Meninger

Vi som ikke var der

  • Jan Erik Larsen

Vi som ikke var på de blodige strendene ved Tyrifjorden, kan aldri fatte hvordan det må ha vært, skriver Jan-Erik Larsen.

Utøya. Altfor mange av samtalene etter 22. juli handler om skyld og skyldfølelse for å være i live, mens så altfor mange døde.

Jan-Erik Larsen Foto: First House

Overlevende og pårørende. Siden forrige lørdag har jeg, som frivillig, møtt et stort antall overlevende fra Utøya og deres pårørende. Jeg vil etter det komme med én innstendig oppfordring: Spar oss for de evaluerende, løsrevne og hypotetiske spørsmålene om skyld og ansvar fra oss som ikke var der.

De overlevende og deres nærmeste strever nå med å legge fundamentet for resten av livet sitt, livet etter 22. juli. Det livet vil for alltid være preget av det som skjedde, men også av alt som sies og skrives i det offentlige rom i forlengelsen av grusomhetene. I en slik sammenheng kan selv legitim journalistikk påføre de berørte enda større traumer, om den baseres på sviktende forutsetninger og spørsmål av evaluerende karakter. Ikke minst: om den i sin ubetenksomhet stiller spørsmål man først etterpå skjønner den traumatiserende virkningen av.

Skyldfølelse

Derfor skriver jeg dette, så ingen etterpå skal kunne si at dette hadde de ikke tenkt på. Jeg skriver dette også etter samtaler med mange av de fagpersonene som i dagene etter massakren har samtalt, trøstet og behandlet de unge. Dessverre handler mange av samtalene om skyld og skyldfølelse for å være i live, mens så altfor mange døde.

De overlevende og deres nærmeste strever nå med å legge fundamentet for resten av livet sitt, livet etter 22. juli.

Den grufulle drøye timen gjerningsmannen fikk herje blant ungdommene på Utøya, er fylt av menneskelige drama med ekstrem dødstrussel som sentral ingrediens. Nå blir de avdekket og gjenfortalt, ett for ett, i samtaler med fagpersoner, og gjennom mediene. Ungdommene ble stilt overfor helt umulige og umenneskelige valg, men måtte likevel velge.

Noen kom seg unna, eller fant beskyttelse. Noen løp for livet med gjerningsmannen i hælene. De fleste overlevde, altfor mange døde. Selv mennesker som ikke var på Utøya, føler skyld for at de ikke var der og for at de ikke kunne hjelpe i den aller mørkeste stund.

Ingen andres skyld

Da er det påkrevet å sitere statssekretær Roger Ingebrigtsen, som selv var direkte og personlig berørt av dramatikken: Ingen som overlevde massakren på Utøya, skal behøve å føle skyld. For slik er det: Alle som tar på seg skyld for det som skjedde, hvor liten den enn måtte være, fritar gjerningsmannen for en tilsvarende del av ansvaret. Og slik må det ikke bli.

Det er en egen redaksjonell disiplin å drive ettertidig og kontrafaktisk ansvarsjournalistikk. Hva om man hadde gjort slik, og ikke sånn?

Alle som tar på seg skyld for det som skjedde, hvor liten den enn måtte være, fritar gjerningsmannen for en tilsvarende del av ansvaret. Og slik må det ikke bli.

Kunne mer ha vært gjort? Kunne noe ha vært gjort annerledes?

Rettet mot ansvarlige myndigheter, politiet, bevilgende politikere og ansvarlige statsråder er sjangeren legitim, effektiv og berettiget. Rettet mot barn og ungdom, om de driver politisk virksomhet og er voksne for alderen aldri så mye, er den et overgrep.

De er hverken statsledere, myndighetspersoner eller voksne ressurspersoner man kan stille til ansvar på den måten. De er barn og unge, hverken mer eller mindre.

Landet under angrep

Dessuten: vi som ikke var der, vet ikke hvordan det var. Vi har lest og hørt beretningene om hvordan ungdommene trodde hele landet var angrepet. Når uniformerte gjerningsmenn hadde funnet veien helt til Utøya for å skyte ungdommer, da måtte hele landet være under angrep. Slik var logikken. I ettertid, når vi som satt i sofaen og fulgte galskapen fra en trygg TV-stue, kjenner fasiten, kan det fremstå som absurd. Men slik var det for dem som var der. Det må vi akseptere. Hvem trodde vel før det ble dokumentert, at barn i 14–15-årsalderen på Utøya, kunne være selve målet?

De fagfolkene jeg har snakket med, er samstemte. Mennesker i slike ekstreme krisesituasjoner som den på Utøya, handler ut fra den informasjon de har, der og da, og den oversikt de har, der og da.

Spar oss for de teoretiske, hypotetiske og evaluerende spørsmålene på personnivå, som ikke fører til noe annet enn økt skyldfølelse hos de heldige som overlevde massakren på Utøya.

Uoversiktlig

Ungdommene på øya trodde de var under angrep, de ble spredd for alle vinder, de hadde liten eller ingen kontakt med hverandre, de hadde ingen oversikt over situasjonen, de kom ikke gjennom på nødnumrene de desperat forsøkte å ringe, de hørte og så vennene bli skutt, de trodde drapsmannen var politimann, de trodde han fikk forsterkninger – og de handlet deretter.

Dette var den virkeligheten de gjorde sine valg og vurderinger i. Dette var den psykologiske konteksten de måtte fatte sine eksistensielle beslutninger innenfor. Vi som ikke var på de blodige strendene ved Tyrifjorden, kan aldri fatte hvordan det må ha vært.

Livet i gave

Og dette er grunnen til at jeg kommer med min inntrengende oppfordring går til alle, men særlig til mediene: spar oss for de teoretiske, hypotetiske og evaluerende spørsmålene på personnivå, som ikke fører til noe annet enn økt skyldfølelse hos de heldige som overlevde massakren på Utøya. De har fått livet i gave på nytt. Det skal både de og vi være glade for.

Selvsagt skal det drives journalistikk og stilles spørsmål. La ungdommene fortelle om det de opplevde, hørte, så og tenkte. La dem på egen hånd og sammen reflektere over det faktum at altfor mange døde. Men gjør det med respekt og ydmykhet. Vis at om det er mye vi ikke fatter, så fatter vi i alle fall at den som ikke var på Utøya den 22. juli 2011, ikke har noen forutsetning for å skjønne hvordan det var å være akkurat der, akkurat da.

Mens jeg skriver dette, har jeg tatt noen dager fri fra elendigheten. Mange var sikkert glade for å kunne gjøre det samme i helgen. Men de som var på Utøya kan aldri ta fri fra det de opplevde. De vil ha det med seg for resten av sitt liv. La oss ikke gjøre byrden større.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Poppe om «Utøya 22. juli»: – Det vil være vondt å se det, men hvis det ikke er det, så er det ikke ekte

  2. NORGE

    I nesten seks år har de vært tause. Nå forteller politifolkene for første gang om de avgjørende minuttene i den omstridte Utøya-aksjonen.

  3. KOMMENTAR

    Behring Breiviks spøkelse forsvinner ikke | Andreas Slettholm

  4. KRONIKK

    Bli rasende!

  5. A-MAGASINET

    – Jeg er ikke beroliget.

  6. A-MAGASINET

    «Ikke ring meg. Dere er verdens beste foreldre»