De som bygger landet

De 10.000 polakkene som bor i Oslo er i stor grad med på å bygge byen. Det er klart at et Oslo der innvandrerne er i flertall, vil se annerledes ut enn et Oslo uten innvandrere. Men innslaget blir neppe så truende som man lett kan tenke, skriver Nils August Andresen.

Et flertall av Oslos befolkning kommer til å ha utenlandsk bakgrunn i 2040, mener SSB. Hvor mange av «dem» bør «vi» bekymre oss over?

Når vi sier «de som bygde landet», tenker vi oftest på bondesamfunnet og industrisamfunnet.De som jobbet lange dager på åkeren eller i fabrikken, sendte barna påframhaldsskule hvor de utdannet seg til å bli gutta på skauen, gjorde, ihistorikeren Sverre Steens ord, at «langsomt ble landet vårt eget».

Vi tenker gjerne at den moderne norske nasjon ble født på Eidsvold i 1814.Men hvor norsk var den nasjonen? I 1814 hadde Norge vært igjennom halvannetårhundre med betydelig innvandring. Innvandrerne kom som byggmestre ogarkitekter, de kom til sølvverket på Kongsberg eller som handelsmenn til byene.Ofte endte de selv eller deres barn opp i de største byene, Christiania ogBergen, slik innvandrere ofte gjør. De kom fra hele Nord-Europa – og sjeldnereandre deler av verden – men det store utfartssenteret var fyrstedømmet Slesvig-Holstein,som lå under den danske krone. Ved folketellingen i 1801 hadde både Christianiaog Bergen rundt en fjerdedel dansktyske navn.

Les også

Minerva

Innvandrerne var med å bygge landet. Ikke fysisk, for det var de innfødtesom gjorde manuelle arbeidet. Men innvandrerne eksporterte tømmer til England,de tegnet hus og de finansierte skipsfarten. Over halvparten avEidsvoldsmennene hadde danske og tyske etternavn. De var aktive i å bygge dennye norske nasjonen. Men de var også en gruppe for seg: De giftet seg medhverandre, sendte barna til Leipzig for å få utdannelse, de bodde overveldendei byer i et land hvor over 80 prosent drev jordbruk og enda flere bodde pålandet, og deres kultur var en annen enn den norske bondekulturen. Det varheller ikke fritt for konflikter: Motkultur og målsak, Patrioter ogparlamentarismestrid – mange av konfliktlinjene på 1800-tallet kunne knyttestil motsetningen mellom en norsk folkekultur og en dansktysk bykultur.

Den nye innvandringen er mer problematisk

Det er betydelig forskjeller på innvandringen den gang og innvandringen nå.Innvandringen nå går vesentlig raskere. Oslo-boere som var barn den gangen denmoderne innvandringen startet på slutten av 1960-tallet, vil rekke å oppleve atinnvandrerne og deres barn er i flertall i byen. Kulturforskjellene er størreenn de var, både sosialt og religiøst, selv om vi ikke skal undervurderefortidens skillelinjer. Ikke minst er en vesentlig forskjell at mens de tyskeinnvandrerne ofte kom som høyt utdannet arbeidskraft, har de fleste innvandreresom kommer idag, spesielt fra områder utenfor Vesten, betydelig lavereutdannelse enn nordmenn, og ofte utdannelse som er lite relevant i Norge.

Nils August Andresen

Derfor er det ikke rart at mange er bekymret for innvandringen tilhovedstaden. Bekymringen har en økonomisk og en kulturell side: Vilinnvandrerne bli dyre for byen og landet? Vil de være eller forbli en økonomiskunderklasse med store sosiale problemer? Vil kulturforskjeller skape etniskekonflikter og vanskeligere bomiljøer? Og – selv etter all debatten om debattenom frykten for islam det siste året – vil islam bli en stor og skummel kraft iOslos liv?Folk ser for seg ganske ulike ting når de hører at innvandrere og deres barnkan komme til å utgjøre et flertall i Oslo i 2040. Noen ser for seg indiskerestauranter og billig polsk arbeidskraft. De mest alarmistiske ser for seg Detmuslimske brorskap som sikrer seg makt og innflytelse i byen. Noen ser littubevisst ser for seg en strøm av bilder som består av noen pakistanskedrosjesjåfører, en ung student i hijab, en kommende leder i FremskrittspartietsUngdom fra India, litauiske vaskehjelper, tiggere fra Romania, en tysker og enkineser som jobber i teknologibedrifter, og kanskje en voldtektsmann av utenlandskopprinnelse. Mens andre ikke ser gruppestereotypiene så tydelig i det heletatt, og ser kollegaer, bekjente og venner og norske drosjesjåfører.

Et flertall blir fem prosent

For å kunne si noe mer om den bekymringen vi alle vet finnes, kan det væregreit å bli enige om hva vi snakker om, hva som bekymrer mange etniske norskeosloboere – eller rettere sagt: Hvem som bekymrer dem. Bekymringen som finnes iOslo er i noen grad selvfølgelig stereotypiserende, preget av gruppetenkning ogav oppfatninger som ikke alltid samsvarer med statistisk belegg – men jeg trordet er bedre å si så presist som mulig hva denne bekymringen består i, og hvemden gjelder. Bekymring er lettere å reflektere over og å bearbeide i lyset.

Først kort om dem som ikke fører til bekymring. Vesteuropeere somidag måtte komme hit, fra Slesvig, Holstein, eller andre steder, er nå som for200 år siden relativt sett velutdannede, og deltar fullt ut i arbeidslivet. Ogkulturforskjellen er ikke hva den engang var mellom bondske nordmenn og byborgerefra kontinentet. Norge og Europa er sammen blitt urbanisert, globalisert,informasjonsrevolusjonert og samhandlet. Tyskerne sender ikke lenger barna sinetil Leipzig for utdannelse, og de gifter seg ikke lenger først og fremst medhverandre: Snarere kommer til Norge nettopp for å gifte seg med nordmenn.

Heller ikke østeuropeere er vi veldig bekymret for. Bådearbeidsmarkedsutforderinger og kulturelle forskjeller finnes – men vi oppleverikke de 10 000 polakkene som idag bor i Oslo som en så presserende utfordringsom våre langt mer protestantiske oldeforeldre ville gjort ved tanken på langtmer katolske polakker for 100 år siden.

De som skaper bekymring, finnes altså i all hovedsak i det SSB kaller «landgruppe3», nærmere definert som «Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntattAustralia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS». Den pinlig korrekteoppsetningen (EØS representerer for eksempel kun Island, hvorfra det riktignokkommer en del innvandrere, og Liechtenstein, som ikke har mange innvandrere åsende) kan uttrykkes på en enklere måte: Hele verden bortsett fra Vesten, eller«alle dem vi i utgangspunktet kunne tenkes å bekymre oss over» – og det er velnettopp det som er hensikten med inndelingen også.

Ifølge den fremskrivningen SSB regner som mest sannsynlig, som tilsier at 47prosent av befolkningen vil ha innvandrerbakgrunn i 2040, vil omtrent 73prosent av innvandrerne i Oslo komme fra landgruppe 3. Det er omtrent sammeandel av innvandrerne som idag. Dersom disse tallene slår til, vil rundt entredjedel av byens befolkning ha bakgrunn fra disse landene.

Men, for å gå tilbake til stereotypiene: Det ikke alle undergruppene igruppe 3 «vi» bekymrer oss like mye for. «Vi» bekymrer oss for eksempel i litengrad for bosniere eller russere. Det er grupper vi forbinder mer med utdannelseog fast jobb, og mindre med kulturell og religiøs konflikt eller økonomiskeproblemer. Heller ikke indere, srilankere, kinesere eller vietnamesere,filippinere eller thailendere vekker mye bekymring. Iranere som flyktet fraAyatollah Khomeini på 1980-tallet blir også sjelden sett på som en storutfordring. Slike landbakgrunner utgjør idag mer enn en tredjedel av Landgruppe3 i Oslo.

Så til de gruppene «vi» faktisk bekymrer oss for: Det er i særlig gradafrikanere fra mange ulike land, pakistanere, tyrkere, afghanere og irakere. Detallene jeg har sett fra SSB, gir ingen oppdeling på enkeltland, men det ergrunn til å tro at Oslo-borgere med slik landbakgrunn vil ha noe raskerebefolkningsvekst enn resten av Landgruppe 3. I SSBs fremskrivning derinnvandrerne og deres barn vil utgjøre omtrent halve Oslos befolkning, vilmennesker med slik landbakgrunn da kanskje utgjøre en snau fjerdedel.

Utdanningen øker

Hva vet vi så om denne gruppen? Rundt en fjerdedel har bakgrunn fraPakistan. Det er den innvandrergruppen i Norge med lengst historie, og vi vetrelativt mye om dem. Vi vet for eksempel at vi det siste tiåret har sett en utdanningsrevolusjon i dennegruppen. I aldersgruppen 19-24 gikk for eksempel andelen som var i høyereutdanning blant kvinner med pakistansk bakgrunn fra å være rundt halvparten avdet den var hos kvinner uten innvandringsbakgrunn i år 2000, til å være markanthøyere i 2008. Også menn med pakistansk bakgrunn har nå en høyere andel ihøyere utdanning enn menn uten innvandringsbakgrunn i denne aldersgruppen.

Utdanning er en av de viktigste predikatorene på sosioøkonomisk utvikling.Det er altså all mulig grunn til å forvente at norsk-pakistanere født etteromtrent 1985 vil gjøre det relativt godt økonomisk. I 2040 vil det være etstort, stort flertall av norskpakistanerne. En lignende, om enn mindre markantutvikling, har vi sett for nordmenn med tyrkisk bakgrunn, en annen gruppe medrelativt lang historie i Norge. Også marokkanere og etiopiere tar stadig merutdanning.

Denne utviklingen peker noe viktige: Norge har ikke vært veldig gode påøkonomisk integrering av førstegenerasjonsinnvandrere. Men vi lykkes mye bedremed dem som er født her. De har hele sin barndom i et relativt trygt norsksamfunn, uten fattigdom, stadig flere går i barnehager og førskoler, de allerfleste snakker godt norsk allerede før de begynner på skolen. Med disse elevenehar ikke minst Oslo-skolen lykkes godt i å fungere som en kanal for sosialmobilitet.

For mer enn halvparten av dem som befinner seg i det jeg nå har definert som«potensiell problem»-gruppe innenfor Landgruppe 3, er en slik positivutdanningstrend allerede klart synlig.

Blant de gjenværende er de største landgruppene somaliere, irakere ogafghanere. De har det til felles at de er innvandret fra land som i lang tidhar vært herjet av krig og borgerkrig og hvor etnisk og klanmessig oppsplittinghar vært normen. Det er også relativt nye innvandrergrupper: Det storeflertallet har kommet de siste ti årene. Basert på erfaringen med andreinnvandrergrupper er det grunn til å tro at det vil gå langt bedre med denneste generasjonen, de som er vokst opp i Norge. Men la oss si at vi i 2040fortsatt opplever at det i disse landgruppene vil være miljøer som fallerutenfor, økonomisk og sosialt.

Da er vi nede i en gruppe på kanskje fem prosent av befolkningen medlangsiktige problemer knyttet til innvandrerbakgrunn, i tillegg til at vi viloppleve midlertidige utfordringer med nyankomne innvandrere.

Det kan være vanskelig nok, men er heller ikke et grunnlag for alarm.

Islam og kultur

Hva så med de kulturelle forskjellen? Og hva med islam?

Det finnes mye i islam man kan være bekymret for. Både i Pakistan og denarabiske verden er det for eksempel en altfor stor andel av befolkningen sombegrunner avskyeligheter som dødsstraff for frafall, homofili eller blasfemireligiøst. For mange har også en oppfatning av forholdet mellom religion ogpolitikk som er problematisk.

Hvis i underkant av tre fjerdedeler av dem med innvandrerbakgrunn kommer fraLandgruppe 3, og to tredjedeler av dem kommer fra muslimske land, vil rundt enfemtedel av Oslos befolkning ha bakgrunn fra muslimske land i 2040 (i flereafrikanske land er islam og kristendom omtrent like store, så definisjoneneblir litt omtrentlige her).

Men når vi snakker om Norge og Oslo i 2040, må vi snakke om norske muslimer.Olav Elgvin har tidligere skrevet i Minerva om hvordan islam i Europa blir en merprivat religion. Vi vet dessuten fra undersøkelser i mange europeiske landat innvandrere i snitt blir mindrereligiøse jo lenger de bor i Europa. Vi vet at norske muslimer jevnt overikke er spesieltreligiøse. Omtrent en fjerdedel var i 2007 i moskeen en gang i månedeneller oftere, og den langsiktge trenden er altså sekularisering.

Vi står da igjen med rundt fem prosent av befolkningen som månedlig går imoskeen. Av disse vil det store flertallet bekjenne en privatisert og mervestlig islam enn det deres foreldre og besteforeldre gjorde.

Det betyr ikke at det ikke er utfordringer, selvfølgelig. Parallelt med engenerell sekulariseringstrend ser vi at det også dukker opp mer aktivistiskemiljøer, der en del unge muslimske nordmenn nettopp reagerer motsekulariseringen de ser hos sine jevnaldrende. IslamNet er den størsteorganisasjonen av denne typen i Oslo. IslamNet forfekter teologiskestandpunkter jeg misliker sterkt, men et lite miljø av denne typen utgjør ingenstor samfunnstrussel. Det finnes også små radikale grupper – som vi nylig såforan Stortinget. Med veksten i innvandrerbefolkningen frem mot 2040 kan vi senoe vekst i slike miljøer, selv om de fleste innvandrere vil bli mer sekulære.Men som demografisk fenomen er denne islamske trusselen ganske beskjeden.

Metropolis

Det er mange problemer knyttet til norsk innvandring. På grunn av lavarbeidsdeltagelse i første generasjon, kombinert med omfordelingen i den norskeøkonomien og utdelingen av oljepenger, er innvandringen av den type vi har idag– dominert av asylsøkere og familiegjenforening – ikke lønnsom for Norge. Vihar også utfordringer knyttet til henteekteskap, moralpoliti, små ekstrememiljøer, og i noen grad til økonomiske forskjeller, fordi innvandring frafattige land gir et permanent påfyll i nederste del av inntektsfordelingen.

Det er mange gode grunner til å ønske å begrense ulike former innvandring.Jeg har tidligere tatt til orde for innstramming i familiegjenforeningsregelverket,med tanke på særlig å redusere antallet henteekteskap blant svært ungenordmenn, og jeg har ønsket en større innsats for å få på plass returavtaler.Vi bør også ha en kontinuerlig innsats for å hindre at alle asylsøknader går mangerunder med anker, trekker ut i tid og ender med opphold som det ikke vargrunnlag for i utgangspunktet. Samtidig har jeg ønsket at vi gjør det letterefor høykvalifisert arbeidskraft å komme til Norge, slik man i større grad harlykkes med i for eksempel Canada og Australia. Det gir bedre incentiver forpotensielle innvandrere, og kan gi bedre integrering også for dem som kommersom asylsøkere eller på annet vis. Innvandringspolitikken er omstridt, ogkommer til å forbli omstridt. Det må også være lov ikke å ønske alle deendringene som innvandring bidrar til.

Men likevel er det viktig, når vi får presentert et ord som«innvandrerflertall» at vi ikke plutselig får panikk. Innvandrere kommer imange former, og mange av dem har allerede blitt godt integrerte. Nordmennformer dessuten innvandrerne som bor her i sitt bilde. Hvordan vil så Oslo seut i 2040?

Det finnes allerede vestlige byer med innvandrerflertall. Mest kjent erkanskje Toronto, Canadas største by. I 1910 var Toronto like stor som Oslo.Rask innvandring, først fra Europa, siden fra resten av verden, har gjortToronto til en dynamisk by i stor vekst, en metropol og et kraftsentrum. Overfem millioner mennesker bor i området. Det er en relativt rik by, og det er envelferdsstatsby av canadisk type. Innvandringssammensetningen er littannerledes enn i Oslo – det er flere grekere og italienere (skjønt de begynnerkanskje snart å komme til Oslo også), flere kinesere, og færre irakere. Men deter heller ikke veldig forskjellig. Om Oslo i 2040 ligner litt mer på Toronto,er det neppe noen katastrofe.

De som bygger landet

Land og byer bygges av dem som bor der. Det er klart at et Oslo derinnvandrerne er i flertall, vil se annerledes ut enn et Oslo uten innvandrere.Jeg har i denne teksten argumentert for at det innslaget neppe blir så truendesom man lett kan tenke som et første instinkt. Men annerledes blir det.Samtidig formes innvandrerne sterkt av Norge.

Slesvigerne som strømmet til Christiania i hundreåret frem til 1814, formetdet norske samfunnet sterkt. De vant frem med en variant av sitt språk: I dagkaller vi det moderat bokmål. Drømmen om et språk på «norsk folkemåls grunn» erkanskje ikke forlatt, men er blitt irrelevant fordi folkemålet har tatt etterdet danske bymålet i sin norske utforming. Religiøs påvirkning hadde de også:Juletreet fikk de også innført, det kom til Christiania på begynnelsen av1800-tallet, og spredte seg etter hvert til alle kroker av landet.

Men over tid endret samfunnet seg, og endret med det både nordmenn oginnvandrerne og deres etterkommere. Barnebarna til dem som innvandret underNapoleonskrigene, var vaskekte nordmenn da uavhengigheten fra Sverige skullesikres. Deres barnebarn igjen var blant gutta på skauen, fylt av hat mot tyskefemmenninger de aldri hadde møtt. De hadde vært med å bygge Norge, med sinplattyske bykultur, med det Norge de formet ble likevel vesensforskjellig fralandsbyene i sør.

Idag er det, hvis vi er opptatt av den bokstavelige betydningen, polakkersom bygger Norge, stundom om med hjelp fra svensker. I motsetning tilsituasjonen i 1814, er det altså ikke lenger de innfødte som bygger landet medmuskler og svette. Både polsk manuelt arbeid, landbykultur fra Punjab, ogvietnamesisk arbeidsmoral vil være krefter som former Norge frem mot 2040. Menkonteksten det skjer i, vil være norsk. Byggverket er sterkere ennbygningsarbeiderne. Det skjer selvsagt ikke av seg selv. Innvandring ogintegrering er krevende, og vi vil ha nye diskusjoner om både innvandringstakt,holdninger – blant innvandrere og blant nordmenn – økonomiske incentiver ogannet. Men om barnabarna til dagens innvandrere kanskje vil være annerledes ennbarnabarna til hvite nordmenn fra Oslo Vest – ofte etterkommere etterslesvigerne – vil de alle sammen først og fremst være forskjellige fra sinebesteforeldre.

Det høres ut som vi egentlig kan bygge et ganske spennende 2040, hvis allegjør sin dont.

  • NilsAugust Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva, og Stipendiat ved ESOP, UiO. Twitter: @nilaug