Det beste av det neste

Festspillene i Bergen. Det er de beste kunstnerne vi vil se og høre - de som påvirker menneskene og kulturen. Ikke minst de unge og nyskapende som skal prege tiårene fremover.

Festspillene i Bergen er Norges mest profesjonelle kulturfestival.

Men ikke engang den er ennå fullt ut et must for å orientere seg om hvem som er de viktigste nye navnene. Hvis noen i Norge kan ha en slik funksjon, ved siden av talentfabrikken Barratt Due musikkinstitutt i Oslo, må det likevel være Festspillene i Bergen.

I et voldsomt festivalfiksert Kultur-Norge — kanskje finnes det så mange som 700 av dem - viser 60-årsjubilerende Festspillene i Bergen hva en festival kan være. Landets eldste festival illustrerer også problemene i den norske kulturflommen: Publikum er mer kresent og krevende enn noen gang.

En hel kulturfestival

Årets festspill som startet denne uken i landets vakreste by, er de siste fra Per Boye Hansen før han for fullt blir operasjef i Oslo. I omlandet til Nordens største og viktigste teater- og musikkfestival, finnes både litteratur - De litterære festspill med Lars Saabye Christensen som festspilldikter, og bildekunst - den prestisjefylte Festspillutstillingen ved bredden av Lille Lungegårdsvann.

Og det er mer å ta av: Ikke minst Nattjazzen som nå har flyttet ut i sentrumsgatene og gjør deler av den intime vestlandsbyen til en jamsession. Så er det den store utstillingen «Gavebordet» på Vestlandske Kunstindustrimuseum, den andre av seks utstillinger som er Regjeringens gave til 75-årsjubilantene kong Harald og dronning Sonja. I Bergen er temaet folkegavene til det nye Norges første kongepar, Haakon og Maud. Det glitrer i sølv og forgyllinger.

Flere hundre arrangementer

«Festspillene er en tilstand», mener ny styreleder Åse Kleveland. Og de er det for ganske mange: Mer enn 50 000 publikummere på kjernearrangementene, pluss 18 000 på Nattjazzen, pluss titusener på alt det andre som skjer. Flere hundre arrangementer i mer enn to uker.

Bergen har en nokså svak kulturell infrastruktur, blant annet mangler byen operahus. Derfor ble Stefan Herheims oppsetning av Händels opera Xerxes bare fremført to ganger og er alt tatt av plakaten - årsaken er mangel på lokaler. Veldig synd og trist ressursbruk. Jeg har sjelden hatt en så medrivende og morsom operaopplevelse i Norge.

En av kveldene havner jeg utenfor Grieghallen ved siden av Egil Herman Sjursen, styreleder i Den Nye Opera og medansvarlig for Herheim-operaen. Han peker og forklarer at kvartalene i nærheten er ideelle for et operahus. En god idé for en solid kulturklynge. Norges nest største by trenger et operahus nå.

Høydepunkt: Ung scenekunst

Hvor viktige er Festspillene i Bergen i dag? Når jeg gransker årets program, slår det meg at det aller mest spennende er det unge og nyskapende på scenekunstfeltet:

Stefan Herheims Xerxes , Michael Elmgreen og Ingar Dragsets Happy days in the art world , Peer Perez Øyans En midtsommernattsdrøm , Tore Vagn Lids Fatzer , Ole Anders Tandbergs Jeppe , Kjersti Horns Peer Gynt , Nina Westers Etnoporno og unge cubanere som setter opp en trilogi av Jon Fosse.

Kan den nyutnevnte direktøren, danske Anders Beyer, igjen gi Festspillene en like sterk profil på musikken? Det trengs sårt. Slik sett burde årets åpning inspirere: Det boblet av originalitet og ungt overskudd på scenen på Torgallmenningen, fra danserne i Frikar via pianisten Christian Ihle Hadland til unge latinamerikanske brassmusikere.

Bør bestille mer

Festspillene i Bergen har høy prestisje internasjonalt. De kan få hvem de vil. Den posisjonen kan de bruke til å bestille verker og produksjoner fra vår tids fremste kunstnere, og bli enda sterkere internasjonalt orientert. Det trenger et ofte selvfornøyd kulturland. Men Festspillene har et bedrøvelig lite internasjonalt publikum. Nei, de greier ikke importere publikum og har ikke samme klang som Salzburg.

Les også

Leker med musikken

Men de eksporterer iallfall sine egenproduksjoner. Bare de siste årene har det skjedd med Tore Vagn Lid og Transiteatrets Massnahme som har vært i Salzburg og Vegard Vinge og Ida Müllers Vildanden skal til Wien neste år.

Hvis Festspillene i Bergen skal bli en unik festival, kan den enda mer konsekvent bli stedet der det beste nye blir vist frem, kritisert og applaudert. Den 17 år gamle bratsjisten Eivind Holtsmark Ringdal som vant Eurovisjonens prestisjefylte klassisk­konkurranse nylig, har allerede spilt i Bergen. Det viser riktig tenkning.

Et prosjekt, en retning

Ved å satse mer på de beste unge under 40 år, kan Festspillene i Bergen bli stedet for å se og høre dem som skal prege internasjonalt kunstliv fremover. Dét ville være et radikalt prosjekt, en visjon, en retning. Ikke fordi bare det unge og nye er interessant, men fordi det trengs steder å vise frem bare dét. Komponisten Arne Nordheim fikk sitt gjennombrudd nettopp på Festspillene i Bergen, som meget ung mann.

Sikre vinnere på programmet trengs uansett, for å få opp billettinntektene. Men den største utfordringen er å fornye sitt publikum: Få noen nye til å oppdage noe som viser eller lærer dem noe nytt om dem selv.

Er det én funksjon kunst og kultur kan ha i dag, helt uavhengig av klasse, kjønn og etnisitet, er det å levere opplevelser som får mennesker til å reflektere over verdi— og identitetsspørsmål. Det gjør de når uttrykkene har kvalitet og er relevante.

30 millioner årlig

Festspillenes offentlige støtte er tredoblet på halvannet tiår. Til tross for kraftig økte bevilgninger øker ikke publikumstallet noe særlig. Billettsalget stagnerer, selv om ingen festival får mer statsstøtte - 30 millioner årlig.

Noen må finne ut hvorfor. Stanger vi i taket for hvor stort kulturtilbud vi kan ha i Norge? Er kulturlivet for fantasiløst famlende i sine forsøk på å finne nye målgrupper? Eller er Bergen og publikumet som kommer til Festspillene konservative i smak?

Bergen kommunes fanfarespekkede lunsj i Håkonshallen var i alle fall stuvende full av «forhenværende» i alle kategorier. Jeg så nesten ingen kunstnere.

Festspillene i Bergen bør kompromissløst bli stedet for å møte hva jeg vil kalle det beste av det neste - det unge, nye som skal prege internasjonalt kunstliv de neste tiårene.