Kunnskapsjakt uten kritisk blikk

Mediekritikk. «Ny forskning viser» heter det i mediene. «Oppsiktvekkende gjennombrudd» er dagligdags. Og «kreftgåten» blir stadig løst.

Forskning er ikke for spesielt interesserte. Kunnskap er en makt i samfunnet. Bare i Norge blir det forsket for 50 milliarder kroner hvert år. Forskning preger livet vårt og samfunnsutviklingen, påvirker politikken og legger mye av grunnlaget for næringslivet.

I volum finnes det masse forskningsbasert stoff i norske medier. I innhold er det ennå et umodent journalistisk felt, slik jeg ser det. For det første fordi resultatene av små enkeltstudier gang på gang blir fremstilt som bastante sannheter. For det andre fordi det påfallende ofte blir brukt bare én kilde i nyhetssaker om forskning.

Slik sett er det bra at det endelig er kommet en ny bok om forskning som mediestoff, den forrige kom for 16 år siden. Forskningsjournalistikk heter den nye, skrevet av Nina Kristiansen og Ingrid Spilde, ansvarlig redaktør og journalist i forskning.no. (For ordens skyld: Jeg er intervjuet i boken fordi jeg har arbeidet med forskning som kommentator og redaktør.)

Den er verdt å lese hvis du er opptatt av pålitelig kunnskap i offentligheten. Redaksjonene kan finne mange konkrete råd om hvordan stille de enkle, men viktige spørsmålene. For forskning er ikke noe opphøyd eller mystisk, stoffet krever bare det samme som alle andre felter, nemlig vilje til å sette seg litt inn i et tema.

To millioner vitenskapelige artikler blir publisert i verden hvert år. Journalister som griper tak i noen av dem tar bedrøvelig sjelden hensyn til et enkelt faktum som forskningsjournalist Erik Tunstad påpeker i boken: At det er stor forskjell på en hvilken som helst liten punktstudie som blir lagt frem — og hva forskningen mer allment og kvalitetssikret faktisk sier om et tema. Kristiansen og Spilde poengterer det slik: «Det er sjelden at en enkeltstående studie velter gammel kunnskap.»

Ping pong-journalistikk

Den manglende forståelsen av akkurat dét skaper mye underholdende lesestoff. Men det blir en slags underlig ping-pong-journalistikk av det: Én uke leser du en nyhetssak om at «ny forskning viser» at rødvin er bra for en eller annen del av helsen din. To uker etter finner du en sak der «en ny undersøkelse viser» noe helt annet. Ørsmå brikker revet ut av enhver sammenheng.

Det blir selvsagt publisert mye oppegående, dyktig journalistikk om forskning i norske medier, men poenget er at det fortsatt er litt for sjeldne unntak. En overraskende godtroende holdning til forskning og forskere fører oftere til at mediefolk fremstår som entusiastiske formidlere snarere enn nøkterne journalister som stiller enkle, kritiske spørsmål til å få forstand av.

Naiviteten overfor forskning viser seg også, ifølge Kristiansen og Spilde, ved at journalister er lite oppmerksomme på at forskere og universiteters og forskningsinstitutters kommunikasjonsavdelinger kan overdrive betydningen av enkeltprosjekter - i kamp om oppmerksomhet og fremtidig finansiering.

Én og én autoritet

Hva kommer naiviteten og godtroenheten av? Blant annet at journalister ikke ser at også forskere og institusjoner kan ha økonomiske interesser, tidvis driver lobbyisme og til og med posisjonerer seg overfor politiske signaler og prioriteringer. Som regel blir de rett og slett behandlet som nøytrale aktører uten noen agenda.

Påfallende mange journalister og redaktører betrakter forskere som autoriteter på en annen måte enn alle andre kilder i samfunnet, og lar dem derfor få stå alene og snakke. Slik enkildejournalistikk er profesjonelt bannlyst overfor alle andre typer stoff. Men flerkildejournalistikk på forskning er det faktisk ingen norske medier som praktiserer konsekvent, hevder Kristiansen og Spilde.

Da går offentligheten glipp av nyansene, de motstridende synspunktene, spenningene og uenighetene som virkelig preger og påvirker vitenskap og kunnskapsutvikling.

En annen følge er at mediestoffet ser helt bort fra et kjernetrekk ved forskningen: At alle resultater er prinsipielt usikre og foreløpige. En tredje innsikt som går fløyten handler om at to fakta eller fenomener kan opptre samtidig, men uten at det finnes et årsak/virkning-forhold mellom dem. Anne Ringgaard fortalte en treffende historie om dette på forskning.no 27. juli:

«En tysk vitenskapsjournalist viste nylig hvor lett det var å få medier over hele verden å tro at sjokolade er slankende. Han lagde et tulle- forskningsprosjekt, som viste sammenfall mellom sjokoladespising og vekttap, men ikke en årsakssammenheng. Mediene gikk rett på lim- pinnen.»

Gåter og gjennombrudd

Som ung deskvikar i Bergens Tidende på 80-tallet, fikk jeg en kveld en nøktern, liten artikkel om medisin å redigere, fra en erfaren reporter. Jeg mente han undersolgte saken en smule og ga den lille tospalteren en overskrift jeg syntes fikk det litt vage budskapet mye bedre frem: «Kreftgåten trolig løst».

Siden den gang er kreftgåten blitt løst i norske medier igjen og igjen. Og du har sikkert ukentlig lest eller sett nyhetssaker om «endelig gjennombrudd» på felt etter felt.

Huller og skjevheter

Mengden av forskningsstoff i norske medier er som nevnt ikke liten. Men det finnes huller og skjevheter. For eksempel blir naturvitenskap ennå kraftig underbrukt. Og nesten ingen redaksjoner undersøker hva som kommer ut av de store forskningsprogrammene som fellesskapet bruker milliarder av offentlige kroner på. Hva er resultatene? Hva tilfører de samfunnet? Her ligger det mye leseverdig, vesentlig stoff.

Det forutsetter at redaksjonene bruker flere kilder også når temaet er forskning - i stedet for å reprodusere små brokker av informasjon som blir gjort mye viktigere og sikrere enn de er. Kunnskap og innsikt er godt stoff, og mediebrukerne er opptatt av å forstå hvordan ting faktisk henger sammen i en komplisert, ugjennomsiktig virkelighet.

Det er nok å ta fatt i. Mens jeg skriver, oppdager jeg at to saker fra NRK og TV 2 de siste årene blir heftig republisert på Facebook. Overskriftene er «Vin betre enn mosjon» og «Tromsø-firma kan ha løst kreftgåten.»

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.