Meninger

Den problemfrie narkorus?

  • Jørgen G. 
bramness
En restriktiv alkohol- og narkotikapolitikk er noe av det beste vi kan ha for å hindre negative konsekvenser av bruken, skriver Jørgen G. Bramness.

Rus er skadelig, på kort og lang sikt

Narkotika. Tanken om at vi skal selge kvalitetssikret narkotika på monopol og derigjennom hindre problemene knyttet til bruk av rusmidler, er naiv og bygger på en manglende forståelse av hva som er problemene med bruken. Den som tror at man ved en legeundersøkelse skulle kunne bestemme hvem som får problemer for deretter å skrive en resept, har en absurd tillit til legekunstens muligheter og forlanger samtidig at man skal be legene systematisk bryte den hippokratiske ed.

Det er klart det finnes bivirkninger av vår narkotikapolitikk. Vi gjør ikke alt rett. Det finnes mange eksempler på at vi straffer for mye, for tilfeldig, for sosialt urettferdig og for ødeleggende. Vi bør ta debatten om det er rett å straffeforfølge noe som ikke lenger er en marginalisert adferd i samfunnets yttergrense, men noe som faktisk mange prøver. Det er også klart at mye skremselspropaganda rundt bruken av ulike typer narkotika har vært overdrevet. Når folk i perioder har satt likhetstegn mellom cannabis og heroin, er det hull i hodet. Når khat hausses opp til å bli et problem på linje med metamfetaminbruk, kan man ikke regne med å bli tatt seriøst. Det er ikke livsfarlig å prøve cannabis. De aller fleste kan prøve uten at det medfører store problemer. Det er klart – vi gjør ikke alt rett.

Selge på monopol

En del av grunnen til at narkotika er farlig, er i tillegg at salget forgår gjennom illegale kanaler og at man ikke har noen garanti for at man vet hva man kjøper. Mer enn 10 unge mennesker døde i 2010 som følge av at de inntok PMMA, et meget giftig stoff. De trodde nok de kjøpte amfetamin, metamfetamin eller ecstasy. Dette er noe av bakgrunnen for forslag om legalisering og at man skal selge narkotika på monopol. Fordelene kan synes å være mange. Man vil kunne kvalitetssikre narkotikaen. Dette vil bare være å ta skadereduksjonen et skritt videre.

Rus er skadelig

Problemet med denne ordningen er imidlertid at det viktigste problemet knytte til narkotika (og like gjerne alkohol) er ikke at folk inntar de gale stoffene eller blir avhengige av dem. Men at rus er skadelig. Det er skadelig på kort sikt, folk blir uoppmerksomme, farlige, voldelige, uberegnelige, aggressive, forulempet, overgrepet, sløve og uansvarlige. For noen av disse adjektivene snakker vi til og med om intensjonen med å ruse seg. Flukt, virkelighetsfjernhet, glemme angsten, problemene, chilien. Dette er skadelig på kort sikt. Og det er skadelig på lang sikt. Det er øket sykelighet, mer død, mer ulykker, mer omsorgssvikt, mer sosial uro og problemer. Det er en belastning for samfunnet vårt.

Verdigrunnlag og moral

Forsøket på å hindre at folk ruser seg er reinspikka moralisme, hevder noen. Hva jeg gjør i mitt private hjem når jeg ikke gjør en flue fortred, har ingen noen ting med. Det er minst to feil ved denne argumentasjonen. Det første er at moralisme skulle være noe entydig negativt. Jeg er uenig. Det å henvende seg til folks vilje, til folks verdigrunnlag og til folks moral er kanskje en av de få måtene vi har for å hjelpe folk ut av rusmiddelproblemer.

De viktigste endringer i vår bruk av rusmidler er kommet med moralske kampanjer. Det være seg gjennom arbeiderbevegelsens avholdsinnsats, religiøst funderte edruskapskampanjer eller nymoralistiske bevegelser. Det har ført til at vi aksepterer vinmonopol, skjenketidsbestemmelser, lavalder for kjøp, høye skatter på alkohol og en streng og restriktiv narkotikapolitikk. Ikke at dette ikke blir debattert, men grunnleggende sett er det ikke folkeopprør mot denne linjen. Dette har ført til at vi tenker at alkoholfrie områder er bra og at vi stemmer på regjeringer som driver kampanjer mot bruk. Vi er altså grunnleggende enig i at en restriktiv, moralistisk linje er godt.

Ikke en privatsak

Det andre er at rusmiddelbruk ikke er en privatsak. Det er ikke sant at man kan sitte i sitt lønnkammer å ruse seg uten at det plager noen. Mange er dem som opplever konsekvensene av rusen. Som føler seg forulempet eller krenket av den som er ruset. Som merker de negative konsekvensene. Det er her drømmen om den problemfrie narkorusen havarerer. Rus er ikke en ren opplevelse, hvor man etterpå kan ut i virkeligheten igjen som om ingenting var hendt. Ofte har det hendt en reelle ting som man må ta konsekvensen av.

Og dette er enda sannere på lengre sikt. Langt fra alle blir avhengige, men noen blir det. Langt fra alle får psykiske problemer, men noen – de mest sårbare – får det. Vi må spørre oss om dette er noe vi ønsker å ta ansvar for. Eller om de sårbare og avhengige skal seile sin egen sjø. For det er klart at en restriktiv alkohol— og narkotikapolitikk er noe av det beste vi kan ha for å hindre negative konsekvenser av bruken.

Det alternativet som er trukket frem, er at man skulle la leger bestemme hvem som kunne få og ikke få tilgang til narkotika på en slags resept. At de sårbare for avhengighet eller psykiske problemer kunne lukes ut, og at man kunne la alle oss andre få bruke våre rusmidler i fred. Det er sant at vi kjenner noen risikofaktorer for problemer, men å tro at vi med noen form for nøyaktighet kunne plukke ut dem som ikke burde få rusmidler fordi de ville få problemer, bygger ikke på en god viten om hva man faktisk kan gjøre.

Drømmen om en problemfri narkorus er derfor grunnleggende gal. Både fordi det er bruken som sådan som er problemet og fordi troen på hvilke ordninger som kunne føre oss dit er forfeilet.