Skolens seige trender

  • Per Anders Madsen
    Per Anders Madsen

ULIKHET. Norsk skole reproduserer forskjeller mellom elevene, ifølge ny rapport. Kunnskapsløftet har ikke maktet å endre på dette.

ET AV DE VIKTIGSTE MÅLENE for norsk skolepolitikk, er at skolen skal gi elevene like muligheter, en felles bunnplanke for senere utdannings— og yrkesvalg.

Kartet som Aften presenterte denne uken, forteller imidlertid en annen historie. Oslo er en delt by, nå som før. Grunnskoleelevenes basiskunnskaper i lesing, skriving, regning og engelsk er svært ujevnt fordelt. Vest gjør det langt bedre enn øst.

De nasjonale prøvene viser at ingen av skolene i Groruddalen eller Søndre Nordstrand kommer over gjennomsnittet i lesing i niendeklasse. De aller fleste skolene i Oslo vest ligger over snittet. Tilsvarende skiller gjør seg gjeldende i matematikk.

Gap.

Oslos skolebyråd Torger Ødegaard er svært påpasselig med å fremheve Oslos gode resultater på de nasjonale prøvene. Jevnt og trutt bruker han disse prestasjonene som argumenter i sin utrettelige kampanje for utstrakt bruk av kunnskapstesting og karakterer allerede i 7. klasse.

Men Ødegaard må ta det inn over seg: De gode snittresultatene skjuler et enormt gap mellom de beste og de svakeste. Mange femteklassinger på flere østkantskoler i Oslo leser så dårlig at de risikerer ikke å få seg noen utdanning i det hele tatt, siden brukbare leseferdigheter er en forutsetning for å gjøre det bra i alle andre fag også.

Skoleforsker og pedagogikkprofessor Peder Haug har betegnet skoler der elevene har så svake leseferdigheter, som potensielle taperfabrikker. Det er en uhyggelig betegnelse på en skole. Like urovekkende er det at mønsteret som avtegner seg, avspeiler og fryser fast sosiale skiller.

Høyres skolepolitiske utstillingsvindu slår sprekker, sier Arbeiderpartiets byrådslederkandidat Libe Rieber-Mohn. Uttalelsen er i overkant lettvint, selv i lys av den forestående valgkampen. Alt tyder nemlig på at mønsteret ikke er noe spesifikt Oslo-fenomen. I stedet er det slik at byens størrelse og det store innslaget av elever med innvandrerbakgrunn, tydeliggjør generelle trekk ved norsk skole.

Pessimistisk.

Kunnskapsløftet skal utligne eller i hvert fall redusere de systematiske prestasjonsskjevhetene etter elevenes kjønn, minoritetsstatus og foreldres utdanningsnivå.

En ny forskningsrapport fra Nova, den tredje i en serie som evaluerer Kunnskapsløftet, går inn i dette problemfeltet. Konklusjonen er ikke oppløftende. Et hovedfunn i undersøkelsen, som bygger på omfattende klasseromsobservasjoner og intervjuundersøkelser ved noen utvalgte ungdomsskoler på ulike steder i østlandsområdet, er at skolen reproduserer prestasjonsforskjellene. De systematiske forskjellene som preget elevgruppene da de begynte i 8. klasse, består også når de går ut av 10.

Eller med forskernes egne ord: «Studien støtter i hovedsak opp under tesen om at skolen i liten grad bidrar til å kompensere for de forskjellige utgangspunktene som ulike elevgrupper kommer til skolen med.»

På tvers.

Og ikke bare det: Reproduksjon av ulikheter og skjevheter finner sted både på skoler der læringskultur og pedagogisk praksis er helt i tråd med Kunnskapsløftets intensjoner om å skape bedre forutsetninger for læring, og på skoler som ikke har maktet å innfri disse intensjonene.

Én av skolene er et unntak. Der økte prestasjonsforskjellene mer enn vanlig i løpet av årene på ungdomsskolen. Elevene med det faglig svakeste utgangspunktet da de begynte i 8., hadde en svakere faglig utvikling enn tilsvarende elevgrupper ellers i landet. Og omvendt, elevene med de beste faglige forutsetningene og høyest utdannede foreldrene, fikk større fremgang på denne skolen enn det som er vanlig.

Forskerne bak Nova-undersøkelsen mener samtidig og påfallende nok at akkurat denne skolen hadde kommet usedvanlig langt i å gjennomføre og praktisere sentrale læringsprinsipper i Kunnskapsløftet. Skaper reformen større forskjeller i stedet for mindre?

Skolen utmerket seg også med tett lærersamarbeid, godt forhold mellom lærere og elever og en tydelig ledelse som brukte mye tid på å veilede lærerne – særpreg som vanligvis trekkes frem som kjennetegn ved gode skoler.

Skolens elevmasse betegnes som svært ulik, både hva gjelder sosial og økonomisk bakgrunn, elevenes interesser og fremtidsplaner. Det samme gjelder foreldrene. Skolen praktiserte derfor nivådifferensiert undervisning, og rektor mente dette bidro til bedre eksamensresultater.

Forskerne mener imidlertid at tiltaket fungerte dårlig for de svakere elevene. Dermed forsyner de kunnskapsminister Kristin Halvorsen med et godt argument når hun går mot mer nivådifferensiering.

Innhold.

«Skolekultur» og «læringsmiljø» er begreper som flyter nokså fritt i skoledebatten. Hva betyr de egentlig?

Utdanningsdirektoratet mener at begrepene langsomt, men sikkert fylles med konkret innhold. Man vet mer i dag enn for relativt få år siden om hva som gir kvalitet. Men fortsatt er det altså slik at utenforliggende faktorer som sosialt miljø, kjønn og etnisk bakgrunn, i høy grad bestemmer elevenes prestasjoner.

Skolens viktigste virkemiddel i arbeidet for å utligne sosial ulikhet, ser ikke ut til å være den optimale læreplan eller den perfekte organisering, men lærerkreftene. Lærerne betyr mer enn Kunnskapsløftet, for å si det litt enkelt.

Mindre tid.

En av verdens mest omfattende og siterte forskningsrapporter om skole, undervisning og læring, Hattie-rapporten fra 2009, rangerer én innsatsfaktor høyere enn noen annen for at skolen skal lykkes – læreren. Eller mer bestemt: Kontakt og interaksjon mellom lærer og elev. Dette innebærer at elevene selv må vite nøyaktig hvor godt eller dårlig de presterer, hva de kan og hva de ikke kan, og selv kan redegjøre for dette til læreren.

Beskrivelsen rimer godt med hvordan Nova-forskerne karakteriserer den skolekultur som gir størst elevengasjement og best læringseffekt. Lærerne må være godt forberedt, ha et strukturert og variert opplegg, med avgrensede arbeidsoppgaver, høyt tempo og gi rask respons. Forskerne observerte lavere engasjement og dårligere læringsutbytte i timer med utydelige regler for adferd, der lærerne åpnet for forhandlinger om reglene. Faglig tyngde gir bedre og mer variert undervisning.

Da er det et urovekkende trekk at andelen av ufaglærte assistenter i grunnskolen stadig øker, og at den tid lærerne bruker til undervisning, har vist en synkende tendens fra 2004 til i dag.

Denne tendensen må snus. Opprustning av skolen må bety opprustning av lærerne. Både i øst og vest. I og utenfor Oslo.