Kommentar

Dødstrafikken i Middelhavet er vår tids "Titanic" | Per Anders Madsen

  • Per Anders Madsen
    Redaktør

5.082 mennesker omkom i Middelhavet i 2016, ifølge FNs organisasjon for migrasjon, IOM. Bildet er tatt under en redningsoperasjon der det norske skipet Siem Pilot deltok. Foto: Stig B. Hansen /Byrå

Vrakene i Middelhavet forteller at reisen er livsfarlig. Men valgene migrantene tar, er rasjonelle, mener forfatteren Alessandro Leogrande.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

5.082. Så mange mennesker omkom i Middelhavet i fjor eller har status som savnet, ifølge FNs organisasjon for migrasjon, IOM.

Tallet stemmer ikke. Det vil aldri bli mulig å vite hvor mange som døde, for ingen vet hvor mange som er om bord i holkene og gummibåtene som kantrer, brenner eller som omverdenen aldri får høre om fordi ingen visste at de la ut på turen. Det sikreste vi kan si om dette tallet, er at det er for lavt.

Evig liv som myte

Jeg begynner ofte å tenke på «Titanic» når jeg ser dødstallene i Middelhavet. De gir meg en ubestemmelig fornemmelse av at denne trafikken, dette uhyggelige tapet av menneskeliv, forteller noe skjebnesvangert om vår samtid, dens motsetninger og konflikter, noe vi bare aner rekkevidden av og bare ettertiden vil kunne se klart.

1.512 mennesker gikk ned med «Titanic», tallet er noe usikkert fordi noen avlyste reisen i siste liten uten at de ble strøket fra passasjerlistene. Noen reiste under falskt navn og ble telt to ganger på listen over omkomne.

«Titanic» gikk ugjenkallelig til bunns få timer etter kollisjonen med isfjellet 14. april 1912. Men i samme øyeblikk som skipet sank, begynte dets evige liv som myte, som fortelling om samtidens harde realiteter, håp, fremtidstro og brustne illusjoner.

Les Wikipedia-artikkelen om «Titanic»s forlis.

Kimen til egen undergang

Om bord på skipet som ikke kunne synke var mennesker som tilhørte strengt adskilte verdener. Skillet ble avgjørende for liv eller død, for disse vanntette skottene braste ikke sammen ved reisens slutt. Av kvinnene som reiste på første klasse, ble 97 prosent reddet. Av menn på andre og tredje klasse mistet 92 og 84 prosent livet.

Med på jomfruturen var noen av verdens rikeste og mest kjente personer, men det store flertallet var fattige emigranter fra land som Armenia, Irland, Italia, Russland og Sverige. For ettertiden er «Titanic» blitt det mektigste symbolet på et klassesamfunn som bar i seg kimen til sin egen undergang.

Å gi dem et ansikt

I Middelhavet er det de navnløse som forsvinner. Det er ingen berømtheter om bord i gummibåtene og rustholkene, ingen John Jacob Astor eller Benjamin Guggenheim som kan gjøre katastrofene til heroiske, individuelle tragedier.

5.082 forblir et forferdelig stort og forferdelig anonymt tall.

Boken Grensa. Flyktningstraumen over Middelhavet, nylig utgitt på norsk på CappelenDamm, er båret frem av et dobbelt ønske: Gi dem som forsvinner et ansikt og samtidig se dem som noe annet og mer enn bare «ofre», forstå noe av det komplekse livet til dem som gir seg i kast med den månedslange, av og til årelange, reisen mot Europa.

Her er beretningene til afghanske og eritreiske unggutter på mottak, en kurdisk familiefar som har krysset grensen flere ganger i sitt liv og nå driver en kebabsjappe i Bolzano, her skildres smuglernes kyniske forretningsmodell og den massive volden emigranter og flyktninger utsettes for.

Blottlegger motsetningene

Det er en viktig utgivelse. Ikke fordi forfatteren, den italienske journalisten og forfatteren Alessandro Leogrande gir svar på hvordan migrantkrisen skal løses, men fordi boken gjennom sine enkelthistorier blottlegger vår tids bitre motsetninger som det er farlig å fortrenge.

Eller som Leogrande selv sier det: «Grensa er eit barometer på verda.»

Grensen er også bevegelig. Den flyttet seg da Italia sendte sine kystvaktskip langt sørover i Middelhavet under operasjon Mare Nostrum i 2014, og nordover igjen da operasjonen ble oppgitt. Den åpnes og stenges, som landruten over Vest-Balkan da migrantstrømmen eksploderte høsten 2015.

Libya som bufferstat?

Nå er planen å flytte grensen lenger sørover enn noen gang tidligere. Det ble klart på EUs toppmøte på Malta tidligere denne måneden.

Regjeringssjefene ble enige om å støtte Libyas kystvakt med 1,8 milliarder kroner. På lengre sikt er målet sannsynligvis å få satt opp asylmottak og leire på libysk jord for å få stanset båttrafikken over havet.

Det kan også være aktuelt å innlede et samarbeid med nomadestammer i Sahara for å hindre migranter å ta seg inn i Libya. Malta, som har formannskapet i EU dette halvåret, har gått inn for dette.

Men Libya er i kaos, preget av vold og lovløshet. Vurdert ut fra beretningene i Leograndes bok, vil det være umulig å gjøre Libya til migrantstrømmens bufferstat uten å utløse nye, humanitære kriser.

Vil være et vitne

I liten grad går boken inn i slike konkrete, politiske analyser. Appellen ligger på et annet plan.

Den bæres av en trang til å fange inn noen detaljer i en av vår tids store fortellinger, forstå noen «bitar av eksistens som elles ville bleikne og forsvinne slik menneska bleiknar og forsvinn.»

Går du inn på Wikipedia, kan du fortsatt lytte til lydklippet med de fortvilte nødsignalene fra Nord-Atlanteren, 105 år etter at Titanics to telegrafister satt ved morsenøkkelen og prøvde å påkalle verdens oppmerksomhet.

Leogrande ønsker å være et vitne, en som ikke flykter fra volden og tragedien. Og boken er hans telegrafinøkkel.

  1. Les også

    Denne kommentaren skrev jeg etter en av de største enkelttragediene i Middelhavet de siste årene, da nesten 300 mennesker døde rett ved øya Lampedusa:

  2. Les også

    – I snitt har 14 mennesker dødd hver dag i Middelhavet i år

  3. Les også

    EUs nye løsning på «flyktningproblemet»: Send dem tilbake til Afrika

5.082 mennesker omkom i Middelhavet i 2016, ifølge FNs organisasjon for migrasjon, IOM. Bildet er tatt under en redningsoperasjon der det norske skipet Siem Pilot deltok. Foto: Stig B. Hansen / BYRÅ

Les mer om

  1. Migrasjon
  2. Italia
  3. Flyktninger
  4. Middelhavet

Relevante artikler

  1. NORGE

    Over 500 reddet av norsk skip

  2. A-MAGASINET

    - Det er drap. Folk har ikke en sjanse i havet.

  3. VERDEN

    Som 16-åring overlevde Hassan et skipsforlis. Nå redder han migranter i Middelhavet.

  4. VERDEN

    13.000 er blitt sendt tilbake til fots i Sahara-ørkenen. Se den unike bildeserien.

  5. KOMMENTAR

    Italias kroniske hodepine

  6. KOMMENTAR

    Integreringens tid er forbi. Kanskje er det like greit. | Andreas Slettholm