Meninger

Funky forskning

  • Knut Olav Åmås
    kultur- og debattredaktør

500 mennesker som venter på at en rockekonsert skal starte? Nei, på å høre hvordan ny bioteknologisk forskning kan øke mulighetene for å skreddersy medisin. Foto: MEDVIND PRODUKSJON

NY KUNNSKAP. For å forstå forskning er det nødvendig å tørre å stille de «dumme» spørsmålene og glemme de flinke. Da kan man vise hvordan ny kunnskap betyr noe for folks liv.

TRE STORE event’er i Oslo denne og neste uke overbeviser meg om det. Alle gir en sjanse til å bli litt oppdatert i naturvitenskap, matematikk og medisin. Og de går nye veier for å tilby det.

Den mest prestisjefylte happeningen skjer tirsdag ved utdelingen av Abelprisen, forvaltet av Det Norske Videnskaps-Akademi og oppkalt etter Norges fremste matematiker, Niels Henrik Abel (1802-1829). Det er den høysthengende og største vitenskapelige pris som deles ut i Norge: Seks millioner statlige norske kroner tildelt av en internasjonal komité.

Endret matematikken

Årets Abelpris blir tildelt John Willard Milnor fra New York. Prisen får han for «banebrytende oppdagelser innenfor topologi, geometri og algebra». Milnor er også kjent for oppdagelsen av «eksotiske glatte sfærer i syv dimensjoner». Den har ført til «en eksplosjon av arbeider fra en hel generasjon fremragende matematikere» i flere tiår og endret hele fagets landskap, mener Abel-komiteen.

Apropos rekrutteringen til realfagene: Abelprisens store vekt på å kommunisere med barn og unge og stimulere deres interesse for matematikk, kunne i seg selv være verdt en pris til folkene som står bak det hele. I stedet deler de selv ut enda en pris nettopp til mattelærere, kalt Holmboeprisen. Den er oppkalt etter matematikklærer Bernt Michael Holmboe (1795-1850) på Oslo katedralskole som oppdaget Niels Henrik Abels evner.

Jeg fikk høre tre nesten dølle foredrag med velbrukte, gamle powerpoints.

Stille i timen

Læreres betydning for å vekke eller drepe elevers interesse for et fag kan knapt overvurderes. Det er prisvinner Sigbjørn Hals, mattelærer på Måløy vidaregåande skule i Sogn og Fjordane, et levende eksempel på. I tillegg til entusiasmen i klasserommet har han utviklet digitale læremidler for faget og er medforfatter til matteverket Sinus. «Det er aldri så stille som i Sigbjørns timer», forteller en mor om ham. «Ikke fordi elevene er redd ham, men fordi de skjønner at han arbeider så mye for at de skal forstå.»

La meg gå fra matematikk til bioteknologi! Hardcore forskningskommunikasjon må sannelig være den nye rocken, tenkte jeg torsdag kveld da jeg klemte meg inn sammen med nesten 500 andre – stort sett unge mennesker – i en diger, mørk hall i Oslo i fire stive timer.

For hva? For å høre siste nytt om «Vitenskap i hverdagen» i regi av Norges forskningsråd. Mer konkret: Hva bioteknologisk forskning har å si for den enkeltes liv og helse. Arrangementet er en spin-off av den angivelig største enkelt-forskningsinnsats i Norge noensinne, bioteknologiprogrammet FUGE til 1,6 milliarder kroner, som nå avsluttes etter ti år.

Dumme spørsmål

Harald Eia fra Hjernevask var programleder og fikk publikum til å utfordre deres skrekk for å stille feil eller dumme spørsmål. Så grep jeg meg selv i å bli skuffet. Jeg hadde ventet nyskapende måter å kommunisere forskning på. I stedet fikk jeg høre tre nesten dølle foredrag med velbrukte, gamle powerpoints.

Slett ikke grensesprengende i form, noe av det, men oppdateringer fra forskningsfronten til å få forstand av, og mer enn nok til å holde 500 mennesker fenget i fire timer. Da gikk min skuffelse over til fascinasjon – for den sterke kunnskapsinteressen.

Spesialtilpasset medisin.

For det handlet alt sammen om hvordan mer kunnskap kan føre til spesialtilpasset behandling og medisin, ved tre gode vitenskapsfolk på hvert sitt felt:

Dag E. Undlien, professor i medisinsk genetikk, er opptatt av hvordan medisin kan skreddersys, individuelt tilpasses genene våre, siden evnen til å nyttiggjøre seg medisiner varierer fra person til person. Det som er bra for noen i en pasientgruppe, er det ikke for andre. Men mye av det som skjer i helsevesenet i dag, baserer seg ennå på grove kategoriseringer og sekkediagnoser.

Anne-Lise Børresen-Dale, professor i kreftbiologi, er opptatt av hvordan brystkreft – den vanligste kreftform blant kvinner – ikke er én sykdom, men minst 15 som krever ulike behandlinger fordi svulstene oppfører seg forskjellig. Hun drømmer om en test som greier å fange opp de tidligste tegn på utvikling av kreft, slik at legene tidlig kan gi spesialtilpassede råd om forebygging og behandling.

Tone Tønjum, professor i mikrobiologi, er opptatt av hvordan hjernecellene ikke deler seg, ikke fornyer seg, men på effektive måter reparerer seg selv når de blir utsatt for skader fra miljø og fra stoffskifte. Når reparasjonssystemet derimot svikter, kan sykdommer som Alzheimer og Parkinson oppstå. Tidligere, personlige diagnoser basert på arvematerialet kan gi bedre behandling.

Festival for ideer

Enda mer funky forskning ble nesten 5000 mennesker vitne til på Blindern i går ettermiddag og kveld, da 200-årsjubilerende Universitetet i Oslo laget den første av fire idéfestivaler. I går var temaet klimaendringer, visstnok det største norske arrangement om dette emnet hittil. Gjennom opplevelser, underholdning og ikke minst kunnskapsspekkede foredrag er målet å sette vitenskap inn i sammenhenger: Lære noe, men også komme med egne ideer og stille virkelig gode spørsmål, som: «Tror noen virkelig at det er mulig å kildesortere seg til en økologisk intakt klode?» Og: «Hvorfor er miljøpolitikk overhodet ikke viktig for norske velgere?»

Idéfestivalen viser at Universitetet i Oslo har åpnet seg sterkere mot samfunnet, slik rektor Ole Petter Ottersen lovet før han ble valgt. UiO samarbeider om festivalene med en mengde institusjoner og organisasjoner. NRK P2 sendte tre timer direkte fra Blindern i går, og Aftenposten var ansvarlig for et intervju på en av festivalens scener.

Ny kommunikasjon

Hva viser de tre arrangementene jeg har skrevet om? At folk vil ha kunnskap, substans og innsikt. De vil ha nyansene og problematiseringene.

De tre hendelsene sier noe om hvor veien videre må gå i forskningskommunikasjon: Bort fra sensasjonsorientering og formuleringer om at «ny forskning viser at ¿» – over til å få frem spenningene, konfliktene og diskusjonene der den nye kunnskapen blir til. Da må forskningsjournalister ikke lenger snakke bare med én kilde, men med flere. Forskere på sin side må være villige til å snakke om de mislykkede resultatene, de feilslåtte prosjektene der sannheten ikke var å finne. Nesten all vitenskapelig kunnskap er foreløpig kunnskap

Dessuten må både vitenskapsfolk og mediefolk erkjenne at det ikke er noen motsetning mellom å ha det moro og å lære noe. Det vet landets fremste forskere innen medisin, naturvitenskap og matematikk mer om enn de fleste. For vitenskap er i slekt med både musikk og annen kunst.

Det viser denne ukens funky forskningsfester i Oslo.

twitter.com/KnutOlavAmas

Relevante artikler

  1. MENINGER

    Kan gnister bli flammer?

  2. VITEN

    Kristian Gundersen i Uviten: Tradisjonell kunnskap

  3. KOMMENTAR

    Å forstå livets hemmeligheter

  4. KOMMENTAR

    Viten i sterk medvind

  5. KULTUR

    Ny festival i helgen: – Hvor blir det av den positive seksualiteten?

  6. VITEN

    Dette er en mini-lever på 0,1 mm. Nå tester forskerne medisiner på mini-organer utenfor kroppen.