Meninger

Gravskrift over Fritz Moen

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

"Der du nå er, kan ingen skade deg," står det i dødsannonsen over Fritz Moen. Han var det sårbare funksjonshemmede "tyskerbarnet" som satt over 18 år i fengsel for et drap han ikke hadde begått. I dag bisettes offeret for et av norsk strafferettspleies verste justismord.

HISTORIEN OM Fritz Yngvar Moen er historien om et institusjonsmenneske. Nesten helt fra han i desember 1941 ble født i Sarpsborg som sønn av en tysk soldat og en norsk kvinne og til Moen døde 2. påskedag på en døveinstitusjon her i Oslo, var han i det offentliges varetekt. Han var sterkt tale— og hørselshemmet, i tillegg til andre funksjonsnedsettelser. Bedre enn de fleste kjente han institusjons-Norge på godt og vondt.Den skjebnen var ikke Fritz Moen alene om. Men få andre i samme situasjon ble i tillegg påført storsamfunnets institusjonaliserte vold så sterkt som Moen. Like før jul i 1981 dømte Frostating lagmannsrett ham for et drap han umulig kunne begått:"For første gang i skranken tillater jeg meg å si at det er begått justismord," utbrøt den markante forsvarsadvokat Olav Hestenes i sin straffeutmålingsprosedyre.Lagmann Karl Solberg reagerte heftig og øyeblikkelig: "Jeg vil ha meg frabedt den slags uttalelser i retten."Det var åpenbart lettere for dommeren å akseptere justismordet enn protesten mot det.

Bakgrunnen for dette rettslige drama

er to studentdrap som den gang skaket opp hele Norge. I 1976 ble 20-åringen Sigrid Heggheim funnet voldtatt og drept i Trondheim. Året etter ble nok en ung student, Torunn Finstad, funnet drept i samme by. Drapene var usedvanlig grove, men politiet maktet ikke å oppklare dem.I 1978 ble imidlertid Fritz Moen dømt for Torunn-drapet. Tre år senere ble han også dømt for å ha drept Sigrid Heggheim. Da hadde politiet forandret drapstidspunktet slik at Fritz Moens udiskutable alibi kunne knekkes. Det aksepterte retten. Og like oppsiktsvekkende: Retten tilla det ingen avgjørende vekt at sædfunn viste seg å stamme fra en mann med en annen blodtype enn Moens. Meget tvilsomme avhør av den tale og- hørselshemmede Moen ble ukritisk akseptert som grunnlag for en fellende dom.

Tore Sandberg

dekket denne saken for Dagsrevyen. Selv sier han at det medfører et ansvar for det bildet av saken som opinionen den gangen fikk. For syv år siden begynte han igjen å jobbe med saken. Nå i egenskap av privatetterforsker, og med gjenopptagelse som mål. De færreste er i tvil om at Sigrid-saken aldri ville blitt gjenopptatt uten Sandbergs utrettelige innsats. Ikke minst Moen selv var overbevist om det. Og da Tore Sandberg tidligere i år ble tildelt Zola-prisen fra "Foreningen til fremme av sivilt mot", var nok Fritz Moen blant de mange som nikket bejaende.

Det som gjør justismordet

i Frostating lagmannsrett ekstra uhyggelig, er at nesten alt det som over tyve år senere gjør det så åpenbart at Moen ikke var drapsmannen, var kjent for politiet, for statsadvokat Olaf Jakhelln - som nå er lagmann i Frostating - og for dommerne. Sjelden finnes det et klarere eksempel på at rettens mektigste aktører nekter å la tvilen komme en tiltalt til gode. Skråsikkerheten var så sterk, og tunnelsynet så velutviklet at man bare så en mulig drapsmann - og det var altså den ofte så hjelpeløse Fritz Moen."Det er mange som bør skamme seg," sa offeret selv, via døvetolk, da Sigrid-drapet ble gjenopptatt. Undres på om de som dømte Moen, føler denne skammen? Eller om de fortsatt tror han er skyldig?

For justismordets innerste vesen

er systemets sikkerhet i møte med den utstøtte. I sak etter sak er det demonstrert hvordan politi, påtalemyndighet og rettsvesen har en tro på seg selv som ikke åpner for de utilgivelige feil justismordene demonstrerer. Selv da Moen for et halvt år siden av Borgarting lagmannsrett ble blankt frifunnet for Sigrid-drapet, ville ikke statsadvokat Jan H. Dahle gå med på at saken var en rettsskandale. Snarere mente han at politiarbeidet som førte til justismordet var en "god etterforskning". Slikt institusjonelt selvforsvar er ikke vanskelig å forklare, men like fullt umulig å forsvare.Også derfor er det en illusjon å tro at det ikke fortsatt vil skje justismord i norske rettssaler. Justismordet skjer jo nesten aldri av hevngjerrig ondskap, men er oftest et resultat av et selvsikkert systems tro på egen fortreffelighet. I møte med den utstøtte, og med selve forbrytelsen som resonansbunn, elimineres en åpenhet for andre løsninger enn den systemets menn og kvinner selv trekker opp.

Ansvaret for dette

ligger hos anklageren - og hos dem som dømmer. Et medansvar kan vi utenfor rettssalen likevel ikke fraskrive oss. Der kan en avskyelig forbrytelse ofte skape en opphisset samfunnstemperatur som forlanger at noen stilles til ansvar. Det er naivt å tro at ikke slikt skaper et direkte og indirekte press på dem som er satt til å oppklare forbrytelser - og på dem som skal sørge for at straffen skjer fyldest."De siste årene fikk du mulighet til å leve ditt liv... Endelig trodde omverdenen på din uskyld," er hilsenen Fritz Moen fikk med seg i den dødsannonse venner og hjelpere rykket inn her i avisen. Den ble samtidig en bauta over en skjebne, et menneske - og et justismord.

Harald Stanghelle er politisk redaktør i Aftenposten

Fritz Moen (t.h.) var sammen med privatetterforsker Tore Sandberg (t.v.) da han i oktober 2003 fikk beskjed om at Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot gjenopptakelse av Sigrid-drapet. 2.påskedag ble han funnet død, trolig av hjertesvikt. Foto: OLAV URDAHL