Kommentar

Knut Olav Åmås: Den norske bygda blomstrer

  • Knut Olav Åmås, leder av Mediemangfoldsutvalget

I Drangedal har de prøvd å lokke til seg tilflyttere med slagordet "Fire millioner grantrær kan ikke ta feil". Men som i mange andre bygder er attraktive arbeidsplasser det viktigste for å få folk til å bo her. Foto: Knut G. Bjerva

Bygdene vil bli viktigere i stadig flere nordmenns liv – samtidig med at flyttestrømmene går til byene.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg ser en gryende norsk bygdedebatt. Den handler om mye mer enn kommunesammenslåinger: Hva slags samfunn er egentlig norske bygder? Hva er det som gjør noen av dem til virkelig gode steder, mens andre er samfunn folk bare flytter fra?

Knut Olav Åmås

Temaet blir diskutert både her og der. Det relativt urbane tidsskriftet Minerva slo nylig til med både temanummer og debattmøte om«Bygda». Distriktsdebatter med til dels heftig motstand mot «sentralisering» preger hvert eneste partis landsmøte i vår. En kommentator i Klassekampen mener «et bygdeopprør ulmer» i Høyre. Mandag presenterer Agri Analyse og tankesmien Agenda undersøkelsen «Verdien av norsk mat».

Vitale bygder

Er den norske bygda i ferd med å «dø», slik noen vil ha det til? Det er en uinformert klisjé. Fortsatt bor 20 prosent av befolkningen i bygder. Dette landet er fullt av vitale bygdesamfunn, med borgere som elsker bygda si og vil noe med den, ønsker mye for den. Så her er en motstrøms-kommentar om bygda.

Én ting slår meg: Hvor negativ, fryktsom og defensiv påfallende deler av debatten om bygdene er.

Noe er nok forårsaket av all arrogansen og uvitenheten som blomstrer så vilt blant dem som vet lite om livet i norske bygder. På den andre siden virker det fortsatt ofte som om enhver sentralisering – selv om den måtte være godt begrunnet – er selve djevelen som enøyde lokalaktivister vil bekjempe med alle midler.

De kaller gjerne enhver strukturendring for «rasering». Men sentralisering er jo ofte en konsekvens av hva folk vil, hvor de ønsker å bo og leve.

Kvinner flytter mest

Selvsagt er bygdene presset fra mange kanter. Statistikkene viser at Norge snart tar igjen Sverige i graden av sentralisering, til tross for en mye mer omfattende distriktspolitikk i etterkrigstiden. Åtte av ti nordmenn bor i byer og tettsteder.

Folk flest vil bo i en småby eller i tettbygd strøk, viste en måling gjort av Sentio for Nationen i fjor: 29 prosent ønsker å bo i en liten by, 25 prosent i tettbygd strøk, 24 prosent i storby. Å bo i en bygd ønsker 16 prosent.

Kvinner er overrepresentert blant dem som vil bo andre steder enn på bygda, som derfor flyter over av single menn.

Forrige helg leste jeg en reportasje i Bergens Tidendes magasin. Avisen har en stor serie om vestlandske bygder. Under tittelen «Jentene frå verdas ende» forteller en av journalistene om hvordan alle jentene i klassen hennes flyttet ut etter endt skolegang i Åkra i Kvinnherad. Ingen kom tilbake igjen. «Det er sårt», forteller hun.

Bergens Tidende har oppsøkt kvinnene der de bor i dag, spredt for alle vinder gjennom 25 år. Det er utdannelse og yrke som gjør at de ikke flytter tilbake til Åkra. «For kva skulle eg gjort der?» som en av dem sier. Nå bor vestlandskvinnene i byer rundt i landet, også i Oslo.

Jobb, jobb, jobb!

Attraktive arbeidsplasser er det viktigste for å få folk til å bo et sted. Jeg tror mange bygder har mye å gå på når det gjelder å forenkle og tilrettelegge, særlig for gründere som vil etablere nye jobber i privat sektor. Det trengs også fagmiljøer med en viss størrelse. Færre, men større kommuner i Norge kan medvirke til det.

I Telemarks-kommunen Drangedal – med slagordet «Fire millioner grantrær kan ikke ta feil» – vil de mer enn gjerne ha tilflyttere, men: «Skal du flytte hit, må du skape din egen jobb eller pendle», som næringsutvikler Tore Halvorsen sier det til Minerva.

En gjenganger i debatten om bygdenes fremtid er at de mangler nok arbeidsplasser for høyt utdannede. Riktig, det. Men kompetanse handler om mer enn folk med en mastergrad.

Reiseliv, fritidsindustri og lokal mat er høykompetansenæringer hver på sitt vis.

Klima for kritikk

For å utvikle bygdene trengs det òg et mentalt miljø som er romslig, og lokalaviser med takhøyde for tøff kritikk.

Da er det selvsagt et problem at norske bygdesamfunn er små, for det er rett og slett vanskelig å kritisere offentlig og skarpt når du daglig møter den du skriver om på butikken.

Slik sett er skyggesiden av de «oversiktlige» lokalsamfunnene de tette nettverkene som skaper uryddighet og inhabilitet. Alle kjenner hverandre gjerne i bygdas eliter – politikere, næringsdrivende og redaktører.

Andre virkeligheter

Nei da, det er ikke vanskelig å lete frem eksempler på at bygder har pusteproblemer. Men det er også nok av eksempler på at den norske bygda blomstrer, i rivende utvikling og i stadig nye former.

Jeg reiser mye i Norge. Og landet ser virkelig annerledes ut når jeg ser det fra andre steder enn de største byene: andre virkeligheter, interesser, stemninger.

Å kunne dele tiden sin mellom by og bygd er et av de største privilegier ved å være norsk.

I søndagens episode av den fine NRK-serien Levende landskapfår vi et inntrykk av bredden i kultur-, natur— og lokalmatnæringene, belyst gjennom den unike fjellfestivalen Vinjerock på Eidsbugarden i Jotunheimen.

Satsingen på lokal mat har tatt av de siste årene. Det finnes nå 150 ysterier i Norge, stadig flere bryggerier og utallige produsenter av pølser og skinker.

Men kortreist mat har fortsatt et lavt volum. Det er ikke den næringen norske bønder først og fremst henter inntekter fra, selv om en del nye arbeidsplasser er skapt. Og samlet sett går produksjonen av norsk mat ned, ifølge tankesmien Agenda.

To punkter for fremtiden

Så hva nå, Bygde-Norge?

For det første bør vi slutte å snakke om distriktspolitikk, men tenke regionpolitikk: regioner med hver sine sentre.

Det er en sentralisering i det små, sentre som bygdene rundt kan trekke aktivt på, i form av jobber og tjenestetilbud. Det krever gode kommunikasjoner.

For det andre tror jeg en bieffekt av økt sentralisering vil være at norske bygder blir enda viktigere for nordmenn flest, som en kontrast.

Det gjelder ferie, fritid og opplevelser innen kultur, natur og mat. 600.000 byfolk besøker visstnok Jæren årlig på jakt etter dette. Nei, bygda er ingen kulisse, men enda flere borgere vil ha del i det gode liv utenfor byene, om enn bare på deltid.

Uansett blir det tøffe tak for Bygde-Norge fremover. Som forfatteren Laila Stien sier et sted: «Landsbygda er ikke for sveklinger.»

Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke og skriver da på egne vegne.

Twitter: @knutolavamas

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Knut Olav Åmås: De tause topplederne

  2. Knut Olav Åmås: Seksuell avholdenhet. Kroppslukt. Mødrevold. De nære tabuene.

  3. Teorier som inspirerer terrorister

Les mer om

  1. Kultur
  2. Bygdeutvikling