Kommentar

Innstrammingspolitikkens paradokser

  • Einar Lie

Sentralbanksjef Øystein Olsen, her i farten for å holde sin årstale, anbefaler å stramme inn i de offentlige budsjettene. Etter mange år med store budsjettøkninger og veldig svake effektivitetskrav, er det mye å ta av, skriver Einar Lie. NTB Scanpix/Lise Åserud

Det partiet som er mest innstilt på å stramme inn i økonomien, er ikke det som er best egnet til å gjennomføre en sparepolitikk.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Sentralbanksjef Øystein Olsen anbefaler å stramme inn i de offentlige budsjettene. Få politikere i dag har erfaring fra kraftig innstrammingspolitikk. Noe slikt har vi ikke hatt

Einar Lie Kallestad, Gorm

her i landet siden tiden omkring Berlinmurens fall, da kong Olav var konge i landet og Ronald Reagan president i USA.

Tiårene frem til dette ga imidlertid noen erfaringer som fortsatt har gyldighet. La oss spole litt tilbake.

En splittende opposisjon

Etter en lang periode med veldig påholdne budsjetter, begynte statsutgiftene å stige tidlig på sekstitallet. De borgerlige partiene som i 1965 overtok regjeringskontorene etter to tiår med Arbeiderpartiregjeringer, gikk til valg på lavere vekst i de offentlige utgiftene.

Resultatet var det stikk motsatte. Deler av Høyre ønsket nok virkelig å stramme inn. Men realitetene i koalisjonen med Venstre, KrF og Senterpartiet var store påplussinger, etter at hvert partis hjertesaker hadde fått sitt.

Men Arbeiderpartiets opposisjonspolitikk var også viktig. Partiet ville ikke ligge på «feil» side av de borgerlige i spørsmål om distriktsutbygging, velferd, arbeidsliv og mye annet.

Resultatet ble en pådriverrolle i kampen om initiativene. Også senere ser vi at partiet har hatt god teft for å presentere utgiftsforslag som treffer de mer interessebetonte mellompartienes velgere, og som har gjort det vanskelig å holde koalisjonen samlet uten tilsvarende påplussinger.

Boom under Willoch

80-årene ga samme erfaring. Willochs første regjering videreførte fra 1981 en forsiktig innstrammingslinje fra regjeringene Odvar Nordli og Gro Harlem Brundtland. Men dette snudde snart til en ekspansiv finanspolitikk, som kom i tillegg til og forsterket en kredittdrevet boom i norsk økonomi.

Senterpartiet og KrF, som kom inn i regjeringen i 1983, arbeidet effektivt for gjennomslag i sine saker. Like viktig var Arbeiderpartiets opposisjonspolitikk. Partiet ville ha lavere rente og høyere utgifter.

Ved valget i 1985 ble Willoch-regjeringen angrepet for å «rasere velferdsstaten». Ordet «hjerterått» ble bærende for kritikken av de borgerliges budsjettpolitikk, til tross for store økninger i offentlige utgifter og ytterst få faktiske tegn til «rasering» av noe som sto velferden nær.

Men kritikken markerte for Arbeiderpartiet en naturlig posisjon til venstre for regjeringen, og den rammet særlig velferdsprofilen til KrF.

Den lojale opposisjon

Da Willoch gikk i 1986, fulgte imidlertid flere år med hard innstramming fra Brundtlands regjering, med blant annet høy rente, nedlegging av statseid industri og liberalisering av elektrisitet— og telemarkedene.

Det lå en stor gjennomføringsevne i regjeringen, som aktiviserte sine forbindelser til fagbevegelsen og arbeidet målbevisst for å etablere en krisebevissthet i befolkningen.

Men like viktig er det at Arbeiderpartiet ikke hadde seg selv i opposisjon. Der hadde den Høyre. Daværende partileder Rolf Presthus ville gjerne ha sitt parti tilbake i regjering. Men han visste også at Høyre aldri kunne havne på «feil» side av tiltak for å spare, effektivisere og deregulere.

Derfor ble partiet i praksis en støttespiller for krevende tiltak.

Få politikere i dag har erfaring fra kraftig innstrammingspolitikk. Noe slikt har vi ikke hatt her i landet siden tiden omkring Berlinmurens fall

En høyremann som virkelig ønsket innstramming i 1985, burde derfor gitt sin stemme til Arbeiderpartiet, som i posisjon kunne føre den politikken som partiet i opposisjon ikke ville la Høyre gjennomføre.

Dette er innstrammingspolitikkens paradoks: Det tradisjonelt mest spareorienterte partiet passer ikke så godt i regjering når det skal strammes inn. Men det utgjør et førsteklasses opposisjonsparti.

Tilbake til fremtiden

Det er lenge siden vi har sett konstellasjonene akkurat slik. Arbeiderpartiet valgte i 2006 et rødgrønt samarbeid, med mange bindinger og liten moderniseringsevne – men med masse oljepenger å ta av. Men med dagens oppslutning om Arbeiderpartiet vil dette neppe gjenta seg neste gang partiet går i regjering.

I det siste halvannet års opposisjonspolitikk har det vært lite tradisjonelt overbud. Men det har knapt vært mulig å foreslå større bevilgninger enn regjeringen har lagt på bordet.

Og det har jo vært så mange andre saker å ta av for å vokse i oppslutning. Med halvert oljepris nærmer vi oss uansett nye – eller gamle – tider.

Penger er ikke alt

Nå har ikke budsjettpolitikk bare med penger å gjøre, men også med evnen til å gjøre politikken akseptabel og forståelig. Den gjerrigste finanspolitikken i hele etterkrigstiden ble ført av Einar Gerhardsen, mens påplussingene aldri har vært så sjenerøse og staten så stor som under den blåblå regjeringen.

Likevel er Gerhardsen kjent som han som bygget landet og skaffet oss velferdsstaten, mens lite annet vil bli husket fra Solberg og Jensens første, svinedyre budsjetter enn at arveavgiften ble fjernet og Segwayen kom til landet.

Utfordringen for den sittende regjeringen er derfor ikke bare at den har en vanskeligere opposisjon enn Arbeiderpartiet ville hatt, men at den må bli flinkere til å selge små budsjetter enn den har vært med de store. Og dét blir ikke lett.

Trøsten får være at det etter de mange årene med store budsjettøkninger og veldig svake effektivitetskrav, er mye å ta av for enhver regjering som går i gang med innsparinger.

Les også:

  1. Les også

    Blir aldri mett på gull

  2. Les også

    Han har oppskriften som kan spare Norge for milliarder: - Mye av dette krever en passe dose politisk brutalitet

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Kåre Willoch fyller 90 år. Hans lange politiske liv er et enestående stykke samtidshistorie

  2. KOMMENTAR

    Arbeiderpartiet har satt seg i en forspist, fastlåst situasjon | Einar Lie

  3. DEBATT

    I Arbeiderpartiet ligger noe fast: betydningen av en ansvarlig økonomisk politikk | Marthinsen, Wickholm og Tvedt Solberg

  4. KOMMENTAR

    Fordi vi har råd til det | Einar Lie

  5. KOMMENTAR

    «Johan J. Jakobsen var en ekte sentrumspolitiker»

  6. KOMMENTAR

    Politiske valg har stort sett ikke vært så viktige her i landet. Men dette er i ferd med å endre seg.