USA bestemmer ikke lenger | Helene Skjeggestad

Avtalen mellom USA og Russland om stopp i stridighetene i Syria er etterlengtet. Den er også et symbol på at det amerikanske makthegemoniet i verden nå for alvor er svekket.

Den syriske presidenten Bashar al-Assad kan komme til å sitte lenger enn den amerikanske presidenten Barack Obama. Det er en realitet som virket helt utenkelig for bare et år siden. For ikke å snakke om sommeren 2013 da bilder av barn, gasset ihjel i Ghouta utenfor Damaskus, flimret over verdens TV-skjermer. Bruk av kjemiske våpen ble av Obama i 2012 omtalt som en «rød linje» for hva USA kunne godta i Syria.

I Stockholm i september 2013 hadde pipen fått en annen lyd. Den amerikanske presidenten sa da: «Jeg satte ikke en rød linje. Verden satte en rød linje ved å vedta forbud mot kjemiske våpen».

Prisgitt andre

Det er en sammenheng mellom den Obama som da prøvde å fraskrive seg ansvar, og den amerikanske politikken som denne uken resulterte i en avtale med Russland.

På det konkrete nivå viser det hvor prisgitt USA er blitt andre aktører i krigen i Syria. I et mer langsiktig perspektiv er denne ukens avtale nok et eksempel på at det amerikanske makthegemoniet på verdensscenen er svekket.

Assad har også sagt at han vil avholde et valg i Syria. Her er flere detaljer:

Ny avtale

Avtalen om stopp i stridighetene (ikke våpenhvile) er først og fremst en start. Det er fremdeles langt igjen før det er en reell fredsavtale, og den har en rekke svakheter.

Grupper som Den islamske staten (IS) og Jabhat al-Nusra er utelatt, og en aktør som Russland kan dermed fortsette å bombe under det skalkeskjulet at det er terrororganisasjoner som er målet. Amerikanerne ønsket også at det skulle være et øyeblikkelig stopp i stridighetene, mens Russland har ønsket å sette en dato litt lenger frem i tid. Også her vant russerne frem, og avtalen trer i kraft på lørdag. Russernes motiv er åpenbart. De siste månedene, og særlig de siste ukene, har russerne styrket den syriske presidenten Bashar al-Assads stilling i Syria-krigen, særlig nord i landet.

Det foregår et svært viktig slag om Aleppo i Syria akkurat nå. Her skriver jeg hvordan det kan endre krigen i Syria:

Dette er en avtale som USA nok skulle ønske så annerledes ut. Men landet har spilt kortene sine slik at det er det vanskelig å gjøre noe med.

Ut av Midtøsten

Barack Obama kom som en sval bris etter en glovarm sommer inn på verdensscenen. Fredsprisen vant han før han fikk gjort noe. Hans tale til den muslimske verden i Kairo sommeren 2009 markerte for alvor at George W. Bush var ute av Det hvite hus. USA skulle ut av Midtøsten – ut av Irak og Afghanistan. Istedenfor skulle USA se mot Asia.

«Don’t do stupid things», sa Obama, og har siden virket svært tilbakeholden – særlig i Syria. «Den røde linjen» er et gammelt eksempel, men det er likevel et av de beste eksemplene på hvor sterkt USA ønsket å holde seg borte fra bakken i Midtøsten.

Nye spillere

USA har kanskje holdt seg borte fra bakken, men å holde seg utenfor Midtøsten har vist seg helt umulig. I det maktvakuumet som USA etterlot seg, har det imidlertid dukket opp nye aktører. Land som er villige til å sette makt bak ordene.

Dette gjelder regionale stormakter som Saudi-Arabia og Iran, men det er også klart at USA ikke kan få til noe i Syria uten at Russland har et ord med i laget.

Interessert i det regionale maktspillet? Tidlgiere har jeg skrevet om oljekrigen mellom Saudi-Arabia og Iran:

Det er slutt på den tiden da USA alene kunne diktere hva som skulle skje, mens Russland satt sur i et hjørne. Det er umulig å se for seg et lignende hendelsesforløp nå som for eksempel i Bosnia på 90-tallet. Det har ikke nødvendigvis Obama noe imot. Han har signalisert at USA var lei av rollen som verdenspoliti, og det er ingenting som tyder på at han kommer til å sette inn amerikanske soldater på bakken i Syria. Eller i Jemen, for den saks skyld.

Et spørsmål er om Obama er klar over konsekvensene. Et større spørsmål for fremtiden er hva en ny president vil gjøre med det.

Den sterkeste rett

Villet eller ikke, USAs handlingsrom i Midtøsten har skrumpet inn. Konsekvensene av dette er særlig tydelig i Syria-krigen. For det første må fredsforhandlinger nå foregå på mange flere nivåer og er derfor mye mer krevende. Den andre konsekvensen er at en ubarmhjertig kriger som Russland, sitter med de beste kortene.

Dermed kan resultatet være at Bashar al-Assad sitter lenger enn Obama. Kanskje ikke særlig mye lenger, men likevel – dette er den samme syriske presidenten som USA i flere år har sagt må gå, men som de nå forhandler om en mulig overgangsperiode for.

Lenge har man snakket om en amerikansk unipolar verdensorden som står for fall. USA er fremdeles verdens største supermakt, men et nytt system tar form.

Foreløpig er det den som er villig til å bruke mest militær makt, som trekker det lengste strået.

Twitter: @Heleneskjegg

Følg meg også på Snapchat: Skjeggesnap

Mer fra samme kommentator? Da kan du lese disse:

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Andre saker om Syria: