Kommentar

Tidsvitnet Herman Kahan er død. Nå går kampen mot glemselen inn i en ny fase. | Ingeborg Senneset

  • Ingeborg Senneset
    Ingeborg Senneset
    Journalist

Tidsvitnene har med sindig autoritet manet til historisk bevissthet, mener Ingeborg Senneset. Tidsvitnet Herman Kahan er nå død, 93 år gammel. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Krigens slutt var starten på kampen mot glemselen. Slagene må nå kjempes uten en viktig alliert.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hauger på hauger med døde mennesker. To amerikanske soldater lager fellesgraver og samler likene med en bulldoser. Så sier den ene soldaten til den andre: «Han der unge gutten har rørt på en hånd!»

Hånden var Herman Kahans.

Han fikk gjenfortalt hvordan han som tenåring, knapt med dun på haken, ble reddet da fangeleiren Ebensee ble frigjort for 75 år og noen få uker siden.

Siden skulle han bli et av vår tids viktigste vitner om nazistenes brutalitet og industrialiserte og kalkulerte folkemord.

Nå er tidsvitnet gått ut av tiden.

Norsk stolthet

Herman Kahan ble født i Romania og Ungarn. Han kom ifølge Tidsvitner – fortellinger fra Sachsenhausen og Auschwitz (2005) til Norge på kvoten av jøder som «erstattet» de norske jødene som ble drept under holocaust.

Vitnemålene, ordene, og hva vi gjør med dem, er nå opp til oss, mener Ingeborg Senneset. Foto: Aftenposten

I 1949 fikk han for første gang i sitt liv oppleve at han som jøde ble innvilget statsborgerskap. Det var første gang på 350 år at noen i hans familie hadde fått. Jødehatet og ekskluderingen er eldgammel og uten landegrenser.

Kahan sammenlignet det norske språket med sin kone: «Jeg respekterer henne veldig, forsøker å forstå henne godt, men jeg behersker henne ikke fullt ut.»

Nettopp språket skulle bli hans sverd i kampen mot glemselen.

Vitne til historiens lavmål

Selv om Kahan holdt foredrag om jøder og kristendom helt fra 1958, var han i mange år tilbakeholden om akkurat holocaust. Belastningen var for stor. Hvilke opplevelser kunne han makte å gå gjennom på nytt?

I takt med tiden endret imidlertid hans forhold til å snakke om fortiden seg. Minnene ble ikke mildere, men verden ble hardere.

«Jeg må bare snakke, selv om det kan gå på bekostning av noen netters søvn.»

Auschwitz, 2015. I 1944 passerte Herman Kahan disse helvetes porter sammen med sine foreldre. Moren ble umiddelbart drept i gasskammer. Faren døde seks dager etter frigjøringen. Foto: Kacper Pempel/ Reuters / NTB scanpix

Som deportasjonen fra gettoen i 1944. Herman var 17 år og stuet inn med 70–80 mennesker i en skitten kuvogn. Ingen drikke, ingen bøtter. Stanken! Babyer døde, én etter én. Med en skje klarte man å lage et hull i gulvet på vognen for å måke ekskrementer ut og få noe luft inn. Etter hvert som flere døde, ble likene lagt i stabler slik at de som ennå levde, kunne sitte.

«Det tok tre og en halv dag å komme til Auschwitz. For meg var det tre tusen timer.»

Den største nasjonalsosialistiske konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren. Et område enhver borger i dag som kan, burde se med selvsyn.

Én ting er brakker, såkalte senger, plankehullene som var toaletter, gifteringene, håret, koffertene, ovnene. Men ingen vidvinkel kan favne størrelsen på utryddelsesfabrikken hvor omkring en million jøder og andre som ikke passet inn i nazistenes forvrengte menneskesyn, ble myrdet.

To av dem var Hermans mor og lillesøster. Enkemann og sønn ble transportert videre for tvangsarbeid i Ebensee.

Glemselen er fienden

Nazistene utslettet hele slekter, torturert og sultet de resterende. Da krigen var tapt, skulle sporene av bestialiten dekkes av aske.

Alt skulle brennes. Dokumenter, tabeller, bilder, endeløse rekker av navn og fangenummer, tidspunkter, plantegninger og journalføringer.

Brorparten av dokumentasjonen på utryddelsesideologiens konkrete handlinger forsvant. Fiendens siste instinkt, siste krampetrekning, var å slette minner.

Glemselen er fienden, skrev Kahans barndomsvenn, nobelprisvinner og holocaustoverlever Elie Wiesel.

Derfor var krigens slutt også starten på kampen mot glemselen.

De som overlevde nazistenes fangeleirer under andre verdenskrig, og som dermed kunne vitne om det som skjedde i konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleirene, sto igjen som vitner. Nå går kampen inn i en ny fase.

Det kollektive minnet må ta over

For ved 75-årsmarkeringen av frigjøringen av Auschwitz for tre korte uker siden, var det bare to norske tidsvitner igjen: Edith Notowicz og nå avdøde Herman Kahan.

Deres vitnemål har bidratt til den motstandsdyktighet som kreves når noen vil skille «oss» fra «dem».

Auschwitz, 2015. Herman Kahan sammen med Edith Notowicz, da de to norske gjenlevende fra Auschwitz-Birkenau. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Årvåkenhet for fremtiden krever bevissthet om fortiden. Det var dette som motiverte Herman Kahan til åpne opp om hva han så i ondskapens arnested.

Når de som har målbåret vitnemålene er borte, er det opp til hver og én som har lyttet å hindre at bevisene smuldrer mellom hendene våre. Det gjelder både for umenneskelige handlinger og menneskelig godhet.

Fienden ønsker glemsel. Alle andre kan velge side.

Tilbakemeldinger eller kritikk?

  • Instagram: IngeborgSenneset
  • Twitter: Ingeborgborg
  • Facebook: IngeborgSenneset
  1. Les også

    Les også Harald Stanghelles minneord: «Han overlevde holocaust og ble toleransens fanebærer i en konfronterende tid»

Les mer om

  1. Holocaust
  2. Jødehat
  3. Andre verdenskrig
  4. Auschwitz
  5. Ingeborg Senneset
  6. Antisemittisme

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Harald Stanghelle: «Han overlevde holocaust og ble toleransens fanebærer i en konfronterende tid»

  2. KRONIKK
    Publisert:

    «Jeg mistet min barndom i Auschwitz»

  3. KOMMENTAR
    Publisert:

    75 år etter Auschwitz blomstrer jødehatet. Vi har sviktet i å bekjempe det.

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Nazistene ville slette alle spor. Men vitner overlevde og vekket verden.

  5. NYHETSANALYSE
    Publisert:

    I denne leiren ble 500.000 myrdet. Bare to overlevde og kunne vitne fra innsiden.

  6. VERDEN
    Publisert:

    Mintes Auschwitz ved å se fremover