Meninger

Faremos mellomløsninger

  • Redaktør
  • Per Anders Madsen
    Tidligere kulturredaktør i Aftenposten
Den fornuftige premissen er at man ikke kan forby alt man ikke liker, skriver Per Anders Madsen i sin kommentar om tigging.

Når det ikke er mulig å avskaffe tigging, satser regjeringen på å få den inn i mest mulig regulerte former. Det er verdt et forsøk.

I debatten om tigging og tilreisende romfolk ser alle parter til å være enige om to ting. For det første må romfolk hjelpes i hjemlandet, og for det andre trenger vi mer kunnskap om dette fenomenet — hvem er de romfolkene som kommer til Norge, hvordan er tilstrømningen organisert, og hva er egentlig sammenhengen mellom tigging og kriminalitet.

Regjeringens ferske tiltaksplan rommer tiltak på disse områdene. Norge skal trappe opp prosjekter og tiltak gjennom EØS-samarbeidet og bruke 300 millioner kroner blant annet i Bulgaria og Romania. Det er bra, særlig hvis det også stilles konkrete krav til hvordan pengene brukes, og prosjektene evalueres i etterkant.

Regjeringen vil ha mer kunnskap om tiggingen og setter av en million kroner til et forskningsprosjekt. Fint det også, for det fremsettes stadig motstridende påstander om hvem romfolkene egentlig er og hvordan de kommer seg til Norge, også fra humanitære organisasjoner som arbeider tett på tiggerne.

Noen hevder at samtlige er ofre for menneskehandel. Andre sier at romfolkene er det de selv påstår, fattigfolk som syns det er enklere å skrape sammen penger til familien ved å tigge og samle flasker i Norge enn å bli værende i Romania.

Hjelp i hjemlandet og mer kunnskap - vel og bra. Det er bare én hake ved disse tiltakene. De har null effekt på kort sikt.

Regulering

Regjeringens mer kortsiktige tiltak kan oppsummeres med ett ord: Regulering. Meldeplikt, videre fullmakter til politiet for å sørge for ro og orden, soner og tidsperioder med tiggeforbud, ti millioner kroner til humanitære akuttiltak - alt dette skal gjøre det enklere å regulere og kontrollere tigging.

Den fornuftige premissen er at man ikke kan forby alt man ikke liker.

Den fornuftige premissen er at man ikke kan forby alt man ikke liker. Tigging er uønsket, men ikke forbudt. Dessuten vil ikke, som justisminister Grete Faremo skrev i Dagbladet senest tirsdag, «et forbud fjerner ikke det som er årsaken til tiggingen: sosial nød.»

Det er sant. Men det er selvsagt et problem at hennes reguleringstiltak ikke er særlige effektive mot sosial nød de heller.

Skråsikkerhet

Tiltakspakken blir nesten latterliggjort av Høyre og Fremskrittspartiet. Men i 2009 foreslo også Høyre meldeplikt. Så sent som på landsmøtet for ett år siden argumenterte partiledelsen sterkt mot å gjeninnføre et generelt forbud mot tigging, men fikk landsmøteflertallet mot seg.

Justisminister Grete Faremo (Ap) vil ikke ha tiggeforbud og fremmer lovforslag om meldeplikt i Stortinget før sommeren.

Opposisjonen opptrer med en skråsikkerhet som er overraskende i lys av hvor kort tid det har gått siden spesielt Høyre mente noe annet enn partiet gjør i dag. Skråsikkerheten er uansett grunnløs. Man viser til eksempler og reguleringer i andre europeiske byer, men ingen vet hva slags tiltak som virker best når man samtidig ønsker å fastholde at tilreisende romfolk først og fremst er en humanitær utfordring og må behandles med respekt.Regjeringens prøver seg nå frem med løsninger som ligger mellom frislipp og forbud. Det er verdt å forsøke en slik mellomvei. Jeg føler meg ikke sikker på at Høyre-styrte kommuner som Oslo, Bergen, Tromsø og Bodø fortsatt vil avvise alle straks-tiltak langs en slik linje dersom situasjonen virkelig blir vanskelig utover sommeren. Fra regjeringshold vil de raskt bli møtt med at de ikke benytter seg av det handlingsrommet som finnes.

Per Anders Madsen, redaktør.