Kommentar

Journalister på misjonsferd?

  • Veslemøy Østrem

Er det kulturjournalisters oppgave å hjelpe Hanne Tømta å selge billetter til teaterforestillinger på Nationaltheatret? En ny bok kritiserer norske kulturjournalister for å være slappe og misjonerende på kulturens vegne. FOTO: ANETTE KARLSEN Foto: Karlsen, Anette

Spenningsfelt. Kulturjournalistene har fått ny lærebok og blir bedt om å lære seg prosentregning.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kulturjournalister er ikke som andre journalister, skriver Trygve Aas Olsen som introduksjon til sin nye bok Kritisk kulturjournalistikk . Hans hypotese er at journalistikk på kulturfeltet er slapp, ukritisk og misjonerende. Han har helt rett – og tar også feil.

Kulturjournalistikk opererer i spenningsfeltet mellom kulturprodukter og marked, mellom boklanseringer, forfattere, lesere og formidlere. Som sportsjournalistikk er kulturjournalistikk nært knyttet opp til hendelser og lanseringer. Hvis kulturjournalistene bare er opptatt av ulike forestillinger og bokutgivelser, gjør de ikke jobben sin.

Men hvis de ikke forholder seg til premierer og plateutgivelser, ville det også bli tafatt og tannløst å lese kulturstoff i avisene. Vi ville også svikte leserne, som forventer at vi er deres kvalifiserte guide ut i et stort og uoversiktlig felt.

En kulturnyhet

Mangeårig leder av Etter Børs i Dagens Næringsliv, Trygve Aas Olsen, er i dag ansatt ved Institutt for Journalistikk. Han har tatt på seg jobben å lede kulturjournalister og -studenter inn i dette uklare farvannet. Han er kritisk til standen. Ikke bare er kulturjournalistene ukritiske. De elsker kulturlivet så høyt at de glemmer å være journalister. Misjonsrollen er mer fremtredende enn journalistrollen, hevder Aas Olsen.

Han viser i sin bok blant annet til en kartlegging jeg gjorde i 2011 med støtte fra Norsk Redaktørforening. Da ble rundt 450 nyhetsartikler fra 19 ulike dagsaviser i Norge analysert og kategorisert. Jeg var nysgjerrig på hva som var den rådende praksisen i norske kulturredaksjoner. For hva er egentlig en kulturnyhet?

Kartleggingen bekreftet det jeg hadde hatt en mistanke om, og som flere andre studier før denne undersøkelsen også har vist. Norske kulturjournalister bidrar definitivt til å lansere nye kulturprodukter og kan se ut til å ha andre nyhetskriterier enn klassiske nyhetsjournalister. Jo mindre avisen er, desto mer lansering er det på kultursidene.

Riksavisenes andel lanseringssaker var på vel 50 prosent, andelen i regionavisene var på over 60 prosent. Over 70 prosent av lokalavisenes kulturnyheter var i kategorien lansering. Det skaper åpenbart et inntrykk av at kulturjournalister ser på seg selv som kulturlivets forlengede arm inn i redaksjonene.

Brysomt og uvant

Jeg deler Aas Olsens syn på at kulturjournalister tradisjonelt sett har vært for lite opptatt av å følge de strukturelle prosessene i kulturliv og medier; Makten, politikken og pengene. I de 450 artiklene jeg undersøkte, var kun 10 prosent "hardcore" nyhetssaker med politikk, økonomi, makt og rammevilkår som fokus, mens 90 prosent kunne kategoriseres som "kos".

Det er brysomt og litt uvant for kulturlivet å måtte svare på kritiske spørsmål om hvorfor publikumsutviklingen ikke er bedre etter økte bevilgninger, hvorfor de ikke klarer å skaffe flere sponsorinntekter eller hvorfor budsjettene sprekker på 25 prosent av alle kulturhusbygg som har vært oppført de siste 15 årene. Det er ikke desto mindre viktig at disse spørsmålene blir stilt og at disse nyhetssakene blir skrevet. Når vi behandler et stort samfunnsområde kritisk, tar vi det også på alvor.

Unyansert

Læreboken til Aas Olsen er praktisk, konkret og lettlest, og er et viktig bidrag til å fremskynde en snuoperasjon i de redaksjonene der det fortsatt er helt vanlig å intervjue hver forfatter og musiker som besøker byen. Aas Olsen harselerer med kulturjournalisters manglende regneferdigheter, og har et poeng. Men å påstå at kulturjournalister ikke er som andre journalister, er unyansert.

Aas Olsen treffer ikke blink når han uttaler til Klassekampen denne uken at kulturjournalister ikke er interessert i nyheter og heller vil fordype seg i kunst, filosofi og de lange linjene. Den kulturjournalisten han beskriver, er på vei ut av redaksjonene. Selv om enkelte av informantene i min undersøkelse omtalte seg selv som en guide for den kulturinteresserte leser, har jeg opplevd en markant dreining de siste fire-fem årene i kulturjournalistens rolleforståelse.

Blant de journalister jeg møter til daglig, er ingen redde for å såre en kunstner eller en teatersjef med en kritisk vinklet artikkel. De brenner for å gi leserne oversikt, overraskelser, kunnskap – og enda skarpere nyheter både med tall og prosenter. Forhåpentlig med riktige svar.

veslemoy.ostrem@aftenposten.no

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Stadig mindre kulturjournalistikk i avisene: – Dette er funn som bør snakkes om

  2. DEBATT

    Sinne. Frykt. Lav tillit. Svake motstemmer. Vi lever i forførernes gullalder

  3. KRONIKK

    «Mistilliten til tradisjonelle medier gjør at mange søker etter alternativer»

  4. A-MAGASINET

    Kjenner du disse? De styrer valgkampen

  5. A-MAGASINET

    Disse tre kontroversielle redaktørene er enige om én ting: Norge er ute å kjøre

  6. KOMMENTAR

    Prinsesse på skolevei | Harald Stanghelle