Kommentar

Vanskelig å kaste ut problembarn | Frank Rossavik

  • Frank Rossavik
    Frank Rossavik
    Kommentator
Polens president Andrzej Duda har et vanskelig forhold til mange av sine EU-kolleger.

Hva bør EU gjøre med land som Polen? Det er ikke lett å gi klare svar.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

2017 var et blandet år for Den europeiske union. På den positive siden kom ganske god vekst og synkende arbeidsledighet, samt et knippe valg som fikk bedre utfall enn fryktet. EU-venn Emmanuel Macrons seier i det franske presidentvalget var høydepunktet.

Det negative veier like tungt. EU-fiendtlige ytre høyre forblir en kraft og skaper uro selv i rike og tradisjonelt stabile land som Tyskland. Verst er den negative utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, der noen land ledes av illiberale regimer som ikke respekterer EUs grunnleggende verdier.

I tillegg kommer den forestående britiske utmeldingen av EU, som vil innebære en svekkelse av Unionen på flere måter.

Men kan det sistnevnte problemet være en del av løsningen på det førstnevnte?

– Slanke seg frisk

Et utspill fra Daniel Cohn-Bendit, kjent veteran fra studentopprøret i 1968 og medlem av Europaparlamentet for De grønne fra 1994 til 2014, lufter tanken. Ifølge den tysk-franske politikeren kan prosessen som trolig bringer britene ut danne modell.

«Unionen må slanke seg frisk», sier Cohn-Bendit i et intervju med nyhetsbyrået AFP. Han vil bli kvitt problemland som Polen, som egentlig bare interesserer seg for pengene de kan hente ut, mens de svekker rettsstaten, ytringsfriheten, pressefriheten og andre forutsetninger for et liberalt demokrati.

Europakommisjonen startet før jul en prosess som kan lede til at Polen mister stemmerett i EUs organer. Få tror at prosessen fører frem. Likesinnede land som Ungarn og Tsjekkia vil etter alt å dømme blokkere for sanksjoner når saken kommer til behandling i Rådet, EU-organet der medlemsstatene styrer.

Nødvendig diskusjon

I verste fall vil prosessen mot Polen forverre EUs problemer, siden det vil bli demonstrert for all verden at det ikke finnes reelle sanksjonsmuligheter mot enkeltland som ikke oppfører seg.

På den annen side kan prosessen tvinge frem en nødvendig diskusjon på øverste nivå. Spørsmålet er jo om EU i lengden kan leve med at medlemsland ikke er fullverdige demokratier, kanskje knapt demokratier i det hele tatt?

Den dominerende konfliktlinjen i europeisk politikk de siste årene har gått mellom tilhengere og motstandere av det liberale demokratiet. Tilhengerne kan vanskelig vinne ved å akseptere stater som Ungarn og Polen på innsiden av EU, som jo skal være en høyborg for det liberale demokratiet.

  • Les også: Emmanuel Macron kan bli EUs nye sjef, men først må han fikse Frankrike

Ønsketenkning?

Daniel Cohn-Bendit ser for seg at fremtidige budsjettprosesser kan tvinge frem ytterligere avskalling. Han tror ikke EUs store og rike stater vil fortsette å finansiere distriktspolitikk i stater som ikke respekterer EUs verdigrunnlag og som ikke tar sin del av byrdene, for eksempel ved å integrere et rimelig antall flyktninger.

Når Polen, Ungarn og Tsjekkia ser at pengekranen skrus igjen, kan de søke seg ut av EU. Cohn-Bendit ser for seg at de da kan havne i et «privilegert partnerskap», lik det Storbritannia er på vei inn i nå.

Er dette ønsketenkning, politisk umulig? Det vil i så fall ikke være utypisk EU. Den såkalte østutvidelsen i 2004–2007 var egentlig også umulig. Advarslene var sterke om at mange av de nye landene ikke var hverken økonomisk eller politisk modne for medlemskap. Utvidelsen ble gjennomført tross dette, på ren vilje.

Fordypning utvider kløften

Også forestillingen om at det går an å innføre felles valuta uten felles finanspolitikk var ønsketenkning, men det skjedde likevel. Nå angrer mange. Et av Macrons store mål er å innføre felles finanspolitikk i EU, for på den måten å støtte euroen. Får han støtte fra Tyskland, kan han lykkes, i og med motkraften Storbritannia er på vei ut.

Denne typen fordypning av EU-samarbeidet kan i seg selv bidra til avskalling av land som allerede står noe på utsiden.

Likevel kan det settes flere spørsmålstegn ved Cohn-Bendits tanker. Kan problemlandene endre kurs? Om de ikke gjør det, vil de virkelig søke seg ut bare fordi pengestrømmen avtar? Og, for så vidt: Er det helt sikkert at Storbritannia forsvinner?

Kan virke mot sin hensikt

Dessuten er det et spørsmål om EU gagner det liberale demokratiet best ved å skyve Polen, Ungarn og Tsjekkia ut. Snakker man med det som fortsatt finnes av opposisjon og frie medier i Ungarn, problemlandet jeg kjenner best, er EU-exit det siste de ønsker seg.

Nå er Brussel en sterk motkraft for regimet i Budapest. Utenfor EU, vil den nasjonale opposisjonen stå alene og antagelig være fortapt.

Man må alltid spørre etter alternativet: Hvor ville Ungarn, Polen og Tsjekkia ha stått nå uten EU-medlemskap? Hvordan vil det gå med landene om de kastes ut? Å kjempe for EUs dyd kan svekke det liberale demokratiet i Europa, selv om hensikten er den motsatte.

Les mer om

  1. Kommentar Frank Rossavik
  2. Europa
  3. EU
  4. Demokrati