En ekte romer skulle lukte «svette, hest og jern».

Utsagnet treffer essensen av det romerske prosjektet: Et ekspanderende soldatrike som til slutt hadde erobret seg frem til yttergrensene av hele den kjente verden.

De kalte Middelhavet for Mare nostrum, «vårt hav», et hav som altså lå i midten av imperiet, omsluttet av Lilleasia, Nord-Afrika, Spania og England.

Thomas Thiis-Evensen
Erlend Aas / NTB scanpix

Erobringsrittene startet først forsiktig, under republikken på begynnelsen av 400-tallet f. Kr., så med selvforsterkende kraft under keisertiden frem til rundt 100 e.Kr. da utbredelsen var størst, inntil det hele råtnet på rot etter barbarstormens rekylkraft rundt 4-500-tallet.

Enhet og orden

Sentrum i dette enorme edderkoppnettet var byen Roma, en by som opprinnelig var tuftet på landbruk, jord og slekt, alt styrt av familiefaren, pater familias.

Den slags eslet gjennom århundrene en holdning til det praktiske og det byggende – som kulminerte i romernes dyktighet som ingeniører med sine kneisende bueakvedukter, svimlende broer og snorrette veianlegg.

Fra dagens Roma, med Castel Sant'Angelo (Engelsborgen) midt i bildet. Det ble bygget som et mausoleum i det annet århundre e. Kr. av keiser Hadrian.
Tony Gentile / NTB Scanpix

Fjerne nybyer og militærleirer trengte vann, og utmarsjene trengte effektive bevegelseslinjer for kontroll og ekspansjon: «Alle veier fører til Roma». Og både de som bygget og de som kjempet tilhørte hæren. Allerede på 400-tallet ble det krevet militærtjeneste i opptil 27 år.

Slik kom militarismens særtrekk til å utgjøre selve den bærende strategien for hva vi kan kalle det typisk romerske, nemlig sansen for enhet og orden.

Ikke minst satset romerne på å skape enhet ved å eksportere til all verden sin egen livsstil, som de selvfølgelig mente var den beste.

Og det virket, for snart gikk alle i imperiet, fra afrikanere til engelskmenn, rundt i toga, snakket latin, så på gladiatorkamper og drakk sur vin med honning.

Det samme gjaldt romernes opparbeidede erfaring i effektiv organisering, ikke minst gjennom statsapparatet. Det ble sagt at selv om det satt en keisertulling på toppen, så spilte det liten rolle, for staten gikk likevel på skinner.

Det greske: symmetrien og aksen

Hvordan ble denne sansen for enhet og orden avspeilet i arkitekturen?

Svaret ligger i erobringstoktenes egen logikk: Enhver erobrer stjeler med seg trofeer hjem.

For de svette soldatene ble møtet med den gresk-hellenistiske kulturen et sjokk, en kultur som i århundrer hadde dyrket kunst, litteratur og filosofi – alt det de selv manglet. Delvis hadde de kjent denne bykulturen fra tidligere via sine etruskiske forgjengere, men ettersom erobringene akselererte, ble alt som var gresk kopiert i ren tapning – som et kalkulert kulturalibi for å kunne kalle seg sivilisert.

Men likevel, trofeene ble alltid kombinert med det typisk hjemlige: Greske heltedramaer ble omgjort til folklore, Olympens guder skiftet bare navn til latin, mens greske skjebnedramaer ble piffet opp med gladiatorunderholdning i pausene. Og i arkitekturen skjedde det samme ved at romerne forente høyst ulike byggemåter:

  • I bygningsteknikken ved å kombinere det raffinerte greske søylesystemet med ingeniørenes rustikke konstruksjoner i betong og hvelv.
  • I planleggingen ved at Athen-tradisjonens frie og bevisst «uryddige» forhold mellom bygninger ble gjort «romersk» ved straks å ordne dem på geledd under styrende akser og strenge symmetrier.

Pantheons uttrykksmidler

Knapt noe byggverk fra romertiden oppsummer dette idéprogrammet bedre enn Pantheon i Roma. «Alle guders tempel» som fortsatt står, ble hovedsakelig oppført av keiser Hadrian rundt 120 e. Kr. da imperiet var på det mektigste.

Sannsynligvis var Pantheon bygget som ren propaganda. Det besto egentlig av tre rom som ble lagt symmetrisk etter hverandre: Først en lang og åpen forplass, opprinnelig omgitt av søyler som nå er borte, dernest en svær søylehall formet som fasaden til et gresk tempel og bak den igjen, det enorme sylinderrommet med sin betongkuppel. Her malt i 1836 av tyske Jakob Alt (1789-1872).
Wikimedia

Pantheon besto egentlig av tre rom som ble lagt symmetrisk etter hverandre:

  • Først en lang og åpen forplass omgitt av søyler (som nå er borte).
  • Dernest en svær søylehall formet som fasaden til et gresk tempel.
  • Og bak den igjen, et enormt sylinderrom overhvelvet av en betongkuppel med lysøye i toppen.

Disse tre motstridende romformene, den ene gresk og den andre romersk, ble forenet av en gjennomgående akse.

Aksen startet allerede ved inngangen til den dype forplassen og tok liksom løpefart mot tempelet i den andre enden, fór inn gjennom søylehallen og derfra videre rett gjennom hele sylinderrommet for til slutt å «kollidere» med veggen i form av en dyp nisje.

Denne nisjen dannet, sammen med to tilvarende nisjer i veggene til høyre og venstre, et usynlig aksekors rett under kuppelen. Og rundt langs sylinderveggene kretset statuer av barbente planetguder innfattet av søyler, i kristen tid erstattet av helgener i flagrende gevanter.

Gulvet de står på, er ikke flatt, men stiger i en svak kurve mot midten av rommet, mens den enorme betongkuppelen som hvelver seg over det hele, visstnok var forgylt da tempelet ble innviet.

Pantheon som universet

Hva skulle nå alt dette være godt for?

Sannsynligvis var Pantheon bygget som ren propaganda. Og da for selve det romerske Imperium som ikke bare hadde forent alle land, men nå også forente himmelen og jorden til et samlet hele.

Knapt noe byggverk oppsummer romertidens idéprogram bedre enn Pantheon i Roma – «Alle guders tempel». Her inne fra sylinderrommet med sitt lysøye i toppen av kuppelen, malt av Giovanni Paolo Panini (1691–1765)
Wikimedia

Slik sett er den gjennomløpende aksen, fra forplasssen ute helt frem til nisjen i tempelets indre, ikke bare et arkitektonisk grep. Som symbol forente den også byen Roma, og dermed alle verdens folk, med gudene inne i tempelet. Kanskje til og med i direkte kontakt med den fremste av dem alle, Solen, som man antar det kan ha stått en statue av i midtnisjen.

Tegning av Pantheons grunnplan og veggnisjenes plassering. Fra et tysk bokverk om kirkelig byggekunst: Georg Dehio / Gustav von Bezold: Kirchliche Baukunst des Abendlandes 1887-1901
Wikimedia

Inne i sylinderrommet uttryktes det samme, men nå ved vertikalaksen fra midt på gulvet opp til lysøyet i kuppelen. For den gylne kuppelen avbildet himmelen, sier historikeren Cassius, der lysøyet er solen, ribbene dens stråler og gullrosettene festet til rutenettet i taket, var «stjernene». Herfra er det planetgudene hadde dalt ned som synlige skikkelser og landet på jordkloden som er den samme som sakte dukker opp i gulvets krumning.

Og i veggnisjenes aksekors angis alle himmelens fire retningene: Den innerste nisjen i sør vender eksakt mot nord, de to andre mot øst og vest.

Imperator

Men hva ble Pantheon brukt til?

Vi vet at den ble anvendt til keiserlige audienser og muligens også var Romas høyesterett. Men hvor satt keiseren? Helt sikkert ikke i en tilfeldig krok, men like sikkert enten i nisjen foran solstatuen for enden av inngangsaksen eller midt i rommet rett under kuppelen.

Slik sett falt det hele på plass i romernes øyne. Keiseren var fedrelandets pater familias, og som imperator var han hærens kommanderende general og etter hvert også selvoppnevnt dominus et deus, « herre og gud».

Satt han i hovednisjen, inngikk han i hele gudekretsen rundt rommet, der «Alle guders tempel» også innbefattet ham som, sammen med dem, styrte hele verden ved én bydende akse.

Satt han i sentrum av rommet, uttryktes det samme: Det var keiseren som forente himmel og jord med sin makt, eller som det het hos dikteren Lucanus om keiser Nero: «Nero, Nero – sitt i himmelens midte, for ellers vil universet vippe!».

Arven

Har vi hørt dette før?

Ingen stil har nemlig vært så seiglivet som uttrykk for autoritative regimer med behov for helhet og orden som romertidens hang til greske rekvisitter, akser og symmetrier.

Fra nyere tid er det nok å nevne Napoleon som ikledde seg toga og krans, kalte sin sønn for kongen av Roma og ga navn til en hel stilretning kalt, ja nettopp: Empire. Eller Mussolini som ville gravlegges midt i keiser Augustus' mausoleum. Eller for den saks skyld, president Erdogans symmetriske gigantpalass på en høyde utenfor Ankara.

Presidentpalasset i Tyrkias hovedtad Ankara omkranset av president Erdogans tilhengere dagen etter folkeavstemningen om grunnlovsendringer 16. april,
Burhan Ozbilici / TT / NTB Scanpix

Men før det gikk Imperiet som statsdannelse under etter barbarstormenes herjinger. Og gradvis ble en helt ny stil skapt på ruinene av den gamle. Også den som et uttrykk for vilje til makt, men med et noe annet sikte. Det er middelalderen og katedralene som viser at samfunnet hadde skiftet fra soldatmakt til åndsmakt.

Dette er den andre artikkelen i en serie om europeisk arkitektur. Den første, «Arkitektur som språk» ble publisert 1. mars.

Vil du lese mer om romertiden og historie: