Blålys for biblioteket
FORVITRER. Norge er i ferd med å skusle bort folkebibliotekene. <br></br>Tall som ble lagt frem nylig viste en sterk nedgang i både utlån og besøkstall.
FEM PROSENT mindre utlån, seks prosent færre besøk, viser statistikken for 2006. Det er kraftig kost på ett år. Mange bibliotekfolk er bekymret, ingen særlig overrasket. Sånne tall er bare en naturlig konsekvens av lengre tids nedgang i den offentlige satsingen på folkebibliotekene. På 1980-tallet hadde vi 1300 folkebiblioteker. Det sist oppdaterte tallet jeg har sett nå, er 865. Nedbyggingen av de kommunale bibliotekene har nå gått så langt at det ikke lenger rekker å snakke om "et litt dårligere tilbud". Budsjettene for innkjøp av bøker og andre medier er så redusert de siste årene, åpningstidene så mye kortere og de fysiske forholdene på biblioteket mange steder så pinlige, at det rett og slett er snakk om en sektor i forvitring.
Kjøper bøker, har Internett.
Det er mulig å forklare litt av dette med at det er en internasjonal trend: Folk har bedre råd og kan kjøpe bøker og magasiner selv, og ikke minst finner de all informasjon de trenger på Internett. Men denne utviklingen er det mulig å motvirke ved å ha en tenkning omkring og en satsing på bibliotekene. Det er den som mangler i Norge, og som nå kjører sektoren inn i krise.Jeg er oppvokst på folkebiblioteket i Odda, i sin tid et av landets beste. Godt utstyrt, masse bøker, alt av tidsskrifter. Når jeg kommer dit igjen nå, ser jeg at linoleumen på gulvet er den samme som for 30 år siden. Og jeg får tilbud om å bruke Internett maks. 15 minutter, på en treg, gammel maskin.Det er sånt som dreper drømmen om biblioteket som en av vår tids viktige samfunnsinstitusjoner. Tidligere leder i Elevorganisasjonen, Hallvard Hølleland, har beskrevet det treffende: "Når myndighetene ikke viser at de har tro på biblioteket, vil heller ikke ungdom eller andre ha det. Hva betyr det at 450 bibliotekfilialer er nedlagt?"
Kommunene satser ulikt.
Han har et poeng. Iallfall hvis han med "politikerne" også mener dem som styrer kommunene. De er kanskje de største skurkene, siden folkebibliotekene er et kommunalt ansvar. De bruker veldig ulike summer på dem: Utsira i Rogaland spanderer 263,39 kroner pr. innbygger pr. år på innkjøp til biblioteket, Værøy i Nordland ligger på bunn, med 2,69 kroner. Oslo kommer dårlig ut i sammenligning med resten av landet, med 4,3 utlån og 5,0 bibliotekbesøk pr. innbygger pr. år. Så har da også Deichman i Oslo fått kuttet budsjettene med 35-40 prosent siden midt på 1980-tallet. Og ennå er det uklart når Oslo får sitt nye hovedbibliotek.
Ikke noe bibliotekløft.
Folkebibliotekenes erodering skyldes også manglende interesse hos rikspolitikerne. Kulturminister Trond Giske (Ap) har varslet at han "mest sannsynlig" setter i gang arbeidet med en stortingsmelding om bibliotekene i høst. Da kan den legges frem i mars neste år.Jeg blir overrasket hvis den ikke bare viderefører hovedtankegangen fra arkiv— og museumssektoren, nemlig å slå sammen mindre enheter til større. Det betyr enda færre filialer. Bibliotekene har overhodet ikke fått noe kulturløft etter Soria Moria-erklæringen, bortsett fra et par millioner til fengselsbibliotekene.Giske vil trolig replisere at kommunene har fått så mye større overføringer at det fullt ut er deres eget ansvar å satse. Men hva gjør han når de ikke vil prioritere bibliotekene?Norge har imidlertid en bibliotekstatsråd til, nemlig kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV). Bibliotekene er knapt nevnt i hans første strategiplan for kunst og kultur i skolen, som nylig ble presentert. Han fikk seg likevel til å si at skolebibliotekene skal være "selve kraftsenteret i skolen"Det er ord uten innhold.
En skadelig retorikk.
Ja, trolig er alt klisjésnakket rundt bibliotekene mest til skade - enten den kommer fra politikere eller bibliotekledere. En impotent festtaleretorikk omgir hele sektoren: Nasjonens hukommelse, folkeopplysning, dannelse. Dette er herlige idealer, men så langt unna virkeligheten i en sektor som vanskjøtter sine basisoppgaver at det blir bare pinlig. Iallfall så lenge folkebibliotekarenes hverdag er at de ikke lenger har råd til å kjøpe Post it-lapper og bare kan abonnere på enkelte tidsskrifter annethvert år (!) - eller kanskje må velge mellom det og å kjøpe én ny stol til lesesalen.Legg vekk honnørordene. Alle vet hva som trengs: Mer penger til å kjøpe bøker, filmer, musikk, PC-er osv., osv. Midler til å holde åpent lenger om kveldene og i helgene. Budsjetter til å lage attraktive lokaler med sofaer og gode stoler og kaffemaskiner. Vi vet hva vi går glipp av, vet hva som gir resultater: Finland og Danmark bruker flere ganger så mye på nyinnkjøp og har nesten tre ganger så mange årsverk. En svensk undersøkelse viser at den samfunnsmessige avkastningen på bibliotekinvesteringer er opptil ti ganger innsatssummen - hvordan man nå måler dét.
Sosial integrering.
Kanskje kan den delvis måles ved hvor mange etniske minoritetspersoner som bruker bibliotekene, de gjør det oftere enn andre nordmenn. På sitt beste kan biblioteket være en arena for sosial integrering på tvers av alder, sosial status, kjønn og etnisitet. Samtidig er det en av de få ikke-kommersielle møteplassene som er igjen i et samfunn der alt ellers har en pris.Slik sett har biblioteket en menneskelig verdi i seg selv, helt uavhengig av den instrumentelle nytten, som bare må ses som en bieffekt.
Læringssenter eller møteplass?
Her i avisen har det gått et ordskifte om skolebibliotekene de siste ukene. Tidligere bibliotekstudent Martin K. Rystad har hittil terget på seg tre ledere i sektoren for å ha hevdet at skolebibliotekene ikke først og fremst er pedagogiske spydspisser, læringssentre eller dannelsesinstitusjoner, men rett og slett sosiale møteplasser, sosiale rom.Jeg er enig med ham. Anne Hustad, leder i Norsk Bibliotekforening, svarer at biblioteket er "mer enn et rom med bøker". Men i dag er det jo knapt nok det. For rommet er vanskjøttet. Hvis man skal få folk til å bruke bibliotekene igjen, må de få komme inn i generøse rom med det siste i datautstyr og en tsunami av informasjon - all verdens aviser, blader og tidsskrifter - i tillegg til alle bøkene og alt annet man kan låne.Først da blir biblioteket verdt et besøk for flere, og kan gjenerobre posisjonen som lokalsamfunnenes og bydelenes viktigste møtesteder. Det er ingen utopi, bare et spørsmål om politisk vilje.
Hva sier statsbudsjettet?
På fredag får vi se hva kulturministeren og kunnskapsministeren vil, i statsbudsjettet for 2008: Er norske biblioteker verdt å satse på?Svaret de skal gi er imidlertid samtidig svaret på et annet spørsmål: Er Norge et sivilisert land?
