Kommentar

Angstbitersk sykefraværsdebatt

  • Trine Eilertsen
    Sjefredaktør

Sverige har en angstbitersk innvandringsdebatt. I Norge er det sykefraværsdebatten som jager oss i skyttergravene.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg kunne ha skrevet hele denne kommentaren i jeg-form.

Jeg kunne ha fortalt om en gang jeg var sykmeldt, om hvordan vi deler, eller ikke deler, på arbeid hjemme hos oss. Jeg kunne fortalt om flink-pike-komplekser, og jeg kunne gjort «jeg» om til «vi». «Vi kvinner», kunne jeg ha skrevet, vel vitende om at antall likes på Facebook ville eksplodert.

Det kommer jeg ikke til å gjøre, og det siste jeg’et i denne teksten leste du nettopp. Dette er nemlig ikke personlig.

Dårlig klima for spørsmål

For sykefraværsdebatten handler ikke om meg som kvinne, deg som kvinne, eller om kvinnekollektivet, Gruppen. Den handler om spørsmål vi ikke har svar på, og hypoteser vi må undersøke. Og så handler den om klimaet for å stille helt opplagte spørsmål i en tradisjon vi ellers er stolte av.

Vi er stolte av debattklimaet vårt når vi undrer oss over innvandringsdebatten i Sverige, og undringen er tverrpolitisk. Etter at Sverigedemokratene fremsto som den eneste valgvinneren etter høstens riksdagsvalg, ble vi igjen oppmerksomme på angsten for å stille helt hverdagslige spørsmål knyttet til integrering og innvandring. Det er en angst som har bidratt til at Sverige sliter med å svare på åpenbare politiske utfordringer.

Les også:

Les også

«Hvorfor skal kvinner da kopiere menns helseadferd?»

Problemer må erkjennes for å løses

I et moderne samfunn som det norske har vi som regel en felles erkjennelse av at problemer ikke kan løses før vi erkjenner at de finnes, forsker på grunnleggende årsaker og sammenhenger, og evaluerer hva som virker av politikk og tiltak.

Sykfravær er ikke et område der den gode, norske debattradisjonen gjelder.

Med ett unntak. Sykefravær er ikke et område der den gode, norske debattradisjonen gjelder. Uansett problemstilling er debattene noenlunde like. Den som stiller spørsmål ved de gjengse forklaringene på at 1) Norge har Europas høyeste sykefravær, og 2) forskjellene mellom menns og kvinners sykefravær øker, får en forutsigbar respons.

Twitterstrømmen flommer over av lenker til etablert forskning om fravær, forskning man strengt tatt må regne med at de som deltar i debatten har fått med seg.

Les også:

Les også

- Fysiske belastningen er større for kvinner

Tonen varierer mellom å være aggressiv og preget av lettelse over at temaet diskuteres.

Kvinnelige kommentatorer konkurrerer om å forsvare Gruppen (altså samtlige norske kvinner) som sliter med for mye ansvar hjemme, kritikk mot at de er flinke piker, en strevsom biologi og høyrekrefter i forkledning. Sykefraværet er ikke for høyt, forskjellene er enkle å forklare. Ferdig snakka, gå og skam deg.

Søstersolidariteten utfordres

Og skamme seg er det sikkert noen som gjør. Politisk er sykefravær blitt et tema så blottet for annet enn velvillig tåkeprat at det ikke lenger er politisk konflikt igjen i det.

De som ikke skammer seg over å stille spørsmål, spør videre, noen av oss i full overbevisning om at den bedøvende versjonen av søstersolidaritet ikke gagner noen, og aller minst kvinner. Norske kvinner er en så sammensatt gruppe, med så vidt forskjellige utfordringer i hverdagen, at det blir absurd når noen påberoper seg å snakke på vegne av Gruppen.

Det er forskjell på kvinnen som jobber tøffe turnuser på sykehjemmet, byråkraten ved skrivebordet i departementet, og den kvinnelige mellomlederen i Statoil. Den første har for eksempel en fysisk mer slitsom jobb enn de to andre.

Les også:

Les også

Sært hvis den offentlige debatten beveger seg mest i retning av at kvinner må ta seg sammen

De færreste avviser strukturelle forklaringer på forskjeller mellom kvinner og menn – så vanskelig er det tross alt ikke å lese forskningsrapporter.

De færreste avviser strukturelle forklaringer på forskjeller mellom kvinner og menn – så vanskelig er det tross alt ikke å lese forskningsrapporter. Men noen spør om de strukturelle og biologiske forklaringene virkelig forklarer hele bildet, alltid. Om det ikke finnes spørsmål igjen å stille, om det bare er bekreftelse på kjente hypoteser vi skal jakte på. Skal vi regne oss som ferdigforsket bare for å unngå å påføre noen skamfølelse, eller refleksjon? Selvsagt ikke.

Nye spørsmål kan gi nye svar

Hvis vi tillater oss å stille nye spørsmål, uten å være redde for å bryte ut av søstersolidaritet og taktisk tverrpolitisk enighet, er det ikke umulig at noen nye svar dukker opp også. Og med nye svar kan vi møte problemer på nye måter.

Det er retningen et opplyst samfunn må bevege seg i. Ikke i retning av å prise og etterlyse mer sykefravær i en misforstått tro på at det gagner kvinner. Det gjør det ikke.

Les også:

  1. Les også

    Flinke piker blir syke. Dyktige damer lærer seg å prioritere.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. NORGE

    Ny undersøkelse: Kvinner har 70 prosent høyere sykefravær enn menn

  2. DEBATT

    Dagens velferdsytelser er ikke bærekraftige

  3. KOMMENTAR

    Er det synd på norske, hvite menn?

  4. KOMMENTAR

    10 millioner kroner i valgkampstøtte fra LO til Arbeiderpartiet er ikke et problem. Partiets blinde forsvar for enkelte av LOs løsninger, er det.

  5. KOMMENTAR

    «Ammepoliti, gravidpoliti og nå også fødepoliti. Nå må norske mammaer ta seg en pause.»

  6. DEBATT

    «Når guttene gjør noe bra, blir lærerne helt ekstatiske, men når jentene gjør det, er det bare vanlig»