Kommentar

Det vonde minnestedet

  • Per Anders Madsen
    Redaktør

Gjøre lite, lytte mye - dette er første, nødvendige skritt for at Regjeringen skal få Sørbråten-prosessen på rett kjøl igjen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I formiddag får kommunalminister Jan Tore Sanner (H) overlevert 1000 underskrifter fra Utstranda Vel i protest mot 22. juliminnestedet på Sørbråten nord for Utøya. Noen timer senere vil spørsmålene hagle under et åpent informasjonsmøte som holdes på Sundvolden

PerAndersMadsen-wxrMsmIm6P.jpg Signe Dons

hotell med Kunst i offentlige rom (KORO) som arrangør.

Sanner møtte representanter for naboene rett før helgen. Her tok Sanner selvkritikk for at naboene ikke var blitt involvert i prosessen. Han opplyste at det uansett ikke er snakk om noen byggestart rett over påske slik det er blitt meldt tidligere.

Det kommunale utredningsmaskineriet skal få kverne på vanlig måte. Reguleringsplanen for området er ikke klar før utpå høsten. Ikke et spadetak blir tatt på Sørbråten før det. KORO har gått for raskt frem, sier ordføreren i Hole kommune Per R. Berger til Ringerikes Blad.

Å ta seg tid

Dette var presiseringer som kom i grevens tid, for denne prosessen var i ferd med å spore helt av. Å bevilge seg tid er et første nødvendig skritt for å få den på rett kjøl igjen.

Vi har sett det samme i diskusjonen om Utøyas fremtid. AUF-parolen om å ta Utøya tilbake, lansert allerede dagen etter massakren, virket så riktig ut fra logikken den ble forklart med. Å oppgi øya ville være å gi massemorderen en seier han ikke fortjener. Svaret på angrepet kunne umulig være å stenge det politiske verkstedet han ønsket å ramme.

Men parolen ble aldri samlende. Dette ble tydelig da AUF la frem planene for Nye Utøya høsten 2012. En del AUF-ere og noen av de pårørende følte avsky ved tanken på gitarspill, allsang og latter på stedet der en sønn eller en datter var blitt drept.

Utsettelser er ofte et mistrodd tiltak, det er noe man tyr til når det blir for vanskelig å bestemme seg. Men i tilfellet Utøya var det eneste riktige ikke å forsere frem en gjenoppbygging når det vakte så sterk motstand. Det skjønte heldigvis AUF også.

Mobilisering

Sanner understreker nå at Regjeringen ikke har hastverk for å få reist minnestedet på Sørbråten. Det har ført til lavere skuldre i den følelsesladede diskusjonen. Naboene og representantene for Utstranda Vel sier at de endelig blir lyttet til og tatt på alvor.

Men saken er ikke løst. Mobiliseringen fortsetter, blant annet med dagens underskriftsaksjon. Trusselen om å gå til rettssak står ved lag.

La oss virkelig håpe at det aldri kommer så langt. En rettssak for å stanse et nasjonalt minnested for 22. juli? Jeg kan vanskelig tenke meg et tristere uttrykk for at det så mye omtalte samholdet etter terroren slår sprekker, og at vi er innhentet av en hverdagen.

Fortsatt er det et ufravikelig krav fra naboene at minnesmerket reises et annet sted enn på odden på Sørbråten. Dette er mennesker som sto midt oppe i dramatikken 22. juli. Jørn Øverby, intervjuet her i avisen senest i går, reddet selv mange ungdommer og må leve videre med opplevelser og synsinntrykk bare få mennesker har på sin mentale netthinne. Disse erfaringene gir ordene tyngde når han og andre sier det planlagte minnesmerket vil føre til at de blir traumatisert på nytt, at de ikke får mulighet til å komme seg videre. De snakker ikke bare som naboer, men også som medmennesker som satte livet på spill mens bevæpnet politi sto og så på.

Et sterkt bilde

Mannen bak minnestedet, kunstneren Jonas Dahlberg, skal selv presentere vinnerutkastet på møtet på Sundvolden i ettermiddag. Han mener naboene på Sørbråten har misforstått. Minnesmerket blir mindre synlig enn det konkurransebildene gir inntrykk av. Derfor har også KORO offentliggjort nye illustrasjoner de siste dagene som viser minnesmerket fra steder der folk oppholder seg.

Jeg håper Dahlberg har rett. Det er kanskje overoptimistisk, men i beste fall vil en korrigering av det visuelle inntrykket og opplevelsen av å bli lyttet til, føre til at nabolaget på Sørbråten får et mer forsonlig forhold til Dahlbergs minnested.

Vinnerutkastet er nemlig et talende bilde på det tapet 22. juli betyr for så mange. Hakket i odden uttrykker et tomrom, et fravær, et sår som aldri kan leges fullt ut. Terrorofrenes navn skal risses inn i den ene bruddflaten, og kløften skiller dem fra de besøkende som kan komme nær, men ikke nå helt frem. Jeg syns det er uttrykksfullt og gripende.

"Er det så farlig at et minnested gjør vondt?" spurte Mona Bakke i "Et brev fra en søster" her i avisen for et par uker siden. Hun mistet lillebroren sin på Utøya.

Det er sterkt å se Dahlbergs "sår" i naturen, skriver hun. Det vil gjøre vondt. Nettopp derfor mener hun det er et passende minnested.

per.anders.madsen@aftenposten.no

twitter: @perandersmadsen

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Foreløpig prislapp på 22. juli-minnestedene: 10,2 millioner kroner

  2. KULTUR

    22. juli-minnesmerket etableres på Utøya-kaia

  3. KULTUR

    AUF og 22. juli-støttegruppen gir opp omstridt minnesmerke på Sørbråten

  4. KULTUR

    Rettssaken om minnestedet på Sørbråten er stanset

  5. LEDER

    Aftenposten mener: 22. juli-minnesmerkene skal ikke utformes av byråkrater

  6. KULTUR

    22. juli-minnesmerket: Frykter at kunstnerne blir satt på sidelinjen