Frykten for islamisme og rasisme har tatt bolig i oss | Mina Ghabel Lunde

  • Mina Ghabel Lunde
Jeg var seksåringen som tasset inn i den iranske skolegården med hijab og jeg mener vi som et likestilt samfunn svikter når vi lar barn i Norge gjøre det samme, skriver Mina Ghabel Lunde.

Det er ikke politikerne som hisser opp til den mest splittende ordkrigen.

Denne teksten er først publisert på Mina Ghabel Lundes blogg.

Når man er liten, vil man gjerne være stor. Derfor var det stas å begynne på skolen i Tehran, der frakk og hodetørkle var uniformen. Du er en anstendig liten frøken nå, fikk jeg stolt høre. Jeg var seks år gammel.

Annerledes uten sløret

Som niåring flyttet jeg ut av hijaben og inn til Norge. Mye var annerledes uten sløret som skilte kvinner fra menn. Sjåføren på skolebussen var en dame, banksjefen var moren til en på skolen og bensinstasjonen ble drevet av en dame i kjeledress. Til og med statsministeren var en dame.

Her var det ikke flaut at jeg ikke kunne be, men at jeg ikke kunne sykle og svømme. Her roste man ikke jenter for å være anstendige, men for å løpe fort. Her skulle man ikke kle seg som mammaen sin, men alltid ha med seg badedrakt og håndkle, så man kunne sykle til et tjern og bade etter skolen.

Mina Ghabel Lunde.

Ikke assimilert, men integrert

Å vokse opp på den norske måten gjorde at jeg fikk mange flere muligheter. Jeg lærte brennkvikt å sykle og svømme. Jeg stilte likt som mine jevnaldrende både i gymsalen, i svømmehallen, på ungdomsklubben og leirskolen da jeg som 11-åring for første gang var borte fra familien en hel uke. Jeg vokste opp på et lite sted der jeg ble absorbert inn i miljøet og ble en naturlig del av det.

I dag vil noen si at jeg ble assimilert, men det er ikke riktig. Jeg ble integrert.

I dag vil noen si at jeg ble assimilert, men det er ikke riktig. Jeg ble integrert. En gode og fordel jeg har brukt mye tid på å argumentere for at flere skal få - ja, til og med tvinges på.

Siden vi begynte å snakke om disse tingene tidlig på 2000-tallet, har imidlertid debatten tilspisset seg og frontene blitt steile. Med fremveksten av IS og terrorangrep som har kostet vestlige liv og trygghet, er ordskiftet blitt ampert og blottet for nyanser.

Lagtrøyene folk tar på seg før de går ut på debattbanen, har i takt med antallet terrorangrep fått mer skrikende farger. Akkurat nå som vi trenger felles verdier i møte med ekstremister som legger land og liv i ruiner, står vi i Norge stadig lenger fra hverandre i spørsmålet om hva disse verdiene er.

Firer på likestilling, farvel til liberalismen

Frykten for islamisme og rasisme har tatt bolig i oss og skyggelagt grunnene til at Norge er et land man flykter til, og ikke fra. Venstresiden firer på likestilling og ytringsfrihet når den ikke vil fri barn fra religionens klamme grep eller stå opp for retten til å bedrive blasfemi, mens høyresiden blåser en lang marsj i liberalisme når den vil forby folk å bade i visse plagg.

Det er imidlertid ikke politikerne som hisser opp til den mest splittende ordkrigen

Det er imidlertid ikke politikerne som hisser opp til den mest splittende ordkrigen, der øynene lukkes hardt, munnene åpnes vidt og verdier vrakes. For mens folkevalgte må ta hånd om dette landet, er det en voksende gruppe intellektuelle uten ansvar for å gjøre om ord til handling, som lever av å delta i diskusjoner og smi tanker.

Legger ikke godviljen til

22. juli år skriver Cathrine Sandnes, leder for tankesmien Manifest, om konspirasjoner i Dagbladet, der hun beklager at Frp-leder Siv Jensen ikke fikk mer tyn da hun for fem år siden sa at det var «avskyelig det som har skjedd, men jeg syns det er like avskyelig at enkelte medier forsøker å trekke en kobling mellom denne mannens udåd og Fremskrittspartiet».

Sandnes tror vi må ha vært bedøvet siden vi ikke reagerte med det man må anta hun ønsker var mer sinne og hat på «en påstand som plasserer journalisten, hun som stiller spørsmålet, på samme nivå i avskyelighet (sic!) som mannen som har skutt 69 unge mennesker på kloss hold, gjennom hendene de holdt for ansiktet, i ryggen mens de løp, i armene, beina, magen, halsen».

Tankesmeden legger ikke godviljen til og vil ikke prøve å fatte hvordan det var for Jensen da partiet hun har viet hele sitt voksne liv til ble knyttet til det grusomme. For hadde hun sett Jensens uttalelse i lys av dette, ville hun trolig ikke funnet det fair å tillegge Frp-lederen sidestillingen.

Godvilje og konstruktive forslag er også fraværende når forfatter og forlagsmann Aslak Nore denne uken knuser myter i VG. «Burkini»-forbudet i Frankrike har på nytt aktualisert debatten om islam i Vesten, men forlagsmannen velger å ta for seg denne kronikken i Aftenposten.

En håpløs påstand

Kronikkforfatteren, som Nore har funnet ut er «Ap-medlem», farer med virkelighetsfjerne begreper som «sekulær fanatisme» og påstander som at Frankrike legger seg på linje med Iran for å «påse at folk kler seg slik staten vil». Nonsens det er lett å tilbakevise. At militante islamister og Frankrike er fundamentalister på hver sin side er en påstand hinsides de fleste menneskers fornuft, og i så måte en utmerket stråmann.

Det er en mer takknemlig oppgave å ta til orde mot noe så fjernt, enn det er å forsvare at væpnet politi i en liberal stat slår til mot en kvinne som sitter på stranden med sitt barn. Så får det være at det første er noe så godt som ingen mener, slik Siv Jensen nok ikke mente at det å koble Fremskrittspartiet til Anders Behring Breivik var like avskyelig som å skyte 69 barn og unge.

Vi trenger løsninger

Å rettferdiggjøre personlig forargelse gjennom å argumentere i senk obskure uttalelser og stråmenn, er noe mange for tiden prioriterer over å ta tak i reelle problemer og foreslå løsninger.

Det er ikke like forløsende å smi tanker om hvordan vi kan redusere avstand og øke oppslutning rundt felles verdier, men det er mer nødvendig enn noensinne.

Min liberale, snille og morsomme mormor kunne vært kvinnen med skaut som ble omringet av politiet i Nice, og jeg mener vi svikter som et liberalt samfunn om vi lar det samme skje i Norge, skriver Mina Ghabel Lunde.

Jeg var seksåringen som tasset inn i den iranske skolegården med hijab og jeg mener vi som et likestilt samfunn svikter når vi lar barn i Norge gjøre det samme.

Min liberale, snille og morsomme mormor kunne vært kvinnen med skaut som ble omringet av politiet i Nice, og jeg mener vi svikter som et liberalt samfunn om vi lar det samme skje i Norge.

Jeg vet hvor skadelig påtvungen anstendighet er, men jeg vet også hvilken harmløs vanesak et skaut kan være.

Jeg vet hvor skadelig påtvungen anstendighet er, men jeg vet også hvilken harmløs vanesak et skaut kan være. Innfører vi hijabforbud for barn i skolen, vil vi i fremtiden se færre voksne med hijab på stranden. Men vi kan ikke rive av voksne mennesker klærne. Denne prøvende tiden krever av oss at vi evner å ha to tanker i hodet samtidig og at vi vokter oss for å helle barnet ut med badevannet.

Et liberalt samfunn og et inkluderende samfunn bør ikke være to kampsaker satt opp mot hverandre.

Vi må strupe krefter som truer velferden og innskrenker friheten til nordmenn av alle farger. Samfunnsdeltagelse, norskkunnskaper og lovlydighet bør være betingelser for å leve i vårt dyrebare demokrati. Religiøs bekledning bør ikke ha noen plass i den norske skolen, der det er meningen at vi skal gruble oss frem til hvem vi vil være.

Vi må ville hverandre vel

Samtidig må vi huske at de aller fleste i vårt samfunn tross alt er fredelige mennesker. Vi må ville vårt land så vel at vi prøver å sette oss i hverandres situasjon. Da vil vi se at det å kreve at en enorm gruppe mennesker tar avstand fra terror fordi terroristen påberoper seg samme religion, er farlig nært definisjonen av rasisme. Et liberalt samfunn og et inkluderende samfunn bør ikke være to kampsaker satt opp mot hverandre. Vi må jobbe for det liberale og inkluderende samfunnet sammen.

Og kan vi slutte å bruke ordet «burkini»? Ikke er det burka og ikke er det bikini. Burka dekker til fjeset, mens bikini er todelt og dekker ikke magen. Det er bare nok et ord skapt for å forvirre og provosere.

Denne teksten er først publisert på Mina Ghabel Lundes blogg.

Les også: