Oljepenger som skaper historie | Einar Lie
I det oljerike Norge ser vi med et bekymringsløst blikk ikke bare på den økonomiske fremtiden, men etter hvert også på fortiden.
Det er egentlig litt synd at Guinness’ rekordbok allerede har lagt beslag på tittelen «Først og størst – sist og minst». Dette ville vært en glimrende tittel på årets statsbudsjett.
Budsjettets vektlegging av på den ene siden utgiftsvekst og oljepengebruk, og innsparinger og krevende reformer på den andre, ville med rekordbokens gamle tittel vært fanget inn på en fin måte.
Nye rekorder
Regjeringen vil hente 208 milliarder kroner fra oljefondet neste år, mot 174 i år og 138 i budsjettet for 2014.
Dette er eventyrlig store tall; økningen i fjor og i år er på henholdsvis 26 og 20 prosent – uten at kostnader for å ta imot nye flyktninger er fullt innarbeidet.
Min kalkulator viser at en årlig økning på 23 prosent vil gi en dobling på mindre enn tre og et halvt år, en firedobling på under syv år og en åttedobling på 10.
De med god hukommelse husker kanskje hvor mye Oljefondet bidro med bare for noen få år siden. I statsbudsjettet for 2008 gikk Kristin Halvorsen inn for å hente hele 36 milliarder – som vi sa den gangen – ut av fondet.
Samferdsel er blant vinnerne denne gang.
Produktivitetskommisjonen har fortalt oss at kostnadene ved å bygge veier er nærmere 60 prosent høyere i Norge enn i Sverige. Dette er kjedelig, men problemet løses ved at det nå dyttes så mange milliarder inn i denne satsingen at vi likevel vil få en del vei ut i andre enden.
Flere politikere har etterlyst penger til bygging av jernbane. Her viser det seg at grunnen til at det ikke gis mer, er at jernbanen selv ikke greier å bruke mer penger.
Borgerlig politikk?
Ut fra tilvante forestillinger om hva som er borgerlig politikk, er det egentlig ikke så lett å forstå at det står blåblå partier bak dette.
Gode formål over et veldig bredt politisk spektrum blir tilgodesett. Størrelsen på offentlig sektor vil øke, både i kroner og som andel av totaløkonomien.
Man kan kanskje innvende at vi har hatt en liten økning i ledigheten i noen bransjer og områder, og at også blå partier er forpliktet til å holde ledigheten nede. Men økningen i oljepengebruken var altså ikke mindre i fjor, da oljeprisen og aktiviteten var langt bedre. Og det er uansett et slags tankekors at den riktige medisinen, etter å ha økt oljepengebruken kraftig i mange gode år, er fortsatt å øke oljepengebruken når problemer manifesterer seg.
En beskattet reform
Nå ville det vært mulig å gi mye til store sektorer og likevel klemme inn effektivitetsfremmende tiltak og vanskelige reformer mellom de mange fete bevilgningene. Men slike finnes knapt.
Den viktigste økonomiske reformen vi står foran nå, er den krevende omleggingen av skattesystemet. Her har det vært mye snakk om såkalte brede forlik, med god grunn: En skatteomlegging inneholder både noe som er populært, skattelettelser, og innstramminger, som få velgere liker.
Erna Solberg og Siv Jensen har dermed plukket ut både rosinene og pølsene og presentert dem som sin egen gave til skatteyterne for 2016
Regjeringen har valgt å legge forslag til store lettelser i bedrifts— og personbeskatningen inn i selve statsbudsjettet, mens det meste annet presenteres i en melding til Stortinget. Erna Solberg og Siv Jensen har dermed plukket ut både rosinene og pølsene og presentert dem som sin egen gave til skatteyterne for 2016.
Tilbake ligger litt potetmos og sure agurker på en kald tallerken, som de andre partiene kan være med lage et såkalt bredt forlik på. Lykke til.
Willoch, Tajik og fortiden
Før budsjettet ble fremlagt, presenterte tidligere statsminister Kåre Willoch en ny bok. Der snakket han pent om det historiske Høyres vilje til å lage velferdspolitikk og viste forståelse for venstresidens radikalisme i perioder da de borgerlige holdt igjen.
I denne spalten gikk Hadia Tajik i rette med den første påstanden. Høyre var en bremsekloss i en stadig utvikling mot nye velferdstiltak drevet frem av sosialdemokratiet og andre gode krefter, mente hun.
Tajik har nok rett i det konkrete. Høyre har pleid å være litt mer bekymret enn Arbeiderpartiet og Venstre for kostnadene ved nye reformer. Mer interessant enn hvem som har rett, er imidlertid selve diskusjonen om hvem som har vært først ute med kostbare tiltak.
Vi har hatt flere runder de siste årene, der borgerlig tenkende hevder at deres forgjengere har vært like opptatt av dyre reformer som arbeiderbevegelsen, til skarpe protester fra dem som vil holde på et eierskap til velferdsstaten.
Nytt blikk på historien
I flere europeiske land diskuteres det hvem som hadde ansvaret for altfor dyre velferdstiltak, som nå skaper store underskudd i statsfinansene. I Norge er det altså annerledes.
Vi skiller oss ikke bare ut med grenseløse budsjetter, men også med at vi ser med et bekymringsløst blikk ikke bare på fremtiden, men etter hvert også på fortiden.
Grunnen til at vi aldri er kommet i Hellas’ statsfinansielle posisjon, er at vi har hatt forsiktige og nøkterne politikere som har spurt hvordan gode tiltak skal finansieres.
Og grunnen til at vi i dag kan konkurrere om opphavsretten til nesten enhver tidligere reform, er at vi har funnet olje. La oss ikke glemme det første når vi nå gleder oss over det siste.
Stemmer fra en glemt fortid
Historisk utgjør Arbeiderpartiets politikere ikke noe unntak fra forsiktigheten. I 1948 presenterte regjeringen Gerhardsen sin folketrygdmelding. Men først på 60-tallet, da partiet kom i opposisjon, foreslo de å realisere herligheten.
I mellomtiden prioriterte Gerhardsens regjeringer å bygge ut landets produksjonsapparat og fysiske infrastruktur. Staten finansierte mye direkte, i tillegg hadde Norge et svært mildt regime for bedriftsbeskatning. Skatteinntektene ble i hovedsak betalt av sosialdemokratiets egne velgere. Dette manet til forsiktighet.
Reiulf Steen forteller et sted at AUF lenge ønsket å få realisert folketrygden. Da han som ungdomsfylkingens leder en gang tok saken opp i partiets sentralstyre, oppsto en stillhet før LOs mangeårige leder Konrad Nordahl tok pipen ut av munnen og spurte sarkastisk: «Hvem skal betale dette, da? Er det AUF, det?».
Slik talte fortidens menn. Deres stemmer er nå forlengst borte fra politikken. Men la oss, på en stille søndag i tidenes dyreste budsjetthøst, der selv en Kåre Willoch fristes til å se på historien med blåblå øyne, minnes alle partiers Konrad Nordahl’er, som var bekymret for fremtiden, prioriterte grundig mellom dyre tiltak og med kraft løftet frem krevende reformer når tiden var inne.
Einar Lie er professor i historie, Universitetet i Oslo
På Twitter: @lie_einar
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
Statsministeren åpner for å bruke mer oljepenger for å betale for flyktningstrømmen:
Solberg: Ingenting er vernet i neste års budsjett
Å bli enige om hvordan ekstrakostnader i størrelsesorden ti milliarder kroner skal betales, kan bli den største utfordringen for de borgerlige, kommenterer Thomas Boe Hornburg:
