Meninger

Hamsun lever i Lom og Vågå

  • Debattredaktør
  • Kultur-

Knut Hamsun (1859-1952) ble født og vokste opp i Gudbrandsdalen. Underlig nok finnes det nesten ingen forskning på hva dalen har betydd for forfatterskapet hans.

Denne helgen finner den andre nasjonale markeringen av Hamsun-året sted helt nord i Gudbrandsdalen. Den tredje, selve klimakset, blir åpningen av Steven Holls Hamsun-senter på Hamarøy i Nordland tirsdag.

Men helgens arrangementer i regi av Nasjonalbiblioteket med flere er heller ikke til å kimse av. I går åpnet billedkunstneren Karl Erik Harr en omfattende utstilling av Hamsun-bilder i Lom. «Ikke illustrasjoner til Hamsun, snarere bilder av stemninger i hans bøker», insisterer Harr selv når jeg spør.

Og i dag avdukes billedhuggeren Skule Waksviks bronsestatue av Hamsun på Skultbakken i Vågå, bekostet av Unn og Birger Bostad. «Steil og sta, en som ikke angrer på noe», karakteriserer Waksvik selv sin Hamsun-statue.

Ennå har ikke folk i Lom gitt seg på at Knut Hamsun ble født i deres kommune, på Garmotræet i Lom, 4. august 1859. Men dette stemmer ikke. Der vokste han opp. Knut Hamsun ble imidlertid født på Skultbakken i Vågå, viser folketellingsdokumenter, og det er ingen grunn til å tro at hans foreldre husket feil.

Så hvorfor slåss om noe så trivielt som en forfatters fødested? Vel, det står om inntekter, prosjekter, ære og status. Og det virker kanskje gjevere å feste nobelprisvinneren til det noe mer staselige, storgårdspregede Garmo enn det stusslige, lille småbruket oppe i lia i Vågå.

Folk i Lom bør nok bruke kreftene på andre saker. De kunne for eksempel prøve å fremme forskning på et spørsmål det nesten ikke er forsket på i Norge i det hele tatt: Hva har de viktige årene i Nord-Gudbrandsdalen hatt å si for Hamsuns forfatterskap, når det gjelder språk, temaer og motiver? Dette er et hull i Hamsun-forskningen. Dikterens nordnorske kontekst er overbelyst, mens Hamsun jo levde det meste av sitt liv på Østlandet og Sørlandet.

På tvers av tiden.

Men glem regional og lokal kjekling nå, midt mellom disse høydepunktene av noen Hamsun-dager tidlig i august. Det geografiske høydepunktet ble utvilsomt inntatt i går ettermiddag på Sognefjellet, med Fanaråken i bakgrunnen.

Riksteatret, produsent Catrine Telle og regissør Kjersti Horn lot tre kvinnelige skuespillere og et gulkledt kvinnekor på tredve presentere tekster inspirert av nobelprisromanen Markens grøde fra 1917. Alt i et mektig forsøk på å «lese Hamsun på tvers av tiden», med et kvinneblikk på en forfatter som ikke på noen måte var en feminist.

De fem forfatterne Hanne Ørstavik, Gro Dahle, Maria Vennerød Tryti, Vigdis Hjort og Herbjørg Wassmo har skrevet tekster som er sterke og meget forskjellige i form og innhold. Men jeg vet ikke hva i tekstene det spesifikke kvinneblikket på Hamsun består i. Hvorfor kunne ikke menn, i 2009, ha skrevet samtlige fem tekster, helt likt?

For Hanne Ørstavik har vel ikke et kvinnelig, men et helt universelt blikk, i 2009, når hun i oppsetningens fineste enkelttekst sier:

«For mennesket er det mest hjelpeløst fødte av alle som fødes på jorden. Vi trenger og trenger og trenger, og noen må være der og gi. Noen må være der, og bytte og bære og holde. Vugge og nynne og si. Der kalven reiser seg og står i løpet av en halv time, trenger vi først et år, og så et helt liv. Og noen må være der.»