Kommentar

Hva hvis Terje Tvedt har rett? | Therese Sollien

  • Therese Sollien
    Kommentator

Historiker Terje Tvedt har gitt ut boken «Det internasjonale gjennombruddet». Foto: Stig B.Hansen

Hvis dyptgripende endringer i samfunnet skjer helt uten intellektuell motstand, har vi et stort problem.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er torsdag kveld midt i desember, midt i julebordsesongen, midt i gavehandelen og julebaksten. Klokken er snart kvart på seks på ettermiddagen, og mørket har senket seg.

På denne tiden av året er folk gjerne stresset og slitne, men ett sted i Oslo har folk valgt å stimle seg sammen for å gjøre noe som vanligvis er forbeholdt de helt spesielt interesserte: De er på Litteraturhuset i Oslo for å høre en historiker fortelle om en bok.

Foredraget skal begynne klokken 18:15. Kvart på seks er det allerede stappfullt. Folk kommer ikke inn. De blir stående – skuffet – i gangen. Foredraget vil bli vist på skjerm.

Journalist og historiker Halvor Tjønn går på scenen og introduserer forfatteren. Stormende applaus. Terje Tvedt er blitt en slags rockestjerne av en historiker. Hva er det som skjer her?

Politikken som bare ble sånn

Terje Tvedt, professor og historiker ved universitetene i Bergen og Oslo, har skrevet en bok som heter Det internasjonale gjennombruddet. Den ble straks utsolgt og trykket opp i nytt opplag.

I boken introduserer Tvedt et nytt begrep: «det humanitær-politiske kompleks» – en parafrase over president Dwight D. Eisenhowers «militær-industrielle kompleks». Uttrykket skriver seg tilbake til 1961, da Eisenhower advarte mot de sammenfallende interessene mellom forsvarsindustrien, militæret og kongressen, en kombinasjon som hadde så mektig innflytelse at Eisenhower var redd det kunne true de liberale frihetene og den demokratiske prosessen.

Å antyde at Norges humanitære politikk – i bistandspolitikken ute og i innvandringspolitikken hjemme – er så omfattende at det er å sammenligne med USAs militærindustri, er ganske sterkt.

Men ideen om et «humanitær-politisk kompleks» er ikke det mest oppsiktsvekkende ved boken. Tvedt forteller oss at dyptgripende og avgjørende norsk politikk – fra nesten ikke å ha noen utenrikspolitikk i 1960-årene til å bli en «humanitær stormakt» – er kommet på plass via noe som ligner ren osmose. Ingen diskusjon, ingen debatt, ingen innsigelser. Plutselig var politikken der, og alle var enig om at det hadde vært en fin tur. 1800-tallets nasjonsbyggingsprosjekt var over, det samme var 1900-tallets oppbygning av velferdsstaten og etterkrigsårenes gjenoppbygning.

I løpet av få år gikk Norge fra å være et etnisk homogent land, uten noen utenrikspolitisk innflytelse, til å bli et multikulturelt land med et bistandsbudsjett som gjorde Norge til «verdensmester i utviklingshjelp».

Norske verdier fantes ikke lenger; verdiene var universelle. På Marienlyst ble det besluttet at man ikke lenger skulle bruke begrepet «norske verdier», for det kunne virke ekskluderende. Game over.

Hva med den myke makten?

Var det egentlig sånn det skjedde, spør jeg, eller kan man tenke seg en konkurrerende hypotese? Politikken kom på plass etter at atombomben var blitt oppfunnet og brukt, og krig mellom stormakter var derfor ikke lenger mulig. Det åpnet for en ny måte å tenke om makt på: Statsviteren Joseph Nye kalte det «myk makt».

For et lite land som Norge – var det ikke da rasjonelt å slå seg opp som en humanitær stormakt? Er det ikke slik Norge har fått plass rundt bord man egentlig er for liten til å høre hjemme ved, spør jeg.

Jo, sier Tvedt, men det han er interessert i, er hvordan den ideen tok av. Norge var i en særstilling, for man hadde ikke noen kolonial fortid her til lands. Det gjorde landet egnet til fredsmegling og den slags. Men hvordan antok det slike proporsjoner?

Les også

Norge har oversett at islamske land har sine egne alternative menneskerettigheter | Terje Tvedt

Hva bør man gjøre, da?

Historikeren er heldigere enn politikeren. Der politikeren må se fremover, ser historikeren seg bakover. Historikeren er dels kronikør og systematiker, dels peanøttgalleri: Trekker linjer og finner mønster.

Det er ikke historikerens oppgave å være normativ, og det er ikke Tvedt heller: Han er deskriptiv. Hans rolle er ikke å fortelle oss hva som burde ha skjedd, men hva som har skjedd. Som David Hume påpekte allerede på 1700-tallet, er det to aldeles forskjellige oppgaver, og man kan ikke slutte fra det ene til det andre.

Politikerne og mediene er derimot nødt til å forholde seg til hva man burde gjøre. Og her dukker altså spørsmålet opp: Dersom Tvedt har rett, hvordan kan man forhindre at det ikke skjer igjen at dyptgripende og irreversible samfunnsendringer foregår uten diskusjon eller refleksjon? Hvor er elfenbenstårnet man kan klatre opp i for å tre ut av sin horisont og se klart?

Det er ikke Tvedts oppgave å finne noen løsning på det. Politikere og mediene er derimot svar skyldig. Men i det minste kan man trøste seg med at det som angivelig har foregått uten diskusjon, nå trekker fulle hus – selv midt i julestria.

Les mer om

  1. Therese Sollien kommentar
  2. Islam
  3. Innvandring
  4. Terje Tvedt
  5. Bistandspolitikk
  6. Utenrikspolitikk

Therese Sollien kommentar

  1. KOMMENTAR

    Farlig farvann

  2. KOMMENTAR

    Velkommen til de humørløses tribunal

  3. KOMMENTAR

    Vesten mot Østen

  4. KOMMENTAR

    Antall sengeplasser i psykiatrien må opp

  5. KOMMENTAR

    Slutt på unnskyldningene

  6. KOMMENTAR

    Heller ikke under første verdenskrig skjøt man på hverandre når man mente å bomme.