Spor fra fortiden

Du behøver ikke reise langt for å finne steder som river deg ut av nåtiden. Kanskje har du et slikt sted i nabolaget.

Jens A. Riisnæs sa nylig at nordmenn burde besøke verdens hellige steder. Selv om du ikke er religiøs selv vil hellige steder kunne berøre deg dypt. De er en slags bro mellom mennesket og evigheten, mener Riisnæs. Man føler seg ydmyk. Perspektivet endres.

Riisnæs er en reiser. Det er ikke jeg, men jeg har opplevd det han snakker om, å finne et spor fra fortiden som river meg ut av nåtiden. Det er gjerne et religiøst spor, et hellig sted, fordi det er de som varer lengst. Hver generasjon ser en verdi i dem og holder dem i live. Som Riisnæs sa ved en annen anledning: Alle som reiser i verden ser at religionene ikke er i ferd med å dø ut.

Og det er gjerne på reise du finner disse sporene. Som turist går du sakte, med åpne øyne. Du ser det de innfødte tar for gitt, og i speilbildet ser du kanskje det du selv tar for gitt når du er hjemme.

Gud og stat

Jeg havnet en gang i en middelalderkatedral i England, i byen Chester. Jeg trodde jeg visste hva jeg ville finne. Vakker arkitektur og religiøse utsmykninger. Det fant jeg også.

Det jeg ikke var forberedt på var å finne en hel fløy av katedralen hvor vegger og gulv var dekket med minnesmerker over lokale soldater som hadde dødd i det britiske imperiets tjeneste.

Jeg visste ikke hvor vanlig dette er i britiske kirker. Nå ramler jeg inn i krigshistorien. India. Afghanistan. Verdenskrigene. Stedsnavn fra hele verden. Generasjon etter generasjon, helt inn i vår egen tid. Ti navn fra 6. desember 1982, da Irish National Liberation Army sprengte en bombe på et diskotek i Nord-Irland. De fleste ofrene kom herfra. Et av de største minnesmerkene er over Boer-krigen. 119 navn er hugget i stein for århundrene som kommer.

Religion og imperialisme, tro og blod, alt på ett sted. Effekten er overveldende. Jeg vet ikke hva jeg skal føle. Skal jeg stå der og mene noe om det britiske imperiet som sendte disse guttene ut for å underlegge seg verden? Skal jeg mene noe om hva de tenkte, der de lå og skjøt på indiske soldater ved slaget ved Hyderabad i 1843?

Martyrer

Ja det må jeg jo. Og jeg må mene noe om Kirken, som har latt Gud og stat bli så tett blandet sammen at soldatene hedres nesten som martyrer, her inne i dette hellige rommet.

Det er lett å mene på avstand, når man bare leser om dette. Så kan man, etter fem sekunders betenkningstid, mene at det «selvsagt» er riktig at et land hedrer sine egne soldater, eller at det «selvsagt» er feil å gjøre det i kirken, eller at britisk militærmakt «selvsagt» har vært en kraft for godt eller ondt eller begge deler.

Men det er annerledes når du er der. Bygninger har et eget språk. Å være der minner deg om at du står og synser om noe som er mye større enn deg selv. Det setter deg på defensiven. Du velger ordene med omhu. Du sitter ikke lenger ved PC’en og er herre over historien. Du står på en odde i stiv kuling. Du har rett – og plikt – til å gjøre deg opp din egen mening, og dømme det som fortjener å dømmes, men du kan ikke være lett , for da blåser du bort.

Rødsberget

Også Alf van der Hagen har besøkt verdens hellige steder i sin søndagsspalte for Aftenposten. Han finner dem i Russland, Spania, Hellas, Italia.

Men du er ikke nødt til å reise utenlands for å finne spor fra fortiden som river deg ut av nåtiden. Du kan finne dem i nabogaten din. Du må bare ha øynene åpne, så du legger merke til dem. Og så må du roe ned litt, gå saktere, slik at de rekker å gripe tak i deg.

Men bortenfor ser du en skogdekket høyde som turistene ikke besøker, og haldenserne lett glemmer bort de også: Rødsberget.

Jeg var i min gamle hjemby Halden i sommer. Hvis du kommer som turist til Halden går du opp på Fredriksten festning, som har Østlandets flotteste utsikt. Der oppe har kanonene god sikt ut over Iddefjorden, og du ser rett ned på byen. Halden sentrum er et flatt område som en gang var en bred elv. Så fløt det sagmugg ned fra sagbrukene og dekket den til. Der bygget de by, på sagmugg og sand. Underlig nok står den der ennå.

Men bortenfor ser du en skogdekket høyde som turistene ikke besøker, og haldenserne lett glemmer bort de også: Rødsberget. Det er en høyde som nærmest er skapt for å holde sjela til en småby. Den er sentral men avskjermet. Andre kulturer ville bygget et tempel der. Haldenserne bygger monumenter, og går opp dit ved de store minnedagene: 8. mai. 17. mai.

Alene med historien

Jeg har vært der mange ganger. Men jeg forstod ikke Rødsberget ordentlig før i sommer. Jeg går gjennom bygatene, svinger av, og med ett er jeg der, i høyden. Det du må forstå er at det ikke er noe annet der. Kun trær, minnesmerker, og en utsikt som tar pusten fra deg. Det er sjelden mennesker der. Det er ingen som vil selge deg noe. Du er alene med lokalhistorien.

Når jeg kommer opp dit denne gangen skjer det noe underlig. Det er som om en vegg som har beskyttet meg mot historien blir tatt bort, og alt velter inn. Jeg begynner å se nærmere på minnesmerkene. Det største av dem, Minnetempelet, ble laget av Joseph Grimeland etter Andre verdenskrig og ligner et ekko fra en hedensk parallellvirkelighet, med steinen i midten som alter.

Jeg får det for meg at jeg skal legge igjen blomster der. Jeg plukker noen fra bakken. Jeg har aldri gjort noe slik før, men der og da føles det naturlig. Det ville nesten være respektløst å la være.

Lenger borte står en steinstøtte, også den til minne om Andre verdenskrig. Den har en liste med navn på – de som falt. Jeg blir stående og se på den. Jeg har sett den før. Det er ingen navn der jeg kjenner. Men nå er det som om jeg har havnet på et sted litt utenfor tiden, og 70 år fra eller til er ingenting. Jeg ser for meg hvem de var. Unge? Sannsynligvis. Det er de unge som faller. Jeg sier et lite beklager til dem for at de ikke fikk være med på reisen videre. Det kom en neve og rev dere bort. Beklager.

Fra 1660 til 2011

Jeg går videre, og finner en stein til minne om beleiringen av Rødsberget i 1660. En inskripsjon forteller hva som skjedde. Svenskene hadde vunnet Båhuslen fra Danmark-Norge. Nå ville de ha mer, og kom til Halden. Dette var på den tiden da Danmark-Norge og Sverige skjøt på hverandre med kuler i stedet for ord, og vintrene var virkelig kalde.

Hundrevis av norske soldater ble beleiret, akkurat her hvor jeg står, oppe på Rødsberget. De frøs i januarkulden og gikk tom for mat. En natt forsøker de å snike seg vekk, men blir oppdaget på vei over den isdekkete elven nedenfor. 130 mann dør.

Med ett er ikke 1660 så langt borte det heller. Hvem var de? Bondegutter fra Østfold, kanskje. Tanken gjør meg uventet bitter. En meningsløs krig. På avstand virker de gamle krigene for land og makt romantiske. Men de hadde ikke rett til å gjøre dette, adelen og kongene som drev på, tenker jeg nå. Det var galt. De var dårlige ledere.

Er det ikke underlig? Stedet er så tidløst at jeg står der og anklager Kong Karl X Gustav og Frederik III.

Jeg går videre, og mens jeg fremdeles befinner meg halvveis i 1660 finner jeg en skulptur jeg aldri har sett før. Den stod ikke der sist jeg var her. Den er et minnesmerke over Utøya. En av de døde, og åtte av de overlevende, kom fra Halden. Monumentet har datoen, og et vers.

Jeg blir irritert. Det tar meg en stund å forstå hvorfor. Først tror jeg det er fordi jeg ikke liker skulpturen. «De fortjente bedre», tenker jeg. Men det er ingenting galt med den. Alle fortjener bedre enn en inskripsjon på en steinstøtte. Det som plager meg er å finne noe fra i går . Det snur alt på hodet. Nå er det ikke lenger jeg som går her og ser tilbake på fortiden. Nå er det jeg som er fortiden, og noen andre som vandrer her om 50, 100, 300 år. Jeg kan se skyggene deres rundt meg. Etterhvert har man glemt hva som skjedde i 2011, slik vi har glemt 1660. En historiker skriver en plakat som forklarer. Siden har nye minnesmerker blitt satt opp. Nye spor har blitt satt.

Jeg går ned fra Rødsberget, og ned i bygatene. Men det tar meg litt tid å finne veien tilbake til nåtiden. Bygningene rundt meg lever både fram og tilbake i tid, 1950 og 2050 side ved side.

Drukner i støyen

Det finnes spor fra fortiden over alt rundt oss. Minnesmerker. Bygninger. Steder der det og det skjedde. Men de drukner i støyen. De må betraktes litt for seg selv for å komme til sin rett.

Sporene kan også være mennesker. De har gjort noe, sett noe, vært noe. På gaten forsvinner de i mengden, men hvis du setter dem i riktig sammenheng kan de trekke deg ut av nåtiden. Mennesker varer ikke like lenge som steinstøtter, men de sier mer.

Sporene kan være bøker. Ikke bøkene i en bokhandel, hvor alt er nytt, men bøkene i et bibliotek eller en bruktbokhandel, hvor 1660 står ved siden av 1945 og 2011. Gamle bøker bør leses uten filter. Ikke bare les om fortiden. La den snakke med sin egen stemme.

Sporene kan være institusjoner og tradisjoner. Vi holder dem i live uten helt å tenke over hvorfor. Kanskje har de ingen nytte lenger. De er bare et minne om noe som skjedde, en tråd som binder fortid, nåtid og fremtid sammen.

Sporene trenger hjelp til å holdes i live. Hvert år den 26. november stiller Leif Knutsen seg opp på Akershuskaia i Oslo og leser opp navnene på de 772 norske jødene som ble deportert derfra til Tyskland under krigen. Han er nesten alene. Neste år bør det være flere.

Sporene trenger også hjelp for ikke å bli visket ut. I hver generasjon går det rasjonalister rundt og leter etter ting som kan moderniseres. Finner de noe gammelt konfronterer de det og spør «Hva er du til for? Hvilken nytte har du for oss? Hvorfor skal du få stå her og ta opp plass?»

Jeg har vært skyldig i dette selv. Jeg har ofte ledd av 1. mai, denne kampdagen for noe ingen tror på lenger. Sosialdemokratene har blitt velferdskapitalister. Fagforeningene har blitt interesseorganisasjoner for verdens overklasse. Og så går de her med røde flagg? Det er til å le av. Bort med den.

Men arbeiderbevegelsen kom til Norge og forandret alt. Den var noe som skjedde . Den satte spor etter seg, og et av sporene er denne dagen. Plutselig forstod jeg at jeg var en kulturvandal. Kanskje dør dagen av seg selv, men jeg har ingen rett til å applaudere.

Nye spor

Hvem av oss skal sette våre egne spor? Kanskje bør vi ikke forsøke. De klareste sporene fra fortiden er arr etter de som prøvde for hardt å sette spor etter seg. De som ville utvide landområdene sine. Eller redde landet fra kulturmarxistene. Skrive egoet sitt inn i historiebøkene. Vi minnes arrene, men forbanner de som satte dem.

De gode sporene kan ikke tvinges frem. De vokser frem som en sideeffekt av noe annet. Av at noen gjorde sitt beste i det små, og ikke ga opp. Sørget for litt mindre kaos, forvirring og lidelse rundt seg. Gjorde verden litt vakrere, litt riktigere.

Kanskje vokser det til noe mer. Så må noen verne om det og si at dette underlige som henger igjen fra fortiden, det er verdt noe, det er noe vi skal beskytte. For ellers kommer rasjonalistene og visker det ut.

Flere artikler og essays av Bjørn Stærk kan leses på essays.bearstrong.net.

Les også: