Kommentar

Hva kulturen er til for | Knut Olav Åmås

  • Knut Olav Åmås,
    leder av Mediemangfoldsutvalget
Det lokale er selve grunnfjellet i norsk kulturliv: kor, korps, kulturskoler og folkebiblioteker, skriver Knut Olav Åmås. Her øver medlemmer av skolekorpset Peik fra Majorstuen skole i Oslo.

«Kunsten er verdens nattevakt», skriver maleren Odd Nerdrum. Han har helt rett, men nesten ingen tør å snakke slik.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi har hatt en norsk kulturfinansieringsdebatt i høst. Den er viktig nok, men aller viktigst er det å diskutere kulturens innhold og kvalitet. For det er bare kunst— og kulturuttrykk av høy kvalitet innenfor sin sjanger som beveger mennesker – enten det er en film eller en dansebandlåt.

Kjernespørsmålet blir nesten aldri stilt: Hvorfor kunst og kultur?

Kjernetemaet blir nesten aldri berørt: Hva er verdiene kulturen skaper ut fra funksjonene den har?

Har du fulgt med på høstens kulturdebatt i Aftenposten?

Les også

Her er 11 sitater som oppsummerer alt.

«Unyttig» og «egenverdi»

Nylig feiret Norsk kulturråd, landets mest sentrale offentlige organ for kunst— og kulturfinansiering, 50 år, med en konferanse der det ble snakket mye om hvor «unyttig» kunsten må være og hvor avgjørende kulturens «egenverdi» er.

Det er påfallende hvor mange som tror de må snakke om kunsten på det viset for å verne dens frihet.

Jeg tror ikke de må det. Da blir kunsten irrelevant.

Nå er det ikke den plumpe versjonen av den politisk-instrumentelle tilnærmingen til kultur jeg forsvarer – altså effektene for helsen, verdien for næringsutviklingen, betydningen for by og bygd. På ingen måte, for alt dette er dypt diskutabelt.Den virkelig givende måten å betrakte kulturen på, finnes heller ikke i «egenverdien» – hva nå den måtte være, jeg har aldri sett, lest eller hørt et eneste godt eksempel på det.

Dette er kunstens og kulturens kjerne

Nei, den aller mest fruktbare måten å snakke om kultur på, slik jeg ser det, finnes midt imellom disse to, ved å se på funksjonene den har: Kunstens og kulturens funksjon når kvaliteten er på plass og kunsten og kulturen bare virker. Den får først verdi i enkeltmenneskers liv og i samfunnet. Når den er for noen .

Forfatteren Sigurd Helseth skriver et sted: «Kunsten er det nærmeste vi kommer mennesket.»

For dette er kunstens og kulturens kjerne:

Den har med identitet å gjøre, hvem vi er og vil være. Og ikke er og ikke vil være, ved å stille kritiske spørsmål ved den samme identiteten. Den gjør det mulig for oss å se livet og virkeligheten skarpere, den skaper linjer og sammenhenger av forståelse eller det som det er vanskelig å forstå.

Kunsten er både lim og lupe. Den får ting til å henge sammen – eller viser ved nærgranskning hvordan og hvorfor de ikke gjør det.

Slik skaper kunsten verdier, slik er linjen fra estetikk til etikk. Kunsten er ikke «utsmykningen» i det offentlige rom eller «kulturinnslaget» som kommer til slutt på konferansen. For slikt er det lett å klare seg uten.

Noe å kjempe for

Britenes statsminister under andre verdenskrig, Winston Churchill, blir ofte sitert på noe han skal ha svart da han ble spurt om å kutte i kulturbudsjettene for å skaffe mer midler til krigsinnsatsen: «Hva er det da vi kjemper for?»

Sitatet er ikke historisk riktig, men poenget er uansett treffende. Og det er verdt å huske i en tid da både lav oljepris og flyktningkrise blir og vil bli brukt som påskudd for å kutte i kunst og kultur.

Det blir dyrere billetter til kino, fornøyelsesparker og museer. Lisensen øker.

Les også

Dyrere kultur for folk flest

Men det holder ikke. For det er overhodet ikke nødvendig å kutte jevnt med ostehøvel, det avgjør vi selv. Kultur er relativt sett et svært lite område på offentlige budsjetter. Konsekvensene av kutt vil være store for kulturen og borgerne, men betyr ytterst lite for statens og kommunenes totaløkonomi.

Konsekvensene av kutt vil være store for kulturen og borgerne, men betyr ytterst lite for statens og kommunenes totaløkonomi

Kunstnere er blant de borgere i dette landet som tar størst personlig risiko (adskillig mer enn den klassen jeg har kalt «de nest rikeste») og er aller lavest lønnet.Det veldig gode krever litt ekstra. Det middelmådige er dessverre bare litt billigere.

Gjett hva det lønner seg å satse på.

Jeg er stolt over å leve i et land som har satset og satser sterkt på kunst og kultur, og at det er bred politisk enighet om det.

Kvalitet på hvert felt

Kulturmiljøene selv må føre an i kvalitetsdebatten. Og kvalitet gjelder ikke bare den mest prestisjefylte kunsten. Det er et like aktuelt begrep enten vi snakker om de beste i landet på et felt eller vi snakker om folkebevegelser som kor og korps.

Widvey viser blåblå kulturpolitikk i praksis med sitt andre kulturbudsjett, skriver kulturredaktør Sarah Sørheim.

Les også

Ikke undervurder kulturministeren

Det er like aktuelt enten vi snakker om de store nasjonale institusjonene eller om de lokalt baserte som bærer kulturlivet, nemlig kulturskolene og folkebibliotekene.

Kvalitet er ikke én målestokk, men må legges innenfor hvert felt.

Kutt i den offentlige finansieringen samlet sett er ikke veien å gå. For det gjør hverken borgerne som kulturbrukere eller nye private finansieringskilder interessert i å delta. Tydelige offentlige satsinger forløser gjerne annen finansiering.

Kutt i den offentlige finansieringen samlet sett er ikke veien å gå

Privat finansiering gjelder ofte strålende prosjekter som det ikke er naturlig eller nødvendig for det offentlige å ta ansvar for. Alt henger sammen i den intelligente arbeidsdelingen som en blandingsøkonomi er.

Prioritere og endre

Men også i ambisiøse offentlige kulturbudsjetter må vi ha vilje til å endre og omprioritere, mellom områder og innenfor områder.

Trenger vi for eksempel offentlig finansierte teatre i nesten hvert fylke? Nei, ikke alle er spesielt gode, for å si det mildt. Vi trenger færre, men sterkere institusjoner.

Trenger vi mer kulturadministrasjon? Nei, vi trenger mindre av det, færre «kompetansesentre» og kulturorganer med ansatte som koster millioner som i stedet bør gå direkte til å skape kunst og kultur for borgerne.

Også i ambisiøse offentlige kulturbudsjetter må vi ha vilje til å endre og omprioritere

De frigjorte midlene må vi bruke til å styrke det frie kunstfeltet på alle måter, og det lokale som er selve grunnfjellet i norsk kulturliv: kor, korps, kulturskoler og folkebiblioteker.

Dét krever kommunepolitikere med vilje til å prioritere, og den viljen er mange steder uklokt svak.

Den samme svake viljen har gitt dramatiske kulturkutt i flere europeiske land i det siste. Den greske fiolinisten og dirigenten Leonidas Kavakos skrev i vår:

«I våre siviliserte samfunn er kultur det første som blir kuttet når det kommer økonomisk trøbbel, i stedet for at det er det første vi anstrenger oss for å styrke. Hvis det er noe som virkelig gjør oss rike, er det kultur, ikke penger.»

Kunsten og kulturen er nemlig samtalen om oss selv. Samtidig er den samtalen om livet og samfunnet.

Twitter: @knutolavamas

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke og skriver da på egne vegne. Flere kommentarer? Her er et lite utvalg:

  1. Les også

    Knut Olav Åmås: Den norske bygda blomstrer

  2. Les også

    Mer trusler og netthat mot norske journalister

  3. Les også

    Knut Olav Åmås: Seksuell avholdenhet. Kroppslukt. Mødrevold. De nære tabuene.

  4. Les også

    Katolisismen er den raskest voksende religion i Norge. Da må den også forstås innenfra.

Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:

Mest lest akkurat nå

  1. 1
    OSLO
    Publisert:

    Han kjøpte biler, dyre klokker og en leilighet i Spania. Nå vil påtalemyndigheten inndra formuen.

  2. 2
  3. 3
  4. 4
  5. 5