Kommentar

Lojalitetens farlige pris

  • Harald Stanghelle
    Kommentator

img467.pdf

Illusjon. I Norge tror vi ytringsvinduet er vidåpent. Slik er det ikke. Det lukkes oftere enn før.

Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I kveld får de to varslerne Robin Schaefer og Jan Erik Skog Fritt Ords store pris. Begge er varslere. Begge møtte intens motstand på sine arbeidsplasser. Begge jobbet innenfor det offentlige. Begge så et system på ville veier. Og begge hadde rett.

Dagens lys

Robin Schaefer er politimannen som varslet ledelsen ved Hordaland politidistrikt om alvorlige svakheter ved etterforskningen av åtte år gamle Monika Svilinskajas død. Jan Erik Skog er den tillitsvalgte som gjennom hele ti år varslet om forhold som ikke tålte dagens lys i driften av Oslo kommunes kollektivtrafikk.

Skogs varsling resulterte i opprullingen av en av de mest omfattende korrupsjonssakene her til lands i nyere tid. Scaefers varsling førte til at Monika-saken nå er gjenopptatt og et helt politidistrikt er skandalisert.

Nøkkel til forståelse

Det siste er nøkkelen for å forstå motstanden, ja, til og med hatet mot varslerne. Vi ser et system i panisk redsel for å komme i dårlig lys. Et system som heller forfølger varsleren enn å rydde opp i det kritikkverdige det varsles om. Omdømmetyranniet er i ferd med å knekke sunn kritikk.

Lenge var det grunn til å tro at varslere hadde romsligere kår i et stadig mer liberalt samfunn. Kanskje var det en illusjon. Slik er det i alle fall ikke i 2015. Nå er det grunn til å frykte for trangere kår for den som på tvers av det kollegiale fellesskap ønsker åpenhet om feil og overgrep som gjøres i den offentlige eller private institusjonens navn.

Vi ser et stadig sterkere press på varslere som sier fra når noe er galt. Ikke minst gjelder det innenfor det offentlige Norge — nettopp hos dem som burde forvaltet det gode og forbedringsvillige fellesskap.

Fryktkultur

«Det er et sykdomstegn at takhøyden er så lav», sier den pensjonerte politilederen Øyvind Nordgaren til Dagbladet. «Å fremsette konstruktiv kritikk kan være krevende», supplerer den tidligere politijuristen Hanne Kristin Rohde.

«Ukentlig får vi henvendelser fra medlemmer som forteller om problemer med å varsle om det de mener er kritikkverdige forhold», sier Hanne Gillebo-Blom i Den norske legeforening til fagbladet Journalen.

Så sent som i mars reagerte legene på det de kalte en «knebleparagraf» i ansettelseskontraktene. En paragraf som ikke er ment å beskytte pasientene, men som skal verne helseforetakene fra kritisk omtale. Det hersker en fryktkultur blant ansatte i helsevesenet, hevder Eli Berg. Hun har skrevet boken Hold munn eller gå!

Nektes innsikt

Rektorer og lærere over det ganske land rapporterer om en forsuret hverdag hvis de åpent forteller om feil og mangler. For i skolen - av alle steder - dyrkes troen på de sluttede rekkenes velsignelse.

En flik av denne tankegangen viser seg frem når i det i Haugerud skoles retningslinjer for «Den profesjonelle lærer» heter: «Du kan være uenig innad, men utad står du fjellstøtt på det vi er enige om ...».

Slik nektes våre barns viktigste voksenpersoner utenfor hjemmet reell ytringsfrihet. Og slik nektes vi andre innsikt i skolenes situasjon utover det glansbildet politikere og resultatlønnfokuserte skoleledere gjerne vil tegne for oss.

Nøkkelinstitusjoner

Det er ikke så mange år siden Sivilombudsmannen reagerte skarpt og klokt da Oslo kommunes reaksjon mot en SFO-varsler ble karakterisert som «en trussel mot den kontroll og åpenhet forvaltningen skal være omgitt av».

Kommunenes omdømmebygging ødelegger for norsk skole, er den virkelighet som lederen i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen, beskriver i Vårt Land.

Politi. Helsevesen. Skole.

Vi snakker om samfunnets nøkkelinstitusjoner. Og vi diskuterer en utvikling der disse institusjonene lukkes tross alle festtaler om det motsatte.

Illusjon om kritikk

Den vanligste årsaken til at ikke kritikkverdige forhold rapporteres er frykt for konsekvensene for den som varsler, viser en fersk Fafo-undersøkelse.

Så skal også dette skal være sagt: Selvsagt er det slik at alle ikke kan si alt offentlig hele tiden. Det finnes forretningshemmeligheter, kollegiale hensyn og interne prosesser som fordrer lojalitet. Det finnes også paranoide varslere med større stahet enn innsikt i de sakene det varsles om.

Det er likevel et annet alvor som i kveld trer frem på Operaens scene: Sterke varslere som ikke har latt seg knekke. Og som derfor driver det offentlige Norge fremover. Et Norge som dyrker en illusjon om vår vilje til kritikk og åpenhet.

Varslernes festdag

Fritt Ord har sett dette også tidligere. Da varsleren Per-Yngve Monsen for åtte år siden fikk prisen var daværende Fritt Ord-leder Francis Sejersted nettopp opptatt av varslerens uvurderlige plass:

«Det viser seg igjen og igjen at til tross for etikkregler og godt betalte revisorer klarer man ikke å bygge inn den nødvendige kontroll i systemene ... Offentliggjøring vil i mange tilfeller være varslerens siste utvei og meste virkningsfulle strategi.»

Dessverre var Francis Sejersted fremsynt. I alle fall er ordene hans enda mer aktuelle i en tid da krampaktig offentlig omdømmebygging brukes til å kneble kritisk innsikt. Derfor er dagens pris så viktig. Og derfor er dette en festdag for varslere som ellers har svært lite å feire.

Les mer om

  1. Kultur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR

    Alle arbeidsplasser kan trenge en vaktbikkje som Robin Schaefer | Hadia Tajik

  2. LEDER

    Aftenposten mener: Uansvarlig av Politiets fellesforbund

  3. LEDER

    Aftenposten mener: Nødvendig å styrke varslervernet

  4. KRONIKK

    Advokater advarer mot arbeidstagere som trekker «varslingskortet»

  5. DEBATT

    Utrolig nok blir det vanskeligere, ikke lettere, å komme med kritikk på sin egen arbeidsplass.

  6. NORGE

    - Jeg tenker på Monika hver dag. Det kommer jeg til å gjøre så lenge jeg lever.