Kommentar

Per Edgar Kokkvold: Midtøsten tømmes for kristne. Jødehatet vokser i Europa.

  • Per Edgar Kokkvold
    Per Edgar Kokkvold
    Spaltist
Jeg forstår ikke hvorfor de omfattende overgrepene som ble begått mot kristne etter «den arabiske våren» var så sterkt underkommunisert, for ikke å si så godt som unevnt i mange norske og andre vestlige medier, skriver Per Edgar Kokkvold. Her fra ruinene etter angrep i 2013 på en kristen kirke i Minya-provinsen i Egypt

«Vi ser begynnelsen på slutten for den jødiske historien i Europa», sa en jødisk leder i sommer. Det gjør vi kanskje – i hvert fall hvis vi lar være å bry oss.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I oktober 2011 skrev den danske journalisten og ateisten Klaus Wivel et åpent brev i Weekendavisen til den daværende danske utenriksminister Villy Søvndal. Bakgrunnen for brevet var de dramatiske meldingene om kirkebranner og tallrike overfall på egyptiske kristne. Wivel ville vite hva utenriksministeren ville foreta seg.

Han fikk aldri svar, fordi Søvndal åpenbart ikke hadde til hensikt å foreta seg noe som helst, ikke engang å innkalle den egyptiske ambassadøren til et møte i utenriksdepartementet. At prester ble likvidert, medlemmer av menigheten kidnappet, gudshus brent ned, og kristne tvunget i landflyktighet, var ikke et prioritert bekymringsområde for den danske regjeringen.

Klaus Wivel valgte derfor selv å reise til Midtøsten, for å prøve å finne svaret på hvorfor kristne tvinges til å forlate de land hvor kristendommen oppsto, men som om få år etter alt å dømme vil være tømt for kristne.

Wivels svar er å finne i boken som kom ut i Danmark i fjor, og som nå også forligger på norsk: Den siste nattverd. En reise blant de forfulgte kristne i den arabiske verden .

Jeg forstår ikke

Jeg er ikke personlig kristen, og jeg blir like opprørt over urett mot muslimer som mot kristne. I dag har verden våknet – også store deler av den muslimske – ved det som har skjedd etter at Wivel skrev boken: ISILs nærmest ubegripelige vold, massakrer og religiøse rensing av store områder i Irak og Syria for «vantro». Men jeg forstår ikke hvorfor de omfattende overgrepene som ble begått mot kristne etter «den arabiske våren», var så sterkt underkommunisert, for ikke å si så godt som unevnt i mange norske og andre vestlige medier.

Like lite som jeg forsto hvorfor norske kristne i sin tid følte trang til å reise til Qatar for å be en notorisk jødehater og forsvarer av arabiske og palestinske selvmordsbombere om unnskyldning for tolv temmelig harmløse, anti-islamistiske, danske karikaturtegninger som også et lite, norsk, vekkelseskristent blad hadde publisert. (I likhet med flere større og alt annet enn vekkelseskristne aviser, men dem var det ingen som snakket om, ikke presteskapet, ikke Stoltenberg-regjeringen og heller ikke de aktuelle redaktørene, som satt musestille da Vebjørn Selbekk ble gjort til syndebukk for dem alle).

Jeg vet ikke – jeg er på en annen bølgelengde – men jeg vil tro at også Muhammed, hvis han er halvparten av den mann han påstås å være, er mer opprørt over terrorister enn av tegnere.

Forsiktige reaksjoner

Også før ISIL åpnet sitt menneskeslakteri, var de kristne trolig de mest utsatte og forfulgte av de store religionenes tilhengere, og ikke bare i Midtøsten. Det amerikanske analysebyrået PEW anslo i 2011 at i 130 av verdens 191 land blir kristne sjikanert eller forfulgt.

Men hvorfor har reaksjonene vært så moderate, ikke minst i Europa? Wivel mener det skyldes at mange i Vesten ser på de kristne i Midtøsten som del av sin egen kultur, en majoritetskultur som samtidig har vært en betydelig maktfaktor i de vestlige landene.

Det kan ha noe å gjøre med at deler av den liberale, venstreorienterte intelligentsiaen i vest har fått det for seg at «kristne forfølges ikke, de forfølger», også når de ikke forfølger, men forfølges.

Dermed blir, som den britiske journalisten og forfatteren Nick Cohen har påpekt, alt det venstresiden har fordømt helt siden opplysningstiden, plutselig akseptabelt, så lenge fundamentalistiske teokrater og religiøse fascister er anti-amerikanske eller anti-israelske, og i hvert fall så lenge ofrene ikke er vestlige liberale. Det er ingen stor overdrivelse å si at det i enkelte kretser, i hvert fall før ISIL dukket opp på drapsscenen, har vært en tendens til å skylde islamistisk terror på alt annet og alle andre enn de islamistiske terroristene.

«De kristne i Midtøsten», skriver Klaus Wivel, «er havnet et fortvilende og ensomt sted mellom den sekulære apati fra Vesten og en religiøst betinget forakt fra stadig flere islamister i det samfunnet som omgir dem».

Muslimer og kristne

Wivel har også interessante observasjoner fra det israelsk-okkuperte Palestina. Det er ikke lettere å være kristne palestinere enn muslimske i disse områdene. Den israelske militærmakten skiller ikke mellom kristne og muslimske palestinere i Gaza. Bombene rammer dem begge. –Opplevelsen av israelsk brutalitet er palestinerne felles om, uansett trosretning, skriver Wivel.

Men på Vestbredden og i Gaza er det vesentlig lettere å være muslim enn kristen. Mens israelerne konfiskerer hus og land fra palestinere, tar muslimske palestinere fra kristne palestinere. De palestinske myndighetene sympatiserer med muslimene. I en juridisk strid mellom en kristen og en muslimsk palestiner er det alltid muslimen som vinner, sier flere kilder til forfatteren.

Overgrep mot kristne kommer gjerne nedenfra, men det er ikke noe selvstyremyndighetene prøver å komme til livs. Urett får ingen konsekvenser.

Wivel selv er i tvil om hvilke ord han skal bruke: Pogromer er for sterkt, sjikane for svakt, forfølgelse for heftig, diskriminering for bagatellmessig. «Vi opplever noe mindre direkte, mer tilfeldig, mer ukontrollert, som fører til et dypt ønske blant kristne om å forlate det område hvor de har bodd i flere hundre år før kirken fra 407 ble bygd.»

Jødehat

Mens Midtøsten raskt tømmes for kristne, tømmes Europa sakte, men sikkert for jøder. I sommer har vår verdensdel opplevd de verste antisemittiske demonstrasjonene siden nazismens fall. Det er den andre store, alvorlige, underkommuniserte hendelse i det året som går mot slutten.

Demonstrasjoner mot Israel og landets overdrevne militære maktbruk i Gaza har utartet til rent jødehat. Synagoger er angrepet, også med brannbomber, jødisk eide forretninger er ødelagt, jødiske kirkegårder er vandalisert, jøder trakassert og jødiske hjem tilgriset. Under demonstrasjonene har man kunnet se paroler og hørt rop som «Heil Hitler», «Hitler hadde rett», «Død over jødene», «Jødene til gasskamrene». Gammelnazister og høyreekstremister har fått ny kraft fra unge, tallrike jødehatende islamister.

– Vi ser begynnelsen på slutten for den jødiske historien i Europa, sa en jødisk leder i sommer.

Det gjør vi kanskje – i hvert fall hvis vi lar være å bry oss.

Twitter: Kokkvold

Les også

  1. Kronikk: Mamma – må vi være stille? Kan vi ikke si at vi er jøder?

  2. - Jødehatet i Europa er inne i den verste perioden siden nazi-tiden

  3. Jødene og jeg

Les mer om

  1. Kultur
  2. Antisemittisme
  3. Islam