Kommentar

Nye oljetanker i opprørt vann | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Kommentator

Espen Barth Eide (Ap) luftet noen forsiktige oljetanker. Det kan bli flere slike fremover. Berit Roald, NTB scanpix

Oljedebatten i Arbeiderpartiet varte en arbeidsdag.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er tid for nytenkning i Arbeiderpartiet. Diagnosen etter valgnederlaget i 2017 var at partiet var for utydelige.

Svaret var å nedsette utvalg på sentrale politikkområder – migrasjon, arbeidsliv, oppvekst og distrikt.

Etter tur har de levert haugevis med forslag, noen av dem ganske spreke: Tak på antall flyktninger og asylsøkere, forsøk med sekstimersdag og nå sist avvikling av hjemmelekser, som oppvekstutvalget presenterte fredag.

På en eller annen måte skal dette landes, slik at partiet totalt sett ender opp med en tydeligere profil.

Det blåser en klimavind, men ...

Noe klimautvalg ble det dog ikke. Trolig ville det sett dumt ut, i og med at Jonas Gahr Støre selv ledet partiets klimautvalg før stortingsvalget.

Like fullt er Arbeiderpartiets klimapolitikk i endring. Det er for så vidt ikke spesielt for partiet: Stort sett alle er blitt mer opptatt av klima de siste årene.

Sosialdemokratene har lansert skjerpede klimamål og nasjonale klimabudsjetter. I Oslo er det til og med et problem for partiet at MDG stikker av med all skylden/æren for miljøtiltakene.

Isolert sett kan det derfor være riktig, som Klassekampen skrev i forrige uke, at «det blåser en ny klimavind i Arbeiderpartiet».

Full oljefyr i teltet

Men saken handlet om at klimapolitisk talsperson Espen Barth Eide ikke ville frede oljepolitikken.

Og som alltid blir det langt vanskeligere for partiet med en gang det er oljenæringens kår som drøftes. Eide hadde forsiktig antydet at den såkalte leterefusjonsordningen ikke er hugget i sten.

I løpet av få timer kom så den ene oljefyren etter den andre ut og skulle ha seg frabedt en oljedebatt. Eides gamle kollega, Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, fyrte løs med talepunkter i sin rolle som sjef i bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass.

Dette var alvorlig for Arbeiderpartiet, alvorlig for de 200.000 arbeidsplassene i oljenæringen, alvorlig for investorene, som trenger stabile rammebetingelser, sa Schjøtt-Pedersen. Han krevde avklaring fra Jonas Gahr Støre, og fikk den umiddelbart: Støre fredet oljepolitikken.

Arbeiderpartiets oljedebatt varte altså en knapp arbeidsdag.

Les også

Oljealderen kan gå mot sin slutt før vi aner. Da må vi være bedre forberedt. | Kai Eide

Spenninger om olje

Arbeiderpartiet har slitt med sakseierskapet i miljøpolitikken. Det skyldes i stor grad at klimadebatt i Norge i stor grad handler om olje- og gassvirksomheten.

Og de partiinterne spenningene kommer straks til syne når spørsmålet blir hvilke konsekvenser klimaambisjonene skal ha for oljenæringen.

En stor del av grasrota i partiet, ikke minst på Vestlandet, mener målet må være oljeproduksjon lengst mulig, og at kutt i produksjon i Norge vil være fåfengt når alternativet fremdeles kan være mindre miljøvennlig energi.

Den andre siden, med AUF i front, har styrket seg de siste årene. AUF vil ha en styrt avvikling av oljenæringen innen 2035.

En mellomposisjon

Eide målbærer det man kan se på som et slags tredje standpunkt – en mellomposisjon. Andre østlendinger som Marianne Marthinsen og Åsmund Aukrust har kommet med lignende utspill.

Det handler om at det begynner å bli økonomisk risikabelt å stole på at olje- og gassvirksomheten vil være like lønnsom i fremtiden. Noe av risikoen kan reduseres ved å endre den omtalte leterefusjonsordningen og gjøre avskrivningsreglene mindre romslige. Enkelt sagt stimuleres oljebransjen ved at staten tar en stor del av investeringskostnaden frem til funnene blir lønnsomme.

Det er altså ikke først og fremst av hensyn til klimaet rammevilkårene bør strammes inn. Bekymringen handler om at Norge kan ha investert for mye i oljenæringen når etterspørselen faller. Men ideelt sett faller hensyn til klima og økonomi sammen.

Les også

I fjor trodde én av fire at Norge når klimamålet innen 2050. I år er det enda færre.

Flere lignende utspill

Dette «tredje standpunktet» er kanskje det saklig sett riktige for Arbeiderpartiet. Lignende utspill vil derfor trolig melde seg med økt styrke fremover.

Men det er en overdrivelse å si at dette ligger an til å bli en dominerende posisjon i partiet.

Fortsatt er de som ønsker å bevare dagens oljevilkår klart sterkest, ikke minst langs kysten. Oljeboring i Lofoten og Vesterålen må de trolig belage seg på å tape, men den saken er politisk død allerede.

Faren er at Arbeiderpartiet ender i en enda bredere spagat: Å snakke stort og alvorlig om klima uten å endre oljepolitikken, samtidig som man hisser på seg næringen gjennom utspill om mulige endringer.

Slik frustrerer man miljøvelgere så vel som dem som er opptatt av arbeidsplassene i næringen landet rundt.

Politisk nytenkning er et sjansespill, om formålet er å bli tydeligere. Nytenkning kan jo også føre til at man blir mer utydelig enn før.

Les mer om

  1. Jonas Gahr Støre
  2. Klima
  3. Olje og gass

Relevante artikler

  1. POLITIKK

    Høyre frykter Støre mangler kontroll i oljepolitikken

  2. KOMMENTAR

    Oljenæringen kommer til å lengte tilbake til debattene om Lofoten og Vesterålen.

  3. KOMMENTAR

    Hva skal vi gjøre med bompengene, da, dere?

  4. ØKONOMI

    Equinor-topper til frontalangrep på Venstres miljøpolitikk

  5. KOMMENTAR

    Jonas Gahr Støre trives dårlig i forsvar. Dit klarte Erna Solberg å lokke ham flere ganger.

  6. KOMMENTAR

    Jonas Gahr Støre er i sitt ess når han får tale uimotsagt, uten brysomme spørsmål