Svikter rettsstaten de svakeste? | Erik Keiserud

Det hjelper ikke om vi formelt har gode rettigheter og et godt rettsapparat, dersom befolkningen ikke er klar over sine rettigheter eller ikke er i stand til å vareta sine rettslige interesser.

Dette er en kortversjon av årstalen i Advokatforeningen som holdes i kveld:

Den norske rettsstaten rangeres som nest best i verden i Rule of Law Index – bare slått av Danmark.

Men dessverre, selv den norske rettsstaten har mangler. Rettsstaten er en komplisert rettslig og kulturell konstruksjon, og kan aldri fungere perfekt.

Det vil alltid finnes eksempler på at rutiner og institusjoner fungerer dårligere enn ønsket.

Enkeltstående feil velter imidlertid ikke en rettsstat. Tvert imot kan de rettes opp ved at saken bringes inn for et overordnet organ eller for en uavhengig domstol.

Men der feilene blir gjentagende fordi de skyldes måten vi har innrettet oss på, er det grunn til uro.

Det hjelper ikke om vi formelt har gode rettigheter og et godt rettsapparat, dersom befolkningen ikke er klar over sine rettigheter eller ikke er i stand til å vareta sine rettslige interesser.

Man må ha kjennskap til rettighetene

Sosiale og kulturelle goder blir i økende grad formulert som rettskrav. Politikerne lovfester stadig nye rettigheter for å beskytte svake grupper – og vi får et økende og mer finmasket lovverk.

Skal rettsliggjøringen fungere, må borgeren kunne gjøre gjeldende sine rettigheter og nyttiggjøre seg rettssystemet. Denne absolutte forutsetningen er godt oppsummert i det engelske uttrykket «access to justice».

Vi mangler et tilsvarende uttrykk i Norge, men la meg forsøke å forklare dets innhold.

Grunde Almeland:

En forutsetning for å kunne påberope seg en rettighet, er å ha kjennskap til den. Denne forutsetning for «access to justice» er politikerne selvsagt klar over.

I stortingsmeldingen fra 1999 om fri rettshjelp ble dette uttrykt slik:

«Det er påkrevet med et betydelig kunnskapsnivå, både når det gjelder rettsregler som fordeler byrder, som skattesystemet, og rettsregler som fordeler goder som trygd eller behandling. Mange sentrale velferdspolitiske fordelingsprinsipper kan ikke fungere tilfredsstillende uten en omfattende informasjonsinnsats.»

Det legges altså et stort ansvar på forvaltningens opplysningsplikt, selv om forskning og praksis viser at plikten ikke innfris. Mange borgere opplever dessverre å gå glipp av sentrale rettigheter.

Man kjente ikke til den aktuelle rettsregelen, og ble aldri opplyst om den i møtet med forvaltningen.

Selv i Nav, som har et særlig ansvar for å bistå svake grupper, ser vi at Riksrevisjonen i en rapport fra 2012 påpeker at etaten mangler kompetanse til å gi den veiledningen som brukerne forventer.

Et ferskt eksempel er Sivilombudsmannens avgjørelse fra august i år, om en kvinne som henvendte seg til Nav med spørsmål om vilkårene for opptjening av rett til foreldrepenger.

Kvinnen innrettet seg etter det svaret hun fikk, men fikk senere avslag på søknaden.

Sivilombudsmannen konstaterte at manglende veiledning hadde påført kvinnen et økonomisk tap som Nav var erstatningsansvarlig for.

Carl I. Hagen skriver:

Gode advokater velger bort jobbene

En videre forutsetning for «access to justice» er at borgeren må være i stand til å gjøre sine rettigheter gjeldende.

Vedkommende må kunne fremsette sitt krav – og gjennomføre den nødvendige prosessen for å få det innfridd. Også her svikter den norske rettsstaten dessverre altfor ofte – og noen grupper peker seg ut som tapere: Barn, mennesker som kommer til Norge for å søke beskyttelse – og andre svake grupper.

Det store underforbruket av tolker er bare én av flere utfordringer her. Et offentlig utvalg konkluderte høsten 2014 med at underforbruk av tolker og manglende kvalitetskrav fører til gale domsavsigelser, feilbehandlinger, saksbehandlingsfeil og økt ressursbruk.

Likestillings— og diskrimineringsombudet har stilt seg bak dette, og advarselen ble gjentatt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i oktober i år.

Neste forutsetning er at borgerne har reell tilgang til domstoler eller andre uavhengige institusjoner med kompetanse og myndighet til å avgjøre saken.

Også dommer Tor Langbach er bekymret for utviklingen:

Kontinuerlig svekkelse av den offentlige rettshjelpsordningen gjør dessverre at stadig flere opplever at det å benytte seg av rettsvesenet, ligger utenfor deres økonomiske handlerom.

Dessuten: Selv i en rettssal er «access to justice» truet dersom styrkeforholdet mellom partene er for ulikt. Dette er en problemstilling som særlig gjelder saker av stor velferdsmessig betydning – der motparten i saken jo er staten.

Statens advokat vil i praksis ha tilgang til forvaltningsapparatet som vil være behjelpelig med å utarbeide notater, finne relevant forvaltningspraksis og gjøre annet arbeid for advokaten – mens privatpersonens advokat gjerne opplever at klienten kommer med sin sak i en plastpose.

De lave satsene for timebruk og timepris i rettshjelpsordningen gjør at stadig flere gode og erfarne advokater velger å jobbe med andre typer saker – der de kan fakturere markedspris for sine tjenester.

Inntektstapet ved å ta fri rettshjelps-saker blir for stort.

Aftenposten på lederplass:

Rettsstaten blir en forlengelse av sosiale forskjeller

Den norske rettsstatens problem er ikke mangel på lover, men manglende juridisk innsikt og kompetanse hos utsatte grupper.

Vi ser en utvikling der et komplisert lovverk i kombinasjon med svekkede rettshjelpsordninger, gjør det stadig vanskeligere for disse samfunnsgruppene å benytte seg av de rettsregler som var ment å beskytte nettopp dem.

En rettsstat skal motvirke sosiale forskjeller i samfunnet ved å sørge for at det viktigste, nemlig loven, er lik for alle. Uten rettshjelp kan imidlertid store grupper oppleve at de ikke kjenner loven, eller ikke forstår den – og langt mindre evner å benytte den til å kreve sin rett.

Rettsstaten blir da ikke en motvekt til sosiale forskjeller, men en forlengelse av forskjellene.

Da er det ikke lenger bare slik at de rike kan kjøpe de største husene, de sikreste bilene og sende barna sine til de beste skolene – da får de også den beste rettsstaten.

Dette skaper en ulikhet som er fremmed for norske idealer, verdier og tradisjoner.

Utviklingen bør gjøre oss mer urolig enn vi synes å være i dag.

Lese mer om rettsstaten? Her er tre innlegg:

Høyesterettsjustitiarius Tore Schei:

Høyesteretts autoritet som straffedomstol er under press, mener Halvard Helle, fast forsvarer i Høyesterett:

Grunde Almeland (Unge Venstre):

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.