Kommentar

Arbeiderpartiet vil vinne Forskjells-Norge | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Andreas Slettholm
    Kommentator

Foto: Inge Grødum

Så er det altså mulig å gjøre brakvalg i 2017 med kamp mot økonomisk ulikhet som hovedsak. Intet kunne glede Jonas Gahr Støre mer.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det var ikke analytikeren Jonas Gahr Støre som snakket i NRKs morgensending fredag – det var en norsk politiker i begynnende valgkampmodus.

Han hadde én forklaring på det oppsiktsvekkende britiske valgresultatet. «Mange briter erfarer at de konservative med makten har ført til økte forskjeller», sa Støre.

Han mente valgresultatet var en protest mot ulikheten i Storbritannia. Beleilig nok samme sak som Ap-lederen selv forsøker å gjøre til hovedtema i det norske valget.

Mange angrep på økte forskjeller

Velgerne i vestlige land oppfører seg såpass rart for tiden at man skal være forsiktig med å analysere trender på overnasjonalt nivå.

For norske sosialdemokrater må det likevel være oppmuntrende å se hvordan Jeremy Corbyns solide dose omfordelingspolitikk kan gi høy oppslutning i duell mot et konservativt regjeringsparti.

I vår har angrepene mot Solberg-regjeringens skattekutt og manglende evne til å motvirke økte forskjeller økt, både i volum og omfang.

Det angivelige beviset på at Regjeringen fører en usosial politikk ligger i en liten økning på den såkalte Gini-indeksen, som måler inntektsulikhet i et samfunn. I en rekke debatter har Arbeiderpartiet brukt denne for alt det er verdt. Nestleder Trond Giske har allerede slått fast at «de økende forskjellene blir valgkampens viktigste sak».

Skulle han få rett, spiller Arbeiderpartiet på hjemmebane. Det kler partiet langt dårligere å forsøke å sanke velgere på verdispørsmål: Den forsøksvise motstanden mot sentralisering har vært et pinlig skue. At et Støre-ledet Arbeiderparti også har skrinlagt sin tydelige EU-støtte, vitner om et parti i utakt med seg selv i møte med proteksjonistiske strømninger.

Kan nyanseres

Arbeiderpartiet må klare å overbevise om at de økonomiske forskjellene er økende og bekymringsfulle, og at svaret ligger i Arbeiderpartiets skatteopplegg heller enn Høyres.

Det er et narrativ som fortjener opptil flere nyanseringer.

For det første er ikke utviklingen på Gini-indeksen vesentlig annerledes enn periodene Arbeiderpartiet har sittet ved makten – faktisk gikk ulikheten litt ned i fjor. SSB-forsker Rolf Aaberge mener det ikke er grunnlag for å si at ulikheten har økt mer med denne regjeringen enn den forrige.

Indeksen tar uansett ikke høyde for verdien av de offentlige tjenestene vi mottar, som ville innebære en halvering av fattigdomstallene i Norge.

Det er også relevant å se på det faktiske velstandsnivået. Målt i realinntekt har de fattigste blant oss fått ganske mye mer å rutte med. Andelen som har realinntekt under det som var fattigdomsgrensen fra 2005, er halvert på ti år.

Enkelt sagt øker forskjellene litt fordi de rike blir enda rikere enn det vi andre blir.

Ulikhetenes by?

At Norge fortsatt er et av de aller likeste land i verden – kun Island har mindre ulikhet i OECD – er lett å glemme i det offentlige ordskiftet. Og det er ikke bare politikere i valgkampmodus som kunne hatt godt av å løfte perspektivet.

Den nye forskningsantologien Oslo – ulikhetenes by er et godt eksempel. Det er en interessant og mangfoldig artikkelsamling som tar for seg de mange forskjellige manifestasjonene av hovedstadens sosiale forskjeller.

Boken belyser hvordan Oslo segregeres først og fremst ved at de rikeste danner egne «gylne ghettoer», ikke fordi de fattigste forsvinner inn i egne, fattige nabolag.

Glansbildet av Oslo-skolen som særskilt utjevnende får også en skikkelig nesestyver i skolekapittelet. Det er også beskrevet at innvandrere jevnt over har bedre helse enn sine naboer, og dermed faktisk bidrar til å utjevne sosial ulikhet i helse i hovedstaden.

Like fullt er det symptomatisk for norsk ulikhetsdebatt at Oslo ved flere anledninger omtales som «kraftig» eller «svært» segregert. Det er utvilsomt riktig om man sammenligner med resten av Norge. Men så er da også Oslo landets eneste storby.

Når det finnes internasjonale, komparative studier der Oslo kommer ut som den minst segregerte blant undersøkte europeiske hovedsteder, må man stille spørsmål om byen egentlig fortjener en merkelapp som «ulikhetenes by».

Mye som øker ulikheten

Isolert sett er det åpenbart bedre om forskjellene reduseres enn om de blir større, alt annet likt. Det er ganske godt dokumentert at store forskjeller har en rekke negative sosiale effekter – som svekket tillit, et generelt svakere «samfunnslim» og økte sosiale problemer.

Men i realiteten er aldri «alt annet likt». Økonomisk og sosial ulikhet er ikke et endimensjonalt fenomen man kan vedta seg bort fra. Hvis flere tar ut velstandsvekst i mer fritid, mens andre arbeider mer, vil ulikheten øke. Innvandring påvirker åpenbart ulikhetsnivået, slik Høyre og Civita til stadighet påpeker. Hele tiden må reduksjon av forskjeller veies opp mot andre hensyn.

En rekke politiske innretninger Arbeiderpartiet stiller seg bak, øker ulikheten: Fra elbilsubsidier til et mer romslig jordbruksoppgjør, for ikke å snakke om ordninger som BSU eller andre fordeler for dem som har råd til å delta i boligmarkedet.

Det er også pussig at bekjempelsen av Forskjells-Norge skal handle om å reversere kutt i formuesskatten, mens arveavgiften får ligge urørt.

Høyere troverdighet

Selv om forskjellene er små i Norge, kan de likevel være en vinnersak for Arbeiderpartiet. Det holder lenge at folk opplever at utviklingen går i feil retning og ønsker en korreksjon.

Nå skal det sies at også Høyre er blitt opptatt av samme tema – kampen mot økonomisk ulikhet var et hovedtema da Erna Solberg åpnet valgkampen i mai. Vurderingen på Youngstorget er nok likevel at Høyre har lavere troverdighet på dette området, og også lett kan fremstilles som usosiale.

Sjelden kan et fall på meningsmålingene så direkte knyttes til statsbudsjettet som høsten 2014, da Regjeringen lanserte sine skattekutt samtidig som de kuttet i barnetillegget til uføre.

Skvulp over Nordsjøen

Det er et åpent spørsmål hvor stor mobiliseringskraft litt økende forskjeller har på valgdagen.

I praktisk politikk plasserer Arbeiderpartiet seg langt nærmere det politiske sentrum enn hva Labour gjør i Storbritannia. Men retorikken tyder på at Støre og kompani håper at Corbyn-bølgen også skal skvulpe inn på norgeskysten til høsten.

Les mer om

  1. Kommentar Andreas Slettholm
  2. Skattepolitikk
  3. Jonas Gahr Støre
  4. Stortingsvalg 2017