Korrektiv fra virkeligheten

  • Per Anders Madsen
    Per Anders Madsen
AFP000135231-MU6bj7ljak.jpg

Terror skal man ikke gi etter for. Betyr det at Statoil nødvendigvis må bli i Algerie?

Statsminister Jens Stoltenberg var krystallklar da han besøkte Statoils hovedkontor i Stavanger mandag. Det er uaktuelt å trekke norsk næringsliv ut av internasjonal virksomhet. Prosjekter skal utvikles videre. Det vil være å gi etter for terroristene å si at vi ikke kan delta i internasjonal aktivitet som den Statoil har i Algerie.

Statoil-sjef Helge Lund har uttalt seg på tilsvarende måte. Statoil hverken kan eller vil tillate at terrorisme styrer selskapets strategi eller veivalg.

Stoltenberg spilte på de samme strenger i sin redegjørelse for Stortinget onsdag og ga temaet en dypere historisk klangbunn. Han definerte terroren i In Aménas som et angrep på Norges lange og stolte internasjonale tradisjoner og på den innsatsen som norske misjonærer, sjøfolk, bistandsarbeidere, næringsdrivende og deltagere i militære oppdrag har gjort i alle år:

«Terroristene skal ikke lykkes med å nå sine mål. De skal ikke bestemme hvordan vi lever, hvor norske selskaper opererer eller hvilke land vi samarbeider med. De skal heller ikke lykkes i å spre allmenn frykt. Dette er avgjørende for at Norge skal være Norge. Et åpent demokrati. Et fritt folk.»

Reiseforbud

Dagen etter at Stoltenberg besøkte Statoil-senteret, ble Torgeir Meland Landaas, administrerende direktør i Notodden-selskapet Nel Hydrogen, intervjuet av avisen Telen. Selskapet har to mindre hydrogenanlegg i Algerie som skulle vært satt i drift denne uken.

Det skjedde ikke. Selskapet har innført reiseforbud for sine ansatte, ingen får dra til Algerie.

Gir de etter for terror?

Det kan selvsagt være i overkant lettvint å sette Stoltenbergs ord opp mot Nel Hydrogens reiseforbud. Det er forskjell på grunnleggende holdninger og aktuelle sikkerhetsvurderinger, på langsiktig strategi og kortsiktig beslutning.

Likevel er det grunn til å dvele ved retorikken som er brukt i kjølvannet av Algerie-terroren. For i kontrasten mellom statsminister Stoltenbergs høystemte erklæringer og direktør Landaas’ konkrete avgjørelse ligger de største utfordringene både for selskaper og myndigheter.

22. juli-terroren

Det mantraet Stoltenberg har gjentatt flere ganger den siste uken, har sterk gjenklang av 22. juli. Terror kan man ikke gi etter for, om den er rettet mot AUF-ungdommer på Utøya eller ansatte ved et gassanlegg i Algerie. Terrorister må fordømmes like skarpt uansett om det handler om en personlighetsforstyrret høyreekstremist fra Hoff eller rasende jihadister fra ørkenen.

Dette er sant. Likevel velger jeg å forstå Stoltenbergs ordvalg først og fremst som uttrykk for dyp sympati med Statoil og selskapets ansatte i en dypt tragisk situasjon der tre av de fem savnede i går ble bekreftet drept. Som innspill til de vurderinger som nå må gjøres, er slik talemåte mindre verdifull.

Det er noe abstrakt og i verste fall tilslørende over en retorikk som maner til kamp mot all terrorisme uten å gå inn på de vesentlige forskjellene mellom det som skjedde i Norge 22. juli og In Aménas 16. januar.

En einstøing og en outsider sto bak 22. juli. Terror kan skje også Norge, intet land kan garantere seg mot slike angrep. Men det står fast at det rammet et av verdens mest stabile og minst konfliktfylte samfunn.

Noe tilsvarende kan man ikke si om Algerie. Landet har tiår med borgerkrig og terroraksjoner bak seg, mest makt er fortsatt samlet i militærapparatet og etterretningstjenesten. I In Aménas slo et 40-talls islamister til, et anslag med forbindelseslinjer til konflikter, lovløshet og statsoppløsning i hele Nord-Afrika.

Smertefullt

Hvordan skal de generelle forpliktelsene og løftene om ikke å la seg styre av terrorisme forstås og anvendes i et tilfelle som Algerie?

Mange tar nå til orde for en bred debatt om hvilken risiko Statoil og andre selskaper bør ta. «Tidligere har man diskutert korrupsjon og politiske regimer. Nå bør man diskutere det ut fra et menneskelig sikkerhetsperspektiv,» sier professor Ole Andreas Engen ved Senter for risikostyring og samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger til Teknisk Ukeblad.

Jeg tror noe av det første vi må erkjenne er at vurderinger av korrupsjon, regimer og personlig sikkerhet umulig kan holdes adskilt.

Statoil står nå overfor en smertefull evaluering. Mye vil være knyttet til sikkerhetsopplegget i In Aménas, beskyttelsen som den algeriske hæren skulle gi, mandat, oppgaver og væpning av mannskapene fra det britiske sikkerhetsselskapet Stirling Group. Mye er fortsatt uklart, men dette vet vi: Sikkerhetsopplegget holdt ikke da angrepet kom.

Alle sider

Men analysen favner også bredere. Med Helge Lunds ord: «Alle sider ved et samfunn blir vurdert når vi går inn i et nytt land.» Dette ble gjort da Statoil gikk inn i Algerie i 2003, og det må selvsagt gjøres etter det som nå har skjedd.

For at en slik analyse skal ha mening, kan ikke konklusjonen være gitt på forhånd.

Risikoen ved å operere i Algerie kan være på akseptabelt nivå målt opp mot gevinsten. Men man må også være åpen for det motsatte: At det ikke er riktig å være der. At premissene for beslutningen om å gå inn i landet, var gale. At landet er for ustabilt, korrupsjonen for omfattende, terrorgruppers infiltrasjon av bedrifter for utbredt, og at sikkerhetsstyrkenes holdninger og handlinger i en gisselsituasjon i for liten grad styres av hensynet til uskyldige ofre.

Algerie kommer ikke til å nedsette noen Gjørv-kommisjon. Storbritannias tidligere Alger-ambassadør Graham Hand sier til Dagens Næringsliv at verden neppe noen gang får fullt innblikk i hva som skjedde under gisseldramaet. Det er et lukket samfunn. Sikkerhetsstyrkene er sterkt preget av langvarig krig mot noen verdens verste terrorgrupper. Kortene holdes tett til brystet.

Definerer ikke

Det er legitimt å ta en kalkulert risiko. Aftenpostens oversikt torsdag viste at norske selskaper gjør det hver eneste dag,, og at de akter å fortsette med det.

Like legitimt er det å si at risikoen er for stor. I hvert enkelt tilfelle må landanalyser og sikkerhetsvurderinger være kunnskapsbaserte og konkrete.

Kanskje tar det lang tid før Nel Nydrogen får åpnet sitt hydrogenanlegg i Algerie. Kanskje skjer det aldri. Avgjørelsen kan ikke definere om «Norge skal være Norge» eller «hvordan vi lever.» Heller ikke om vi er «et åpent demokrati og et fritt folk».

Mobiliseringsretorikk er virkningsfullt i akutte kriser, men i beste fall uegnet som beslutningsspråk. I verste fall inviterer det til gale avgjørelser.