Den troende og den farlige Maria

Sang. Marias lovsang ble forbudt som offentlig lesning i diktaturtidens Argentina.

Tro og tvil

Forbud mot offentlig lesning av bibeltekster er uvanlig. Sangen var Marias svar da hun hadde fått bud fra engelen om at hun skulle føde Guds sønn. Sangen ble forbudt fordi hun sang at Gud sprer dem som bar hovmodstanker i hjertet, støter herskere ned fra tronen, løfte opp de lave, metter de sultne med gode gaver, og sender de rike tomhendte fra seg (les selv i Lukas 1,46-55).

Maria sier at Gud har «sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom». Hun vever sin egen historie og barnet hun bærer inn i den store fortellingen om en verden der de lave løftes opp og sultne får mat. Slike fortellinger skaper håp om forandring.

Sangen har alltid vært en del av bibelteksten. Generasjon etter generasjon av kirkens kvinner og menn har lest den. Mange komponister har tonesatt den – og den har fått sitt eget latinske navn: «Magnificat» – «lovsang». I lange perioder har både kirkens menn og tonesetterne gjort sangen ufarlig ved å betone tekstens skjønnhet og Marias hengivenhet.

Kanskje forsto diktatorene i Argentina mer av teksten. De skjønte det var farlig at en fattig tjenestekvinne synger at Gud støter herskere ned fra tronen og løfter opp de lave. Flere fattige tjenestekvinner kunne komme til å synge – og mene – det samme. De kunne få mange med seg, se seg rundt, og identifisere herskerne. Sangen kunne gi næring til troen på at Gud vil noe annet enn at diktatorer skal holde mennesker nede, og at noen skal være rike mens andre sulter! Maria synger et håp som kan gi næring til ønsker om forandring. Det er farlig for dem som må undertrykke for å holde på sin makt og sin rikdom. Det handler om forvaltning og politikk, på Marias tid og i vår tid.

Marias sang sine vers i Nasaret, i Det hellige land. Det var og er et land der frykt og forbitrelse, lovsang og fanatisme lever side om side. Også der er det noen som har makt og mange som kjenner seg maktesløse. Nettopp der, i dette landet, sang Maria om Gud som vil løfte opp de lave og mette de sultne. Nettopp der sang Maria om hvor farlig det er å gå med «hovmodstanker», — tanker om at noen er mer verdt enn andre og at Gud har villet det slik. Også når det går ut over andre.

Ved siden av gleden over og forventningen til det nye livet som er skapt og vokser frem, er Marias ord konkrete. Hun er helt nær livet når hun synger håpets sang om mat og likeverd. Ordene handler om at alle skal ha det de trenger av mat og klær. Marias fortelling, hennes drømmer og håp, er festet i hennes tillit til Gud og hennes kjærlighet til sine medmennesker. Med sin kropp skal Maria bære frem et barn, med den smerte og de håp om forandring som er nettopp er knyttet til dette barnet. Med sine ord og med sitt svangerskap, binder Maria sammen fasten og feiringen, ydmykheten og gleden.

Skribenter i Tro og tvil-spalten er Trond Bakkevig,

Sunniva Gylver, Gunn Hild Lem og Shoaib Sultan.