Kommentar

Er det nok 22. juli nå? | Trine Eilertsen

  • Trine Eilertsen
    Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

Læringssenteret på Utøya åpnet denne uken, og blir en vesentlig del av påminnelsen til 22. juli. Foto: Nesvold, Jon Olav / NTB scanpix

Fem år etter 22. juli trenger vi hjelp fra både litteraturen og forskerne for å forstå og minnes. Og vi trenger dem som overlevde.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Flere av de etterlatte og overlevende etter 22. juli kjenner på en følelse av at vi som samfunn er litt lei av tragedien som særlig rammet dem. Jeg tror ikke vi er lei, men en tretthet kan spores. Slik er det med all sorg. Det kommer et punkt da sorgen slipper taket for dem som ikke var hardest rammet, når de opplever at det er viktigere å gå videre enn å dvele.

Det er en naturlig prosess, og som med all sorg er det her at de tette båndene mellom dem som fortsatt lever med den tyngste sorgen og de andre svekkes.

Avstand kan gjøre godt

Denne helt naturlige prosessen kan ikke, og vil ikke, stå i veien for at 22. juli fortsatt blir et tema for forskning og litteratur. Det er et opphold nå, skal vi dømme etter det som kommer fra forlagene og forskerne. Men mer må komme, etter hvert.

Les også

– Litteraturen får fram mye fakta om 22. juli som forskere ikke kunne presentert

Litt avstand til tragedien kommer ikke til å svekke bidragene som kommer. De vil styrkes av det, akkurat som vi har sett det med problemstillinger knyttet til andre verdenskrig. Det er lettere å skrive en roman med 22. juli som bakteppe når forfatteren ikke frykter å trampe rett inn i en pågående sorg hos svært mange, en sorg som kanskje ikke tåler at virkeligheten blandes med fiksjonen. Leder for Senter for ekstemismeforskning, Tore Bjørgo, minner også om at det tar tid før forskerne får tilgang til materialet de trenger for å gå videre med nye prosjekter.

Les gjerne Ingunn Øklands kommentar om årets 22. juli-markering:

Les også

Råtekster fra Utøya

De overlevendes verdifulle fortelling

Håpet er at historiene fra de overlevende kommer, i nye former. At noen av dem, de som orker og ønsker det, skriver sine egne bøker. At de ikke tror at interessen for det de opplevde, og det de tenker om alt som har skjedd etterpå, har dabbet av, at nok er fortalt. Det er ikke det, og disse historiene har en helt egen verdi.

Den store historien

Da min generasjon begynte å lære om andre verdenskrig på skolen, gikk vi naturligvis gjennom forløpet til krigen, nazismen og de fem krigsårene. Men det som gjorde sterkest inntrykk på meg kom ikke fra lærerne eller bøkene. Det kom fra Oscar Magnusson. Én mann, som gjennom sin historie gjorde oss oppmerksomme på den store historien.

Min klasse fikk, som mange andre klasser på den tiden, besøk av Oscar Magnusson, eller andre med hans erfaring. Magnusson ga ut boken «Jeg vil leve» i 1967. Han ble torturert i Veiten i Bergen. Der lå politistasjonen, rett under det som flere tiår senere skulle bli Joker Disco, hvor vi tenåringene kunne gå på mandagsdisco.

Han ble transportert til Tyskland, han var i Auschwitz. Han overlevde, og han var en av dem som maktet å fortelle om det han hadde opplevd. Erfaringene ble våre gjennom Magnussons sterke fortelling.

Behandlingen av 22. juli er så vidt begynt

Andre verdenskrig har vært et nasjonalt traume, som vi fremdeles behandler. Den varte lenge, omfattet så mange, og konsekvensene var så overveldende, at det er vanskelig å sammenligne den med andre hendelser. Likevel, og med det forbeholdet: 22. juli er et traume vi så vidt har begynt å prosessere. Joda, det kom flere gode og viktige bøker om det som faktisk skjedde i årene etter 22. juli 2011. Åsne Seierstads «En av oss» og Åge Borchgrevinks «En norsk tragedie» vil bli stående som nøkkelverk i fremtiden. Sammen med rettssaken bidro de til å holde åpne sår som ikke skulle gro før skitten var ute. Sår som gror før skitten er ute blir som kjent betente, og tar enda lengre tid for å heles.

De beste svarene kommer senere

Fem år etter 22. juli er Utøya klar for en ny fase. Regjeringskvartalet står der ennå, ute av drift, som en påminnelse i seg selv. Etter hvert som debattene om minnesmerker og Y-blokker er over, når veien videre synes tydeligere, trengs nye måter å minnes på. Våre barn trenger nærheten som de personlige historiene, vitneberetningene, gir. De holder liv i spørsmålene som fremdeles trenger svar, som de som var for unge til å få med seg 22. juli kanskje vil bli de beste til å svare på: Hvordan kunne 22. juli skje? Hva har det gjort med dem som ble direkte rammet? Med alle som anser dagen som en av livets mest skjellsettende hendelser? Utvikler vi et samfunn som kan stå i mot nye utgaver av de livsfarlige tankene og resonnementene? Klarer vi tidlig nok å fange opp og stoppe dem som kan havne bak et automatvåpen, en kniv, bak rattet på en lastebil?

Påminnelsene er nødvendige

Det passer ikke alle å dvele ved vonde hendelser. Det er noe veldig sunt og dypt menneskelig i å gå videre. Men normalisering og tilvenning bedøver, og påminnelser og minner er verktøy hvis tragedie skal brukes til noe som helst positivt.

Hvis du er interessert i flere saker om 22.juli, anbefales disse:

  1. Les også

    Meldingene fra Utøya

  2. Les også

    Råtekster fra Utøya

  3. Les også

    Minnestedsekspert: SMS-utstillingen er unik i verden

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Andre verdenskrig
  3. Utøya
  4. Regjeringskvartalet

Flere artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Å se den første 22. juli-filmen er som å bli invitert til et 72 minutters besøk i helvete

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Råtekster fra Utøya

  3. LEDER
    Publisert:

    Aftenposten mener: Vi skal ikke bli ferdig med 22. juli

  4. DEBATT
    Publisert:

    Sanner svarer Langerød: Uriktig at Regjeringen forsinker minnesmerkene

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Hun holdt 22. juli-terroren på avstand i mange år. Så skjedde noe som forandret henne.

  6. KULTUR
    Publisert:

    Er det viktigste sagt nå? Ingen av de store forlagene gir ut 22. juli-litteratur i år