Pionéren i Henrik Ibsens gate 1 | Harald Stanghelle

Hun var nesten lagt for hat av samfunnseliten, men ble monarkiets redningskvinne. I dag fyller dronning Sonja 80 år.

• Følg feiringen her: Åpning av galleriet KunstStall, barnebarna avduker statue i Slottsparken og mye mer.

Når Kirsten Kokkins skulptur over dronning Sonja i dag avdukes i Slottsparken, er alle de tre kvinnene i 1905-monarkiet på plass rundt landets gjeveste bolig:

Dronning Maud med sin engelske avstand. Kronprinsesse Märtha med sin varme eleganse. Og dronning Sonja?

Hun er kledt i fjellutstyr. Sittende på en stor sten. Skuer ut over sitt dronningrike. På et sted der hun nesten kan være litt for seg selv. Hun som var den borgerlige kjøpmannsdatteren som etter intens dramatikk endte som dronning. Og som ved rundingen av 80-årsmerket har erobret Norge.

Maud og Märthas blå blod til tross: Dronning Sonjas historie er helt unik. Det er hun som skriver den viktigste sagaen av disse tre kvinnene. Hun representerer det store hamskiftet i det norske monarkiet. Som pioner og arkitekten av en ny norsk dronningrolle.

• LES OGSÅ: A-magasinet møtte Dronning Sonja tidligere i år til et stort intervu (for abonnenter): – Jeg tror det var litt lurt å få inn en helt vanlig borger i huset her

Sonja eller ingen

Det var på ingen måte selvsagt at det skulle gå slik.

Dagens hukommelse når det gjelder offentlig turbulens rundt kongelige ekteskap begrenser seg til de to kongebarnas valg av ektefeller utenfor boksen. Og visst ble det både hvisket og tisket om det «upassende» ved dem. Ikke minst i hovedstadens finere kretser.

Likevel var dette som flau bris å regne sammenlignet med det uvær Sonja Haraldsen ble utsatt for. Hun var ikke bare uønsket, men ble «nesten lagt for hat», slik hun selv har formulert det.

Ikke bare det: Kronprinsens kjærlighet til kjøpmannsdatteren fra Vinderen utløste et konstitusjonelt drama der to unge mennesker ble malt mellom tunge kvernsteiner som konge og plikt, regjering og konstitusjon.

Det unge norske dynastiet gjennomgikk sin største krise i fredstid da kronprins Harald nektet å gi opp sin sunne kamp mot et mer eller mindre arrangert ekteskap med en prinsesse av blodet, som det så pussig kalles. Han hadde jo allerede funnet sin Sonja. Med imponerende stahet insisterte han på at det fikk bli henne eller ingen.

«Nordmennene er ikke klar ...»

Kong Olav kjempet mot ekteskapet, «nordmennene er ikke klar for dette her», siterer dagens konge sin far i Per Egil Hegges biografi.

Det samme mente en forvirret Borten-regjering. Og da «problemet frøken Haraldsen» i 1967 ble en formell sak på regjeringens bord, var et klart flertall – statsministeren inkludert – mot eller sterkt i tvil. Per Bortens biograf dokumenterer at justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer førte an blant motstanderne, mens forsvarsminister Otto Grieg Tidemand var den som forsvarte kronprinsens rett til selvvalgt kjærlighet.

Schweigaard Selmer var prinsipiell og ville redde et monarki hun trodde gikk mot sin undergang hvis kronprinsen giftet seg borgerlig. Grieg Tidemand så det hele mer pragmatisk og menneskelig.

Dessuten kjente han frøken Haraldsen.

Femti år senere er det helt absurd å lese referat fra regjeringsforhandlinger der landets forsvarsminister etter å ha foretatt «undersøkelser» om vår nåværende dronning, rapporterer at den unge kvinnen er pen, kjekk og velutdannet med en diskret fremferd. Dessuten skulle hun visstnok være en klok jente som ville virke positivt inn på kronprins Harald. (Harald Berntsen: Staurberaren, side 289–292).

Statsform på spill

Men denne begeistringen til tross:

Regjeringen turte ikke ta ansvar for et klart svar til den rådsøkende monark og far. Det endte med en svært ansvarsfraskrivende formulering om «ikke å frarå ekteskapet».

« ... et slikt ekteskap vil føre til avvikling av monarkiet her i landet», kommenterte Dagbladet og viste til kilder i nasjonens politiske toppsjikt.

«Gifter de seg ... er monarkiets dager talte», slo senterpartistatsråd Dagfinn Vårvik fast da regjeringen diskuterte saken.

Slikt er konstitusjonell dramatikk. Aktørene føler at historien puster dem i nakken. De tror rett og slett at det er den norske statsformen som står på spill. Og de agerte deretter. Ingen av dem tenkte på et ungt par som i ni år hadde ventet, ventet og ventet.

I kronprins Haralds tale til sin svigermor under bryllupsmiddagen takket han Dagny Haraldsen fordi hun «trodde på at jeg gjennom mine følelser for din datter kunne få lov til å få henne til slutt, og at jeg ikke ville ødelegge hennes liv».

«Ja, så dramatisk var det,» kommenterte dagens konge så sent som i mai i et intervju med A-magasinet.

Som en skygge

Det som gjør sterkest inntrykk under et besøk på dronning Sonjas vakre kontor er et stort bilde med tittelen «For eksempel 1». Det er malt av Liv Ørnwall og viser et stort rom med en monumental trapp med rød løper. Anonyme hvitkledde kvinneskikkelser forsøker å finne sin plass. Den ene nesten helt usynlig, som en skygge.

«Dette bildet er meg, her på Slottet, slik jeg følte meg. Man undres over hvilken vei man skal gå og jeg følte meg ganske liten i et stort hus ... Jeg følte meg som en skygge her mange ganger,» har dronning Sonja fortalt, og lagt til: «Jeg følte meg ganske knust.»

For den nygifte unge kvinnen møtte et isolert og selvbekreftende mannsmiljø. Jovialt utad, men innad var det annerledes. «Det var jo bare militære menn her,» for å låne dronning Sonjas megetsigende formulering.

Kong Olav skjønte ikke hva hans ferske svigerdatter skulle med et kontor. 22 år skulle det gå før hun fikk sitt eget arbeidsværelse. Og han forsikret henne om at hun i hvert fall ikke ville være velkommen i Oslo Militære Samfund. På Stortinget ønsket ikke presidentskapet at dronning Sonja skulle være med da hennes mann ble konge og skulle lese trontalen.

Og slik kunne vi fortsatt med eksempler på et offisielt Norge som til slutt ble tvunget til å akseptere ekteskapet, men som ikke hadde tenkt å la frøken Haraldsen få sin naturlige plass.

«Jeg har selv kjent på kropp og sinn hvor grusomt det er ikke å bli akseptert og beskyldt for å ødelegge kongehuset,» sier dronningen i Ingar Sletten Kolloens biografi.

Det er en selvfølge at alt dette har preget dronning Sonja. Det skulle da også bare mangle.

• LES OGSÅ: Dronningens barndomshjem kuttes opp og flyttes til Maihaugen. Der skal det gjenoppstå i original stand, og dronningen skal bidra.

Meislet ut dronningrollen

Da Norge i 1991 fikk en dronning, var det hele 53 år siden sist. Ingen hadde kvistet løype for dronning Sonja. Hun måtte finne veien selv – sammen med kong Harald. Det er ikke gjort over natten å bli kongelig og enda mer tid tar det å få folkets aksept og begeistring.

Og alt dette skjedde i nasjonens mest flombelyste familie. I et så skarpt lys at hvert eneste lille feilskjær forstørres til det ugjenkjennelige.

Det ligger et livsalvor over dette, og det ligger et livsverk i det. Skritt for skritt, oppgave for oppgave, år for år har dronning Sonja meislet ut en dronningrolle for en anakronistisk statsform i vår egen tid. Den støtter kongegjerningen – og utfyller den. Noen ganger viser rollen seg også frem i lett kontrast til den kongen har.

Dronning Sonjas dronningrolle er ikke fargeløs og underdanig. Den er selvstendig og aktiv, varm og engasjert. Det handler om å forstå seg selv. Sin egen rolle. Og sin egen tid.

Spillereglene forandret

Slik har årets to mest prominente 80-åringer i fellesskap signert et monarkistisk oppussingsprosjekt. Ikke først og fremst ved å restaurere bygninger i forfall, men mest ved å reformere en stivnet institusjon og en offentlig samværsform.

«Tror det var litt lurt å få inn en helt vanlig borger i huset her», sa dronning Sonja for to måneder siden til A-magasinet.

I alle fall var det lurt å få inn en Sonja. Med sin energi og sin tilstedeværelse. En pionérkamp om å få være «til nytte», som hun selv kaller det.

To skritt bak kongen, javel, men samtidig med sin egen dronningprofil. En egen plass innenfor et system som ikke tidligere hadde sett en mer eller mindre vanlig borger.

Slik ble monarkiets spilleregler forandret. Og pionéren Sonja ble et eksempel til etterfølgelse for resten av Europas gjenværende kongehus. I dag finnes det ikke en eneste dronning med blått blod igjen, selvsagt med de to kvinnelige regentene som unntak.

Monarkiets redningskvinne

«Det begynner å bli et liv dette her», var Paus-strofen kongeparet valgte til sin tandemtale under den felles 80-årsfeiringen. Og visst gjør det nettopp det.

Dronning Sonjas livsskjebne ble å være pionérkvinne i en pionértid. Hun var uønsket i rollen i som kongelig, men har vist seg i stand til både å forme og fylle den. For uansett om man er monarkist eller republikaner avtvinger dronning Sonjas historie og innsats både fascinasjon og en respekt grensende til beundring.

«Det skal du ikke se bort fra! ... Hun har vært en voldsom støtte» svarte kong Harald da han i vårens intervju med A-magasinet ble spurt om frøken Haraldsens ja til et dronningliv hadde reddet det norske monarkiet.

For femti år siden mente det offisielle Norge at hele den norske statsformen sto på spill hvis de to fikk gifte seg. Kanskje hadde de rett, men på en helt annen måte enn man den gang tenkte seg. For det ble stikk motsatt:

Hun ble monarkiets redningskvinne.

Slik kan dronning Sonja på sin 80-årsdag – kanskje noe motvillig – stå frem som triumfatoren i eventyret. For et eventyr er det. Og slike liker vi her i kongeriket. Bare de ender godt. Som det jo gjør i dette eventyret fra den norske virkeligheten.