Noe av bråket i Oslo-skolen hadde aldri skjedd under forrige byråd

Inga Marte Thorkildsen (SV) ville snu skuta. Hun har styrt den inn i stormfullt farvann.

Oslo-skolen har vært en politisk slagmark lenge. Fra 2018 har det lignet en åpen krig. I hvert fall i offentligheten.

Astrid Søgnens spektakulære avgang som utdanningsdirektør var slutten på en langvarig offentlig skittentøyvask. Deler av hennes direktørgruppe sendte et anonymt varsel om skolebyråd Inga Marte Thorkildsen (SV). Thorkildsen selv var offentlig misfornøyd med etatens vilje til samarbeid.

Etterhvert ble Marte Gerhardsen hanket inn som Søgnens etterfølger. Hun har ledet en omorganisering av etaten.

Det har skapt mer bråk. Om direktørvekst. Lederlønnsfest. Manglende involvering av rektorer. Innleie av ledelseskonsulenter. En hel seksjon som bare jobber med læringsmiljø, sa opp i protest i høst.

Torsdag var det høring om det hele i bystyret.

Forståelig behov

Sett utenfra kan man skjønne ønsket om å røske opp i Utdanningsetaten.

Søgnen hadde sittet som øverste leder i 18 år. Mange i ledergruppen hadde også vært med svært lenge. I seg selv kan dette tilsi at endringer bør gjøres. I tillegg viste undersøkelser arbeidsmiljøproblemer, dårlige styringslinjer og en toppstyrt organisasjon.

Samtidig har skolebyråden også andre tanker om selve innholdet i skolen. Trygghet og sensitivitet for hvordan barn egentlig har det, skal høyere opp på agendaen. Kritikerne mener initiativene i denne retning går ut over arbeidet med grunnleggende ferdigheter. Disse finnes i opposisjonen, men også i Skolelederforbundet, som organiserer rektorene og andre ledere.

Det er altså konturer av den klassiske skolekonflikten mellom Høyre og SV i alt dette. Puggeskole står mot koseskole.

Positive lærere, negative rektorer

Også synet på omorganiseringen varierer etter samme politiske lest.

Forbundene som i størst grad organiserer lærere og ansatte, er positive til omorganiseringen.

«Det er to forskjellige verdener. Døren er åpen til etatsdirektørens kontor nå», sa Skolenes landsforbund under høringen.

Skolelederforbundet anerkjente derimot knapt behovet for endringer. I det hele tatt fremstår forbundet som svært skeptiske til både Gerhardsen og Thorkildsen. Etaten har ikke fungert på halvannet år, mente leder Trond Nilsen.

Så er det mange nyanser som kompliserer bildet.

Det viktige læringsmiljøteamet som sluttet, skulle man jo i utgangspunktet tro var helt med på de nye tonene om barns trygghet og læringsmiljø. Men den gang ei.

Skepsisen til at flere av Gerhardsens nyansatte direktører mangler skolefaglig bakgrunn, deles nok også av ansattes fagforeninger.

Ekstra lønnsøkninger for direktører i Utdanningsetaten er dessuten kinkig for en SV-byråd.

Erkjente bekymring

Høyre og Venstre gjør sitt beste for å klistre bråket til elevenes læring. Ifølge Venstres Hallstein Bjercke er «Oslo-skolen i ferd med å brytes ned». Det er voldsomme ord. Antagelig er koronaen fortsatt det soleklart største problemet i klasserommene.

Marte Gerhardsen erkjente likevel bekymring for prestasjonene i lesing, spesielt for gutter i småskolen. Hun erkjente også at rektorene har vært for lite involvert i omorganiseringen.

Tilstandene er nok ikke fullt så kaotiske som overskrifter gir inntrykk av. Men Thorkildsen og Gerhardsen har en formidabel jobb i å skape ro. Flertallet av Oslos rektorer er organisert i et forbund som tilsynelatende mener Oslo-skolen er på gal kurs. Slik kan det ikke være.

Konfliktnivået må ned. Rektorene må med.

At seks rektorer erklærte mistillit mot byråd og utdanningsdirektør i en kronikk i Aftenposten, er nesten umulig å forestille seg i Søgnens og Høyres tid ved roret. Det var det ikke rom for.

Sånn sett har jo Thorkildsen fått det hun ba om: Større åpenhet og mindre frykt for å si meningen sin offentlig.