Kommentar

Den absurde ideen omperfekt konkurranse

  • Karine Nyborg
    Karine Nyborg
    professor, Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo

Perfekt konkurranse forutsetter blant annet en verden uten hemmeligheter,ifølge Karine Nyborg. Her fra gulvet på New York-børsen. Foto: <B>BRENDAN MCDERMID/REUTERS/NTB SCANPIX</B>

Økonomer må huske at perfekt konkurranse er et referansepunkt, ikke en normalsituasjon.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den som skal temme en bjørn, bør kjenne bjørners reaksjonsmønster. Dødsforakt og vilje av stål er neppe nok når temmeren skal inn i buret.

Den som vil temme markedet, bør forstå hvordan markedskreftene virker. Faget samfunnsøkonomi handler om dette: Hva slags "krefter" er det snakk om? Hva vil skje hvis de får virke uforstyrret? Hvilke muligheter har samfunnet til å justere dem, eller sette dem ut av spill? Hva begrenser disse mulighetene?

Jo mer kritisk du er til markedet, jo større grunn har du til å lære deg økonomi. Økonomistudenter bruker år av livet på å lære hvorfor og hvordan et uregulert marked kan svikte. Det er derfor et paradoks at økonomer, samfunnsøkonomer inkludert, ofte omtales som markedets ukritiske forkjempere.

Dels skyldes nok dette feiloppfatninger og utdatert kunnskap. Økonomifaget er slett ikke så naivt, sneversynt og firkantet som mange vil ha det til. Men av og til spør jeg meg om fagets egen retorikk – de fortellertekniske grepene vi bruker for å forstå økonomiske mekanismer – i seg selv bidrar til å spre overdrevent naive oppfatninger om markedets fortreffelighet.

Forenkling kan villede

Metaforer, bilder og tankeskjemaer kan ha en veldig gjennomslagskraft. Forenklinger gjør det mulig å forstå; nettopp derfor trekker de tanken til seg som magneter. En forenkling som i utgangspunktet er klargjørende og presis, kan dermed ende som meget villedende om den er lett å mistolke.

En av økonomifagets mest sentrale forestillinger er ideen om perfekt konkurranse. Begrepsbruken i faglitteraturen varierer noe; her bruker jeg uttrykket om den idealiserte, hypotetiske situasjonen der markedet fungerer på sitt aller beste. Det krever at ingen person eller bedrift er mektig nok til å endre markedsprisen på egen hånd; at alle vet det samme, og dermed ikke kan lure hverandre; og ellers fravær av alt annet som kan gjøre markedet ineffektivt, som eksterne virkninger (at det jeg gjør, gir bivirkninger for deg) og fellesgoder (goder alle har fri tilgang til).

Perfekt konkurranse er et tankeskjema, en abstraksjon. Antakelig finnes den overhodet ikke i virkeligheten. For å forstå hvorfor markedet kan virke dårlig, er det likevel klargjørende å vite hva som rent hypotetisk ville fått det til å fungere perfekt.

Økonomistudenter møter forestillingen om perfekt konkurranse igjen og igjen. Hver gang vi foreleser for dem om markedssvikt av ymse slag, er det denne vi bruker som referansepunkt. Hver gang er den, tror jeg, nyttig for læring og forståelse. Spørsmålet er likevel: Hvis ett referansepunkt gjentas og gjentas gjennom et helt studium, er det da mulig å huske — ikke bare med hodet, men i ryggmargen – at det dreier seg om et fiktivt sammenlikningsgrunnlag, ikke en "normalsituasjon"?

En verden uten hemmeligheter

Perfekt konkurranse er nemlig ikke særlig normal. Den er absurd. Her er noen få eksempler på hva perfekt konkurranse betyr: Det er en verden uten hemmeligheter, der alle andre vet alt du vet. Det er en verden der ingen elsker hverandre, for det ville innebære eksterne virkninger – at hva jeg gjør påvirker deg. Det er en verden der du ikke får nok luft med mindre du betaler for den; der parker og naturområder ikke finnes; der det faktisk ikke finnes noe du bryr deg om som ikke er for kjøp og salg. Perfekt konkurranse er hverken normalt eller attraktivt.

Antagelig har alle fag sine forenklede tankemodeller og metaforer. For mange år siden fortalte en bekjent, som nettopp hadde begynt å studere, at hun var i praksis på en fritidsklubb. - Fritidsklubb? spurte jeg. - Er det ikke sykepleierstudiet du går på? - Jo, sa hun. – Men vi starter med det friske mennesket. Det sentrale ved et sykt menneske er jo ikke at det er sykt, men at det er et menneske.

Den gangen jobbet jeg på et sykehus, og samtalen gjorde inntrykk. Jeg visste godt hvor lett det er å tenke på en pasient først og fremst som representant for sin lidelse, for sin afasi eller Parkinson: diabetes-pasienten på rom 216, ikke billedkunstneren med de store øynene.

Risikerer å overse mye

Ideen om perfekt konkurranse har fellestrekk med den om det friske mennesket. Begge tar utgangspunkt i det som virker, for deretter å se på det som går galt. Men som referansepunkt er det viktige forskjeller mellom dem. Riktignok er også det friske mennesket muligens en abstraksjon – det hevdes jo at en frisk person bare er en pasient som ikke er godt nok undersøkt – men det virker likevel rimelig å tenke på et friskt menneske som det normale. En verden uten fellesgoder, sosiale bånd, hemmeligheter og natur er ikke normal.

Hvis økonomen – bevisst eller ubevisst – antar at virkelighetens verden ligner perfekt konkurranse så lenge markedssvikten ikke er åpenbar, risikerer hun å overse svært mye viktig. Hun kan risikere, for eksempel, å anbefale kutt i pressestøtten uten å se at avislesing har eksterne virkninger for demokrati og kultur. Hun kan anbefale privatisering av omsorgstjenester uten å vurdere om betaleren vil kunne kjenne omsorgens kvalitet. Hun kan foreslå endringer i arbeidslivet og glemme at jobben også er en sosial arena.

Markedet har mange gode egenskaper. Jeg mener ikke å si at myndighetene bør gripe inn overalt. Men økonomer må huske at perfekt konkurranse er et referansepunkt, ikke en normalsituasjon.

Når praktisk politikk skal diskuteres, er verden uavlatelig full av bivirkninger, hemmeligheter, ting som ikke kan kjøpes for penger. Slik må det antas å være også når man ikke umiddelbart får øye på alt dette. God økonomisk analyse handler derfor ikke minst om å få øye på det, anerkjenne at det er der, og ta hensyn til det i analysen.

Les mer om

  1. Kultur