavet.

Hele regionen er i støpeskjeen, og det er nødvendig å tenke nytt.

Når støvet har lagt seg for denne gang, vil vi europeere oppdage at vi har våknet opp til en justert demografisk virkelighet.

Forrige århundres migrasjon fra sør var bare et testløp. Europeiske stater kan nok bremse, kanalisere og stanse mennesker på vei til Europa, men bare på kort sikt.

Pressenestor Per Edgar Kokkvold mener det er medienes fordømte plikt å problematisere, dyrke tvilen, utfordre også de gode krefter:

Les også

Når pressen svikter sitt kall

Fire grunner til at det er viktig å tenke nytt

Her kommer noen bidrag til en forklaring på at strømmen av mennesker på vei fra sør til nord neppe vil bli svekket med det første, og at det derfor er nødvendig å tenke nytt om situasjonen.

1. Stadig raskere globale endringer. Bare siden århundreskiftet har de globale endringene skutt fart på en rekke områder.

Den økonomiske veksten har vært rask, ikke minst i afrikanske land, og den skaper både rikdom og fattigdom, inkludering og ekskludering.

Mange har mistet jorden sin på grunn av privatisering, veibygging, gruvedrift eller industri, og byene er overfylte.

Miljøproblemene som følger av raske endringer er stedvis enorme, og i tillegg kommer globale klimaendringer.

Den langvarige tørken som markerte starten på det syriske opprøret ved å presse folk inn i byene, kan ha vært et resultat av klimaendringer.

2. Økt sammenfiltring av regioner. De rike landene har medansvar for destabiliseringen, kanskje ikke i Syria, men i høy grad i Afghanistan, Libya og Irak, takket være de siste årenes angrepskriger i disse landene.

Selv om det snakkes mye om å «hjelpe folk i nærområdene», mangler FN finansiering til flyktningleirene i Syrias naboland.

Vi må forstå at de som flykter ikke er «de andre». De er deg og meg.

Det er minimale muligheter til å skape seg et liv (jobb, utdannelse, integrering) i leirene i Libanon og Jordan, slik situasjonen er i dag; og ingen har foreløpig merket så mye til den norske regjeringens løfter om å «bidra i nærområdene».

Tusenvis havner i en permanent limbotilstand. De drømmer om å komme seg videre. Hvem ville ikke ha gjort det?

Vi må forstå at de som flykter ikke er «de andre». De er deg og meg.

Slik mener noen av Europas fremste intellektuelle og kunstnere at vi bør takle migranstrømmen.

Les også

Åtte løsninger på krisen i Europa

3. Økt fysisk mobilitet. Det er riktig at muligheten til å flytte på seg er like ujevnt fordelt som verdens rikdom, men også i sør er transport blitt billigere enn før.

Som antropologen Ruben Andersson viser i en studie av de nye migrasjonsstrømmene over Sahara,(Illegality, Inc.) er infrastrukturen og kommunikasjonslinjene som frakter flyktningene blitt stadig bedre.

Det er blitt en næringsvei som kan være så lønnsom for enkelte at det misvisende ordet «menneskesmugler» av og til brukes om profitørene.

Lokalt, blant annet i Niger, kalles de ‘den humanitære transporten’, forteller Fabrizio Gatti i Bilal .

For de fleste som er involvert, gir flyktningestrømmene imidlertid bare et levebrød, som hos de vestafrikanske fiskerne som får jobb som navigatører på rustholker på vei over Middelhavet.

Stadig flere er i stand til å flytte på seg.

4. Ny informasjonsteknologi. Så sent som i 2006 anslo man at bare to prosent av afrikanerne sør for Sahara (minus Sør-Afrika) hadde tilgang til internett.

Våren 2015 var tallet mellom 25 og 30 prosent.

Forklaringen er at stadig flere har skaffet seg billige smarttelefoner, enten de er smuglet inn fra Kina eller markedsført direkte av kinesiske produsenter.

Benedicte (14) møtte flyktninger for første gang. Les den korte historien hennes:

Les også

Da jeg spilte fotball med flyktninger

Fire konsekvenser av ny teknologi

Den nye teknologien har mange konsekvenser. La meg nevne fire.

1. Det er blitt lettere å motta pengeoverføringer fra slektninger i nord.

Ikke bare byene, men ganske mange landsbyer i Øst-Afrika har nå et Western Union-kontor, og kundene har mobiltelefon.

Slik krymper mobilen tid og rom for dem som vurderer å forlate et hjemsted uten fremtid.

2. Mobiltelefonen gjør det mulig å holde seg kontinuerlig oppdatert om utviklingen i Europa, både på nettet og gjennom venner og familie som enten er på vei til eller bor i et europeisk land.

De kan fortløpende orientere seg om grensekontroller, transportmuligheter, jobbmarkedet og den omskiftelige migrasjonspolitikken i ulike europeiske land.

Mange har sett bilder av syrere på jernbanestasjoner og grenseoverganger som sjekker Facebook.

Noen har også gjort narr av den unge kvinnen som tok selfie på stranden da hun var trygt ankommet en gresk øy.

Ladestasjoner og fungerende SIM-kort er livsviktige for at ikke de sosiale nettverkene skal gå i stykker under reisen.

Men faktum er jo at slektninger venter på livstegn, og at ladestasjoner og fungerende SIM-kort er livsviktige for at ikke de sosiale nettverkene skal gå i stykker under reisen.

Har du lest denne?

Les også

Facebook har endret flukten gjennom Europa

3. En mobiltelefon gjør det mulig å koordinere sine bevegelser presist og fortløpende under flukten. Du venter på noen som skal hente deg, og han kommer ikke til avtalt tid – du sender en sms.

Du vet at fetteren din sitter i havnebyen og venter på deg, men ikke hvor han er akkurat nå – du sender en sms.

Du trenger å bli møtt av din onkel på jernbanestasjonen i München – du sender en sms før toget ruller inn på plattformen.

Og du bruker Google Maps for å finne ut hvor du er. For bare få år siden var denne typen koordinering umulig.

4. Mobilen gjør at du finnes når du tilbringer måneder og år på fergeleier, i asylmottak, i kø og i leirer. Selv om dine nærmeste ikke aner hvor du er, har du en e-postadresse og en Facebook-konto hvor du kan kontaktes.

Usikkerheten er oppskrift

Middelhavet utgjør en av de skarpeste velferdsgrensene i verden.

Den nordlige kysten tilhører et rikt og velorganisert kontinent, menst den sørlige og østlige kysten utgjør områder med ustabile politiske systemer, vold og fattigdom.

Middelhavet utgjør en av de skarpeste velferdsgrensene i verden.

Det finnes optimister som hevder at gapet er i ferd med å bli mindre, og i deler av det globale sør er livsmulighetene for mange bedre nå enn tidligere.

Men den globale nyliberalismen (privatisering, globalisert konkurranse) har bidratt både til økt rikdom og økt fattigdom.

Usikkerheten skaper misnøye og kan være politisk destabiliserende. Den er en oppskrift på frustrasjon, desperasjon og emigrasjon.

I 1950 hadde Europas naboer under halvparten av kontinentets befolkning (henholdsvis 163 og 350 millioner). I 2000 var forholdet snudd til henholdsvis 587 og 451 millioner, og tendensen fortsetter.

Mesteparten av veksten finner sted i byene, hvor infrastrukturen er tilpasset en langt mindre befolkning og mulighetene i det formelle arbeidsmarkedet er minimale.

Sett i lys av de andre faktorene jeg har nevnt, er det liten tvil om at den raske befolkningsveksten i Afrika og Midtøsten kan bli en effektiv pådriver for økt takt i migrasjonen nordover.

Christian Tybring-Gjedde skriver:

Les også

Dersom ikke syrere selv skal gjenreise eget land, hvem skal da gjøre det?

Alle er i ukjent farvann

Så hva skal Europa og Norge gjøre?

I 1930-årene mottok Norge totalt omtrent 400 jødiske flyktninger. Da utenriksminister Halvdan Koht i 1939 ble anmodet om å ta inn noen polske jøder som var strandet i Litauen, svarte han kort at «vi har mer enn nok med de finske flyktninger».

Også i dag er det lett å lage regnestykker og argumenter som viser hvor dyrt, umulig og tåpelig det er for Norge å bistå mennesker som flykter fra krig, undertrykkelse eller fattigdom.

Det er ikke bare båtflyktningene som er på vei ut i ukjent farvann, det gjelder oss alle.

Faktum er uansett at situasjonen ikke bare er akutt, men vedvarende, og at militarisering av Middelhavet, mer politi på grensen og piggtrådgjerder neppe vil løse et eneste problem.

Derfor er det nødvendig å se på alternative handlingsmuligheter, vurdere dem opp mot moralske verdier og antatte konsekvenser, teste ut alternativer og lære av sine feil.

Det finnes ikke noen fasit her.

Det er ikke bare båtflyktningene som er på vei ut i ukjent farvann, det gjelder oss alle.


Vil du lese flere tekster om migrantkrisen?

Aftenpostens Helene Skjeggestad:

Les også

Fire ubehagelige spørsmål om innvandring

Hadia Tajik skriver:

Les også

Asylsøkere er ikke bare en «stakkar». De er mennesker, de kan og skal bidra.

Tina Marie Asphaug er nettopp kommet hjem fra frivillig arbeid i Middelhavet:

Les også

Kjære hjelper, kjære flyktning, kjære ekstremist

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Teknologi
  2. Middelhavet
  3. Politikk
  4. Migrantkrisen i Europa

Relevante artikler

  1. VERDEN

    FN: Kraftig økning i antall dødsfall i Middelhavet

  2. VERDEN

    – I snitt har 14 mennesker dødd hver dag i Middelhavet i år

  3. VERDEN

    Rekordmange båtflyktninger plukket opp i Middelhavet

  4. VERDEN

    FN: Over 10.000 har druknet i Middelhavet siden 2014

  5. VERDEN

    Grunnene til at de tar den livsfarlige ferden over havet til Europa, varierer med hvilket land migrantene kommer fra

  6. KRONIKK

    Vil vi redusere antall flyktninger? Ikke bare begrense hjemlige ankomster? Legg om utviklingssatsingen.