Det er restene av et parti Knut Arild Hareide nå har til oppgave å samle opp og mane til tro på en fremtid i norsk politikk.
Et parti som har vært gjennom en nær-døden-opplevelse, for å låne Dagen-redaktør Vebjørn Selbekks dramatiske karakteristikk. Og et parti der lederen har oppført seg som «politikkens evige ungkar», for å sitere en annen KrF-vennlig redaktør, Vårt Lands Åshild Mathisen: «Kurtisert av mange, og stadig mer ubesluttsom.»
Nå er det dypt alvor for Kristelig Folkeparti. Valgresultatet er så nær en katastrofe det er mulig å komme. Og de underliggende trendene er neppe oppbyggelig lesning for partiledelsen.
Les også:
- Ap-topp tar et hardt oppgjør: «Ap har havarert. Vi kan ikke fortsette som før»
Flukten fra KrF
Med en «meningsmålingsbase» på 8000 har TV 2 fulgt KrF-velgernes flukt fra partiet. Med all ønsket tydelighet illustreres Knut Arild Hareides dilemma: 13.000 er gått til Høyre. 9000 til Frp. 8000 til Sp og 4000 til Ap.
Tall som selvsagt må tas med et visst forbehold. Men det er liten tvil om at KrF lekker velgere i begge retninger. Partiet mislykkes i å nå dem som ville ha en fortsatt Solberg-regjering. Og de mistet KrF-sympatisører som er redd for et samarbeid med Frp.
Samtidig har velgermakten flyttet seg:
Dagens KrF er ikke lenger et parti med stortingsrepresentanter fra øst og vest, sør og nord. Nå kommer hele den nye stortingsgruppen fra de fem fylkene på Vestlandet og Sørlandet. Eneste unntak er Telemarks Geir Bekkevold.
Nygamle spenninger
Igjen kan det snakkes om den klassiske øst mot vest-spenningen i partiet. Det er i sør og vest det mest solide grunnfjellet ligger. Det er også der de fleste kristenkonservative velgerne holder hus. Og det er der det nå mumles om et mulig samarbeid med Fremskrittspartiet.
Men Knut Arild Hareide kan ikke, som Venstre-kollega Trine Skei Grande, flørte med slikt.
For om strategien har vært forvirrende, ja, så har løftet til KrFs gjenværende velgere vært klinkende klart: Ja til Erna, nei til Frp.
I valgkampen har Frp vært en hovedmotstander. Og fra den kant er det kvittert med lekre karakteristikker av Hareide som en «imamsleiker».
Likevel: Blant kristenvelgerne der vest og sør er det ofte Frps islamfryktbilde som vinner frem, ikke KrFs nøkterne toleranse overfor andre troende. I Bondevik-bastionen Møre og Romsdal var det så vidt partiet berget et utjevningsmandat, mens Frps Listhaug gjorde et brakvalg. Det sier sitt. Mange steder var det KrF som tapte kampen om bedehusene.
Drøm i arkivet
Fenomenet er slett ikke nytt, men er blitt så mye mer tydelig fordi KrF nå skraper grunnfjellet. Det gir dårlige vilkår for dem som ønsker å «bredde ut» partiet. Drømmen om et bredt kristendemokratisk folkeparti ligger arkivert i de mappene på partikontoret som er merket «Svarstad Haugland» og «Bondevik». Og samtidig er det umulig for dagens KrF å snevre seg inn til tapte kamper mot ekteskapslov og selvbestemt abort.
De politiske konjunkturene har gått KrF imot.
Partiet er malt sønder og sammen mellom blokkvalgets møllesteiner.
Paradoksalt nok i en valgkamp der verdier sto høyt på dagsordenen. Og i en skremmende verden der KrFs tydelige stemme mot sorteringssamfunnet burde appellert bredt til verdiopptatte velgere. Slik er imidlertid ikke virkeligheten.
Bitter partikamp
KrF har en lang og vanskelig historie som sentrumsparti.
1980-tallets bitre kamp mellom Kjell Magne Bondevik og Kåre Kristiansen handlet nettopp om hvem partiet skulle «godblunke tel». Midtbanespilleren Bondevik seiret, og har siden insistert på at KrF ikke kan kalles et «borgerlig» parti. To tiår senere så vi det samme da partiets havarikommisjon etter det dårlige 2003-valget konkluderte med at regjeringssamarbeidet med Høyre hadde forandret KrFs profil. Derfor sviktet velgerne, mente man da.
I 2003-valget fikk KrF «bare» 6,4 prosent av stemmene og Valgerd Svarstad Haugland ble presset til å gå av som partileder. Ved årets valg ville Hareide jublet hemningsløst over et slikt resultat. Politikkens veier er uforutsigelige.
Jokeransvar
Det politiske puslespillet legges stadig på nytt. Nå er Høyre ønskepartneren, mens Frp står i veien. Et Ap-samarbeid er den plan B som KrF ikke lenger har, men som kan hentes frem hvis situasjonen åpner for det.
Det fundamentalt nye er likevel at det nå er det gjenvalgte regjeringspartiet Frp som KrF må forholde seg til. Den oppgaven er det ingen som misunner Knut Arild Hareide. Også fordi han leder et parti der skepsisen til Frp blekner jo lenger bort fra Hareides kontor man kommer. Og i en tid der Kjell Magne Bondeviks sentrumsalternativ er forvitret.
Veldig mye kan skje de neste fire årene. Et hastig blikk i bakspeilet illustrerer hvor fort det skifter. Den nye Solberg-regjeringen kan oppføre seg slik at det blir naturlig for KrF å være med på å felle den. Men det er blitt vanskeligere fordi Hareide ikke fikk sine egne velgeres aksept for sin politiske tofronts-strategi.
Derfor er ikke KrFs vippeposisjon så fri som den ellers kunne vært.
Vanligvis er det en våt drøm for en leder i et lite parti å bli tildelt vippeposisjonen mellom blokkene. Det gir jokermakt. Akkurat nå er det mer naturlig å snakke om et jokeransvar.
Slik er KrFs vippeposisjon en påminnelse om at man skal være forsiktig med hva man ønsker seg. Ønsket kan jo gå i oppfyllelse.