Ikke bare en farse

  • Per Anders Madsen
    Per Anders Madsen

De evinnelige besvergelsene om hvem som har rett til å gjøre hva, låser frontene i karikaturstridene.

Les også:

Det har gått over to år siden kunstneren Lars Vilks tegnet Muhammed som en hund. Han ble møtt av drapstrusler som i sin tur utløste politibeskyttelse og tilhold på hemmelig sted.

Vilks sa at både tegningen og reaksjonene på den var en slags komedie, en farseaktig repetisjon av karikaturstriden i Danmark og Norge året før. Men som han også sa: Hvis noen skulle finne på å ta livet av ham, ville det ikke være like morsomt.

Komedie og farse settes brått til side av trusler og alvor. Spenningsforholdet lever videre.

Spill

Farsen er ivaretatt også i den nye runden vi står midt oppi. Først tipser den tidligere terroranklagede Arfan Bhatti Dagbladet om at man via PSTs Facebook-sider kan klikke seg frem til en nidtegning av Muhammed, der profeten fremstilles som en gris mens han skriver på Koranen. Deretter stiller Bhatti – av alle – seg i spissen for mobilisering mot Dagbladet etter at avisen fulgte opp den saken han selv tipset om, og illustrerte oppslaget med nidtegningen.

Bhatti fisker i rørt vann. Tegningen brukes i et større spill, akkurat som de danske Muhammed-karikaturene.

Forhistorie

Sjefredaktørene bestemmer hva som trykkes i norske aviser. Hverken imamer eller prester skal bestemme hvor grensene for ytringsfriheten går.

Den interessante debatten begynner etter at det er fastslått at Dagbladet hadde full «rett» til å trykke tegningen. Det er mye norske aviser har «rett» til å trykke, men som de velger ikke å trykke likevel.

Når Dagbladet begrunner trykkingen i nyhetsjournalistiske kriterier, burde avisen fortalt historien om denne tegningens helt bestemte og voldelige forhistorie. Uansett er det faktum at tegningen illustrerte en nyhetssak, ikke et tilstrekkelig argument for å trykke den.

En avis som lager et oppslag om en lærer som har fått sparken fordi han viste grovporno til elevene, vil ikke nødvendigvis illustrere oppslaget med pornobildene. Ønsket om ikke å støte store lesergrupper, vil veie tyngre enn nyhetsverdien som ligger i å vise de bildene som lå til grunn for oppsigelsen. Og en nidtegning av profeten, på førstesiden til en løssalgsavis, har en voldsom krenkende kraft på en del muslimer.

Låser

De evinnelige besvergelsene om hvem som har «rett» til å gjøre hva, låser frontene i striden. Tidspunktet for publisering betyr mye. Da Aftenposten trykket Kurt Westergaards Muhammed-karikatur for noen uker siden, var tegningens svekkede provokasjonskraft en del av vurderingen.

Er det noe karikaturstriden bør lære oss, er det at premissene for debatten endrer seg, og at konklusjonene ikke kan trekkes en gang for alle. Et hardt press utenfra kan være et argument for å vise tilbakeholdenhet og ikke hive bensin på bålet ved å trykke noe man vet provoserer. Men det kan også være et argument for å trykke noe en i utgangspunktet ikke ville gjort, for å markere hvor ansvaret ligger, og at presset er uakseptabelt. Redaktørskjønn er ikke alltid enkelt å utøve.

Ytringer

Vi har også lært hvor nødvendig det er å slå fast at også provokasjoner er ytringer som må møtes med andre ytringer, ikke vold.

Derfor er dagens tillyste demonstrasjoner i sin skjønneste orden så lenge de er fredelige. Mens hackerangrepet mot dagbladet.no onsdag kveld ikke er akseptabelt fordi det rettet seg mot muligheten for å publisere.