Fire ubehagelige spørsmål om innvandring og integrering | Helene Skjeggestad
Det er bare å erkjenne det først som sist: Norge er blitt et attraktivt mål for migranter. Hva gjør vi med det?
Sommerens migrantbølge kom overraskende på norske myndigheter. Det er det ingen som benekter. Nå handler det om dag-til-dag-tiltak for å sørge for at de som banker på døren vår, får en verdig behandling.
Samtidig er det nødvendig at det foregår en parallell diskusjon om hva som bør gjøres på lang sikt.
1. Hvem trenger vår hjelp mest?
Den norske dugnadsånden er sterk, og de fleste er enige om at vi skal hjelpe dem som trenger det mest. Det vanskelige er at de som kommer til Norge, mest sannsynlig ikke er de største taperne i flyktningkrisen. De svakeste har hverken ressurser eller kapasitet til den lange reisen. Det betyr selvfølgelig ikke at de som kommer hit, ikke har rett til å reise fra krig og konflikt og prøve å skape seg et bedre liv.
Men det utfordrer hvor vi skal sette inn ressursene, og på hvilken måte.
NYHETSSAK:
Erna Solberg om:* Slik vil krisen forandre Norge* Dette forventer hun av nordmenn* Bråket med Frp
Morten Bøås ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) argumenterer godt for hvordan flyktningkrisen skaper vinnere og tapere, et hierarki av lidelse. Det å gjøre prioriteringer innenfor lidelse, er tungt og upopulært, men det må gjøres, er hans hovedpoeng. Første skritt for å hjelpe de svakeste er å innse dette.
Deretter bør grensekontrollen gjenopprettes, flere må få tilgang til Europa for å avlaste nærområdene og det må jobbes målrettet med internasjonale og europeiske avtaler.
2. Hvilke velferdsgoder må kuttes?
De umiddelbare konsekvensene av økningen i antall asylsøkere ser vi allerede. Utlendingsdirektoratet (UDI) ber om utvidet hjelp, og det foregår en «intens jakt» på folk til å drive flere mottak. Politisk ser vi hvordan uenighetene mellom regjeringspartiet Frp og de øvrige partiene nærmest lammer arbeidet med et bredt forlik på Stortinget.
AFTENPOSTENS LEDER OM DEN POLITISKE SITUASJONEN:
Situasjonen krever partiledere som snakker sammen, ikke som brevveksler.
Regjeringen regner med at det vil komme 33.000 flyktninger og asylsøkere til Norge neste år, men det minner mest om «tenk på et tall»-leken. I neste års budsjett må Regjeringen finne inndekning til minst 9,5 milliarder kroner knyttet til asyltilstrømningen. Hvor mye den nye situasjonen vil koste i årene fremover, er det ingen som vet. Men det vil koste.
Spørsmålet blir da: Hvilke goder og ytelser er den norske befolkningen klar til å gi fra seg for å skape et inkluderende samfunn som hjelper mennesker i nød?
Foreløpig er det endringene i bistandsbudsjettet som er mest tydelige, og Erna Solberg (H) håper at det skal gjøre motsetningen mellom «dem» og «oss» mindre. Men motstanden fra støttepartiet KrF kommer hun ikke unna, selv om en god del av endringene nok vil bli stående når budsjettet er ferdig. Det redder dette statsbudsjettet, men den store diskusjonen er hvordan dette kommer til å påvirke fremtidige stats— og kommunebudsjetter. En fallende oljepris, en økonomi i omstilling og økt innvandring påvirker de store tallene i statsbudsjettet, og vi kommer ikke utenom en tøffere prioritering i fremtiden.
Solberg klarer kanskje å unngå en oss-mot-dem-situasjon i høst, men den kan komme når vi skal diskutere hvordan kommunene skal dekke inn behov for økt helsehjelp, tilpasset undervisning og barnevernstjenester. Og den kommer hvis vi ikke greier å få den nye befolkningsgruppen i arbeid innen rimelig tid og i verste fall skaper en ny underklasse i Norge.
NYHETSKOMMENTAR FRA POLITISK REDAKTØR:
Godhetshierarkiet
3. Hva trenger Norge?
I Norge er det bred enighet om at man skal gi flyktninger og asylsøkere den beskyttelsen de har krav på. Dette ligger fast. Men i en situasjon der det også kommer andre typer migranter, kan man se til land med en lengre migrasjonshistorie.
Flere av de klassiske innvandringslandene som Canada, Australia og Storbritannia benytter i dag et seleksjonssystem for innvandrere. Dette gjelder ikke flyktninger med beskyttelsesbehov, men for eksempel for arbeidsinnvandring benytter landene seg av ulike versjoner av et poengsystem basert på søkerens kvalifikasjoner – en får poeng for tidligere utdannelse, språkkunnskaper osv.
Poengsystemet har fått kritikk for å være brutalt og vil ikke fungere optimalt for et Schengen-land som Norge. Men hvis den norske velferdsstaten skal opprettholde et høyt nivå av ytelser og goder, samtidig som man tar vare på de svakeste, vil diskusjonen om hva Norge trenger tvinge seg frem.
4. Klarer vi å beholde likheten?
Akkurat nå preges debatten av øyeblikkstiltak. Politikerne er imidlertid smertelig klar over at den store utfordringen kommer på litt lengre sikt, og at planene for en vellykket integrering må legges nå.
Den norske velferdsstaten bygger på et fordelingsprinsipp om økonomisk resultatlikhet. Her finnes det selvfølgelig variasjoner, men staten har som oppgave å sikre mest mulig likt resultat gjennom å kompensere for ulike forutsetninger. Et eksempel på dette er det norske introduksjonsprogrammet.
Dette står i motsetning til for eksempel den individbaserte ideologien i USA. Her vektlegges sjanselikhet, og så har man mulighet til å jobbe seg oppover.
Selvfølgelig finnes det eksempler på at integreringen ikke alltid fungerer optimalt i dag, men stort sett er det norske samfunnet et godt samfunn å komme inn i. Et stort antall innvandrere vil sette dette systemet under press – særlig økonomisk, men også ideologisk.
Er vi villige til å akseptere mer ulikhet og mindre resultatlikhet hvis vi kan hjelpe flere?
Dagens asyltilstrømning vil endre Norge på ulike måter. Spørsmål som tidligere var mer eller mindre fortrengt, må løftes frem og diskuteres på en skikkelig måte. Bare slik kan vi sørge for at flest mulig får hjelp samtidig som vi bevarer det som har gjort Norge til et godt land å leve i.
Twitter: @Heleneskjegg
Følg meg også på Snapchat: Skjeggesnap
Mer fra samme kommentator? Da kan du lese disse:
