Kommentar

Fire år siden Oslo Kino ble solgt: Privatiseringskritikerne tok feil | Andreas Slettholm

Det ble ingen rasering av Oslos kinotilbud etter privatiseringen.

Kinoen er ikke blitt mindre mangfoldig og mer ensrettet etter at private Nordisk Film overtok i 2013, skriver Andreas Slettholm. Monica Strømdahl

  • Andreas Slettholm
    Kommentator

For fire år siden i dag banket bystyret gjennom salg av Oslo Kino AS fra kommunen til Egmont-eide Nordisk Film.

I månedene før hadde kulturbyråd Hallstein Bjercke (V) forsøkt å overbevise innbyggerne om at det var riktig å avslutte 85 års kommunal kinodrift til fordel for en privat aktør.

Tre kategorier

Han møtte lite gehør.

Responsen kan grovt deles i tre kategorier:

• Privatiseringskritikerne. Bjercke møtte høylytt motstand blant bransjefolk, kulturinteresserte og ikke minst i den politiske opposisjonen. Arbeiderpartiet «fryktet rasering» gjennom «hensynsløse eiere som kun tenker profitt» og Rødt slo fast at «dette vil føre til en ensretting i kinotilbudet».

• De nølende skeptikerne. Noen av oss var ikke like bekymret, men slet likevel med å forstå hvorfor det var så nødvendig for kommunen å sette ut kinodriften til private. Kinoen var populær, hadde stor bredde, og gikk med overskudd hvert år. Når kinomarkedet angivelig krevde en mer offensiv eier, måtte jo den mest naturlige løsningen være at kommunen da ble en slik, heller enn å kvitte seg med selskapet.

• De desillusjonerte nostalgikerne. Disse mente kort fortalt at tilbudet knapt kunne bli verre. Tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen var blant dem som syntes at kinoen hadde mistet sin kulturelle kvalitetsprofil og like gjerne kunne overdras private.

Ved nærmere ettersyn fremsto denne smått originale posisjonen delvis som en protest mot popcornkioskenes sentrale plassering i foajeene, og delvis som et ønske om å vende tilbake til tiden der Hanssens egne favoritter fikk fordelaktig programmering på Oslos kinematografer.

  • Kulturredaktør Sarah Sørheim skrev etter valget: Oslo trenger en urban kulturpolitikk

Vinen flyter i Vika

Salg ble det uansett. For den jevne publikummer synes den mest håndgripelige forskjellen å være at billetten er blitt digital. Dernest at ikke bare Frogner-kinoen Gimle, men også kinoen i Vika selger vin – noe som i påfallende motsetning til popcornsalg synes å bli oppfattet som et rent kvalitetstegn.

Nå ville nok både smarttelefonbilletter og vinservering på Victoria skjedd uavhengig av hvem som eide kinoen. Generelt er det vanskelig å isolere effekten av eierskap i et marked i stadig endring, hvilket kinomarkedet definitivt er.

Kjemper mot sofaen

Kinoens største trussel er sofaen: Med Itunes, strømmetjenester og hjemmekinoer blir kampen om oppmerksomheten tøffere, ikke minst siden det tar stadig kortere tid før kinofilmer blir tilgjengelige for hjemmemarkedet.

Som mottrekk har kinoene i Oslo satset på å utvikle kinoopplevelsen til å handle om mer enn film, blant annet gjennom direkteoverføringer av teater, TED-foredrag, fanvisninger, teknologiske nyvinninger som 4DX, 50 Shades of Grey-treff, spesialvisninger i samarbeid med minoritetsorganisasjoner, hundekino, smurfehelg, strikkekino, konserter. For å nevne noe.

Flere titler enn noen gang

Om man likevel prøver å besvare spørsmålet om kinosalgets effekt, synes det ganske klart at privatiseringskritikerne tok feil.

Antall titler har økt etter overtagelsen. Også Nordisk Film anser det nødvendig å sikre bredde for å nå ut til sitt mangfoldige publikum i en stor by som Oslo.

Antall visninger totalt har riktignok falt sammenlignet med toppårene 2011 og 2012, men er klart høyere enn snittet på 2000-tallet. Antall besøkende pr. visning er langt lavere enn for 10-15 år siden.

Det siste kan tolkes på flere måter, men gir i hvert fall ikke støtte til en fortelling om at kinotilbudet forflates ved at bare blockbusterne prioriteres.

Et dyrere tilbud

Skulle man bekymre seg for noe, er det heller prisutviklingen. Etter privatiseringen synes billettprisen å øke mer enn den gjorde under kommunalt eie. En gjennomsnittlig kinobillett kostet nesten 115 kroner i fjor, mot 98 kroner tre år tidligere.

Det er ikke åpenbart at selve privatiseringen har gjort kinotilbudet bedre heller, så en del nølende skeptikere er neppe helt overbevist.

Men kanskje er det lettere å henge med i kinoutviklingen, lage nye konsepter, målrette markedsføring og følge med på internasjonale trender dersom man er del av et internasjonalt konsern med faktisk interesse for kinodrift.

Ingen tårer for kvalitetsfilmen

For de desillusjonerte nostalgikerne er sikkert mye galt fremdeles. Men ser man Oslos kinotilbud under ett, er det i hvert fall ingen grunn til å gråte for den smale filmen.

Foruten Oslo Kinos bredde, lever Cinemateket i beste velgående, og også den lenge bebudede nyskapningen Vega Scene blir arena for såkalt kvalitetsfilm. I tillegg får en populær festival som Film Fra Sør snart følge av den nye filmfestivalen Oslo Pix. Neste år åpner også selskapet SF hele 14 nye saler på Storo.

Men popcornkioskene er nok kommet for å bli.

Les mer om

  1. Film
  2. Oslo
  3. Privatisering

Relevante artikler

  1. OSLOBY

    Strid om Gimles fremtid

  2. OSLOBY

    Kulturpersonligheter slår ring om Gimle kino

  3. OSLOBY

    Midt i strømmerevolusjonen satser Vega Scene ved gamle Hausmania på smal film og ny dramatikk

  4. KULTUR

    Forsamlinger på 30–100 personer blir antagelig ikke tillatt i år. Det kan bety katastrofe for kinoene.

  5. BYLIV

    Nå går det oppover med kinobesøket i Oslo igjen

  6. KULTUR

    Bygger Oslos største kinolerret