Offentlig, men likevel anonym
INTENST PÅ INTERNETT. Nettdebattene begynte som friske, alternative offentligheter. Hvis deltagerne slutter med sin meningsløse anonymitet, kan de bli både viktigere og mer verdifulle.
EN FLOM AV INNLEGG. Debatten rundt Jostein Gaarders kronikk om Israel førte i forrige uke til tidenes rekord for debattinnlegg på Aftenpostens nettside: Ca. 3000 kommentarer til redaksjonelle artikler på noen få dager. En rekke andre debattfora opplevde noe lignende.Det er interessant lesning, blant annet fordi nettopinionen i Gaarder-debatten skilte seg klart fra de 400 papiravis-innsenderne: Mens åtte av ti på nettet på et eller annet vis støttet Jostein Gaarders synspunkter, var det stikk motsatt i innkurvene til papiravisen. Slik var det nettdebatten snarere enn papiravisdebatten som gjenspeilte den dominerende holdning i saken, hvis vi skal tro en meningsmåling i VG.Men det er sider ved den ennå ferske debattkulturen på nettet som må følges nøye for å unngå at den blir den seriøse debattens endestasjon og "søppelkasse" — i stedet for den brede, folkelige meningsarena den er i dag, på sitt beste.
Anonymiteten ødelegger.
Den enkeltfaktor som bidrar mest til å redusere verdien av nettdebattene, er uten tvil anonymiteten. Nesten alle skribentene har et anonymt "nick", mange har flere. Derfor vet man aldri hvem som snakker - kanskje er det en sentral involvert som selv taler sin sak? På den måten dyrkes det frem debattkultur preget av feighet og tidvis rabiat mangel på disiplin. Ingen fronter sine meninger åpent. Da er det fritt frem for å si hva som helst, relevant og viktig eller ikke.Spesielt uheldig er det at unge debattanter ikke lærer seg å stå inne for sine synspunkter med navn og ansikt. Hvilken offentlighetskultur kan dét føre til om noen år?Selvsagt finnes det temaer der man bør tillate anonymitet hvis en sak ikke ellers lar seg belyse. Men det er ikke ofte tilfellet.Redaksjoner og nettsteder må derfor jobbe aktivt for en mer anstendig debattkultur på nettet - blant annet ved å avskaffe muligheten til å være anonym.Å få til gode diskusjoner uten at noen styrer dem, er en illusjon. Alle offentligheter må redigeres for å oppnå kvalitet, representativitet og for å gjøre kresne utvalg i et enormt tilfang. Ja, for å sikre mangfold og sile ut det som bare er destruktivt. Internett øker behovet. Jo mer informasjon, desto større behov for redigering.Slik er alt redigeringsarbeid etisk begrunnet, det skal ivareta og utvikle offentligheter der det til enhver tid er kraftig underskudd på oppmerksomhet. Derfor finnes det etiske krav til å delta i debatter: Takhøyde, men likevel tak.
Løpende overvåking.
Av den grunn må redaktøransvaret gjelde fullt ut i avisenes nettdebatter. Men dette er norske mediefolk utrolig nok uenige om, viste et heftig ordskifte tidligere i år. Forhåndsredigering er riktignok praktisk vanskelig, så løsningen er fortløpende overvåking av debattene: I alltid opphetede ordskifter om etniske minoriteter, kjønn, religion eller Midtøsten, som i debatten etter Jostein Gaarders kronikk, må moderatorene følge med på skjermene hele tiden for å sikre at diskusjonen ikke sporer av i usakligheter, skjellsord, trakassering og oppfordring til ulovligheter.Samtidig har nettdebattene adskillige sterke sider. De har en nesten total åpenhet, høyt tempo, skaffer avisene nye lesergrupper, utøver viktig mediekritikk og skaper samtale og interaktivitet. Og nettdebattene er faktisk demokratiserende ved å tillate "alle" å delta - folk som ikke ellers kommer på trykk eller blir hørt. De er mindre elitære enn debattsidene i papiravisene.Spørsmålet er likevel om man blir hørt av noen som har makt. Nettopp avstanden til makten er et stort problem med nettdebattene. De har ikke innflytelse. Debattene befinner seg langt fra det sted der ord og handling sammenfaller. Da blir de ikke det offentlige demokratieksperiment de kunne ha vært, snarere privat gjørmebryting, mener forskeren Mona Ringvej.Én gruppe nettdebattanter, bloggerne, pleier programmatisk å fremheve at de utfordrer "autoritære offentlighetsregimer". Men er nå de reelle lenger? Bloggernes betydning er hypet i Norge. Selv de viktigste blir lest av bare noen hundre mennesker. Felles for de fleste bloggene er at de plasserer seg forutsigbart på én side i enhver debatt. Man vet på forhånd hva de vil mene. Det blir ikke mangfold av dét. Avisene er mye mer åpne.
Fremtidens debatter.
Hva er så fremtidens debattlandskap? Jeg tror det er en kombinasjon av stramt redigerte debattsider i papiravisene, hyppig bruk av kommentarfunksjoner i nettavisene, interaktive nettmøter og lesernes egeninitierte debattfora. Alt dette utvider spekteret av dem som kommer til orde. Og vi som redigerer meningsstoffet i avisene, vil mer enn noe annet ha inn nye skribenter som kan skape en mer levende og uforutsigbar offentlig debatt.På dem som deltar åpent, er presset stort. Aldri har man kunnet få så mange, raske og direkte reaksjoner når man publiserer noe. Det er en helt ny situasjon. Samtidig er det å være i offentligheten mer enn noen gang å bli forvridd, misforstått og misbrukt.For de fleste er det likevel verdt kostnadene. For den frie debatts skyld.
