Krig var nest siste utvei | Frank Rossavik

Irak. Granskingen av Irak-krigen viser at statsminister Tony Blair handlet etter magefølelser.

På samme måte som flyselskaper alltid forsikrer om at «sikkerheten har førsteprioritet», sier politikere alltid at «krig er siste utvei».

Den mest knusende konklusjonen fra den britiske granskingen av Irak-krigen er ikke at etterretning om Saddam Husseins antatte masseødeleggelsesvåpen ble trukket for langt eller at de langsiktige konsekvensene av krig ble undervurdert, for det har verden visst lenge.

Mest knusende er konklusjonen om at krig ikke var siste utvei. Det var fortsatt mulig å avdekke hvorvidt Irak hadde masseødeleggelsesvåpen og eventuelt få dem fjernet uten å rasere Irak.

Ville være bestevenn

Hvorfor var britenes daværende statsminister Tony Blair da så ivrig etter å delta på felttoget til USAs president George W. Bush?

Ett svar er at Blair var så opptatt av å beholde posisjonen som den amerikanske presidentens nærmeste alliansepartner at den kritiske sansen en statsleder forventes å ha, var ute av spill.

Rapporten fra Chilcot-kommisjonen er på 2,6 millioner ord som ingen ennå har lest. For Blair er det verste i ordflommen sannsynligvis gjensynet med noen korte meldinger han sendte til vennen i Det hvite hus, av typen «aksjoner nå, så kan du rettferdiggjøre senere» og «jeg er med deg, samme hva».

Den britiske statsministeren handlet etter instinkter og følelser.

Intet hastverk i 2003

Man kan nok forsvare Blair (og Bush) ved å si at Saddam Hussein i 2003 opptrådte truende. Den irakske diktatoren hadde også tidligere brukt masseødeleggelsesvåpen – sennepsgass og nervegass – i krig mot kurdere nord i landet. Når det så kom etterretningsinformasjon som kunne tyde på at bruken av slike våpen igjen var på gang, er det mulig å skjønne følelsen av hastverk.

Men, som Sir John Chilcot gjorde klart under presentasjonen av rapporten, Saddam Hussein utgjorde ingen umiddelbar trussel i mars 2003. Det kom klare advarsler om hvor galt det kunne gå i regionen etter en krig. Det hastet ikke å gå til aksjon. Krigen kunne ha vært unngått.

Antagelig er det en forenkling å si at Irak-krigen er årsaken til Den islamske statens fremvekst og de blodige konfliktene som fortsatt herjer. Spør man derimot vanligere irakere om hva de foretrekker av et stabilt, om enn brutalt, diktatur på den ene siden og et slags demokrati i kronisk borgerkrig på den andre, vil mange nok velge det første. I alle fall vil de gjøre det i dag, like etter nok en stor terroraksjon i Bagdad.

Senskader også for Blair

For Tony Blair er rapporten drepende, om enn ikke så overraskende. Mange av hovedpunktene var kjent fra før. Også for hans del har krigen hatt et langt og stygt etterspill, ikke bare for det personlige ettermælet.

Blair var den mest EU-vennlige britiske statsministeren i nyere tid, og kunne – som respektert eldre statsmann – ha vært en ressurs for «remain»-siden i valgkampen. I stedet måtte Blair se at hans uttalte støtte til fortsatt EU-medlemskap ble brukt ivrig av nei-siden, med en begrunnelse på fire bokstaver: Irak.