Kommentar

Ulven er en del av Oslo-eliten | Andreas Slettholm

  • Andreas Slettholm
    Kommentator

Foto: Inge Grødum

Det er ikke ulven som provoserer mest. Det er fansen.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Majestetisk, mystisk og mytisk: Ulven er et praktfullt innslag i norsk natur. Slik tenker jeg, og det er ikke så rart. Jeg er jo fra Oslo, relativt høyt utdannet, skriver i avis og har aldri sett ulv i levende live.

For sånne som meg er naturen mest stas når den ligger der vill og uberørt, mest mulig i fred for mennesker. Vi vil jo gjerne ha værbitte fjell, nakne vidder og tett skog å drive rekreasjon i, når vi en gang innimellom tar en pause fra de heseblesende Oslo-livene våre.

Ulvesynspunktet følger naturlig av dette, selv om argumentene vi bruker som regel er mer rasjonelle. Vi trekker heller frem at ulven ikke har drept noe menneske i Norge på 215 år, og at dens rolle som sauemorder er sterkt overdrevet. Det er så mange dumme myter og konspirasjonsteorier om ulven, men vi må forholde oss til forskningen. Vi slår i bordet med Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven, slik vi forstår dem: Ulven må få leve.

Såkalte ulvemotstandere

Dette gjør ikke inntrykk på de såkalte ulvemotstanderne. I dag, samme dag som partiene bak rovdyrforliket møtes i krisemøte, busses de inn fra bygda for å demonstrere foran Stortinget. De er dypt provoserte av miljøminister Vidar Helgesens nei til ulvejakt i ulvesonen.

Jeg skriver såkalte ulvemotstandere med overlegg. Forskningen viser at også de betrakter ulven som majestetisk, overlegen, ren og vill. Det er ikke ulven i seg selv de vil til livs. Det er Oslo-makten.

  • Makten hoper seg opp - og menn bosatt i Oslo dominerer, skriver Knut Olav Åmås

Trussel mot tradisjonell bygdekultur

For dem er ulvespørsmålet nok en trussel mot den tradisjonelle bygdekulturen.

Som om ikke sentralisering og fraflytting var nok, vil Oslo-eliten også ha styringen over hvordan utmarka på bygda skal forvaltes.

Forskerne Olve Krange og Ketil Skogen har gjennom snart 20 år beskrevet hvordan ulvemotstandere – jegere og andre med tradisjonell livsstil i innlandet – opplever en verneorientert rovdyrforvaltning som et uttrykk for en ignorant, urban middelklassekultur. De som fatter vedtakene, fatter ikke hvordan det er å leve med ulv på gårdstunet.

Slik blir ulv i praksis et spørsmål om autonomi og lokalt selvstyre. Forskerne bruker begrepet «kulturell motstand» om protesten mot elitenes autoritet, når denne oppleves som en trussel mot kontroll over eget liv.

Klassespørsmål

Forskerne forstår posisjonene i ulvedebatten som et klassespørsmål – men der skillelinjene er kulturelle heller enn økonomiske. Jegere med arbeiderklassebakgrunn danner allianse med rike skogeiere, i felles forståelse av at jakt, friluftsliv og utnyttelse av det naturen har å by på inngår i en tradisjonell og fornuftig idé om hva et godt bygdeliv er.

Så er det ifølge forskerne også slik at synet på ulven er mer variert i ulvekommunene enn man kan få inntrykk av. Også der finnes en del «innflytta akademikere», eller andre med svakere tilknytning til tradisjonell utmarksbruk, som gjerne hilser ulven velkommen.

Undervurderer symbolkraften

De såkalte ulvemotstanderne ble nok litt overrasket da ulvens inntog i Østmarka i 2013 ble bejublet av Oslo-folk – da bortfalt deres mye brukte argument «bare vent til ulven lusker i deres hager». Men det viser at også denne siden undervurderer hvor stor symbolsk betydning ulven har for urbane vernetilhengerne.

På samme måte forstår sjelden miljøvernerne at det er Oslo-elitens makt over rovdyrforvaltningen i seg selv som provoserer. De regionale rovviltnemdene er et godt eksempel på den nennsomme maktbalansen – de oppnevnes formelt av Klima- og miljødepartementet (altså Oslo-eliten), men etter forslag fra de berørte fylkeskommunene. Når lovavdelingen i Justisdepartementet (ekstremutgaven av Oslo-eliten) overkjører nemndene, forrykkes kompromisset mellom lokal og sentral makt i rovdyrforvaltningen.

Ingen vil la seg overbevise

Kanskje er det underlig at bygdeforsvarerne har valgt seg ut akkurat ulv som symbol på Oslo-elitens makt.

Men det er ikke mindre besynderlig at miljøvernere har gjort ulven til fremste symbol på miljøvennlig naturforvaltning. Og når debatten blir så symboltung, blir det også mer og mer naivt å tro at konflikten kan løses gjennom rasjonell diskusjon.

Miljøvernere kommer neppe til å la seg overbevise om at et Norge uten ulv går helt greit, like lite som ulvemotstanderne vil akseptere å la seg overkjøre av byråkrater og aktivister. Til slutt blir spørsmålet ikke nødvendigvis bare hvem som har best argumenter, men hvem styresmaktene skal ta mest hensyn til.

Jeg heller nok mot at man bør høre mest på Oslo-eliten. Men så er jo jeg fra Oslo, relativt høyt utdannet, skriver i avis og har aldri sett ulv i levende live.


Vil du lese flere kommentarer av Oslo-kommentator Andreas Slettholm?

Les mer om

  1. Rovdyrforvaltning
  2. Ulv
  3. Distriktspolitikk

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Ulvepolitikken fungerer ikke på mennesker

  2. VERDEN

    800 ulver skaper politisk strid i Tyskland

  3. KRONIKK

    Kronikk om den siste ulvejakten: Det er ikke sauen som driver ulvemotstanden

  4. OSLOBY

    Forsker: – Katta-elevene trenes for eliteposisjoner

  5. KRONIKK

    Er den norske modellen i faresonen? Vil vi heller ha den polske?

  6. KOMMENTAR

    Radikale på venstre- og høyresiden har mye felles. Det er ikke så rart. .